Alberto Tomba

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Den italienske alpinisten Alberto Tomba, eller «Tomba la Bomba» som fansen yndet å kalle ham, hadde opplevd en ny karrieretopp i sesongen før OL i Albertville.

Etter at han tok gull i både slalåm og storslalåm i Calgary fire år tidligere, hadde karrierepilen hans pekt bratt nedover noen sesonger. Men etter å tatt seg selv i nakken, var han tilbake som verdens beste slalåm og storslalåm-kjører i 1991. Han begynte å date Miss Italia Martina Colombari, og plutselig var livet en lek igjen for den livsglade italieneren.

1991/92-sesongen var hans beste til da i karrieren, med ni verdenscupseirer og 15 pallplasseringer. Han var derfor storfavoritt da han kom til Val d’Isere hvor alpintøvelsene ble avviklet under OL.

Tomba kunne bli den første alpinisten som forsvarte et OL-gull, og han hadde sjansen til forsvare to.

Storslalåmen ble gigantenes kamp. Alberto Tomba mot Marc Girardelli. Tomba ledet med 13 hundredeler etter første omgang, men ved første mellomtid i andre omgang var han plutselig 35 hundredeler bak luxembourgeren. Men Tomba tok seg sammen og leverte en fantastisk avslutning. I mål var han 32 hundredeler foran Girardelli. Italieneren var historisk som den første som forsvarte et OL-gull i alpint. Noe bare Kjetil André Aamodt har gjort etter ham.

Det var en annen nordmann som skulle vise seg å bli for sterk for Tomba i slalåmkonkurransen. Italieneren var bare nummer seks etter første omgang, men kjørte en strålende andre omgang og la press på Finn Christian Jagge som ledet før finaleomgangen. Men Jagge holdt hodet kaldt og sikret seg gullet, selv om han tapte godt over et sekund til Tomba i andre omgang.

Tomba prøvde seg igjen i OL på Lillehammer to år senere, men måtte ta til takke med en sølvmedalje i slalåm.

1994/95-sesongen skulle vise seg å bli hans beste. Elleve verdenscupseirer, blant dem sju slalåmtriumfer på rad, gjorde at han endelig vant verdenscupen sammenlagt – selv om han ikke kjørte utfor.

I Sierra Nevada i 1996 fikk han også VM-gullet som manglet i premieskapet – og han fikk to. Både i slalåm og storslalåm.

Karrieren hans gikk mot slutten, men han deltok i OL i Nagano i 1998, uten suksess. Han falt og skadet seg i storslalåm, noe som også ødela slalåmkonkurransen for ham.

Han avsluttet karrieren med seier i verdenscupfinalen i slalåm i Crans Montana det året. Det gjorde ham til den første alpinisten med minimum en verdenscupseier i elleve sesonger på rad.