Hjalmar Andersen

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Hjalmar Andersen kom bare med som reserve til OL i St. Moritz i 1948. Der fikk han se sine lagkamerater Finn Helgesen, Sverre Farstad og Ragnar Liaklev ta hvert sitt OL-gull.

Året etter fikk han sitt store gjennombrudd med sølv i EM bak Farstad. Han satte verdensrekord på 10 000 meter, og en stjerne var født.

«Hjallis» var verdens beste skøyteløper da lekene i Oslo gikk av stabelen, noe han viste ved å sette verdensrekord på både 5000 og 10 000 meter på Hamar i forkant av OL.

At nasjonen hadde store forhåpninger til Andersen var unektelig. Han fikk æren av å være norsk flaggbærer på åpningsseremonien, og skuffet ikke sine mange fans. «Hjallis» vant 1500-, 5000- og 10 000 meter. Seiersmarginen hans på de to lengste distansene er de største som har vært i OL-historien. På 5000 meter var det elleve sekunder ned til nederlandske Cornelis Broekman. Broekman ble også nummer to på 10 000 meter. Der var han hele 24,8 sekunder etter Andersen i mål.

Han tok pause fra skøytesporten året etter OL på hjemmebane. Han gjorde comeback etter et år borte og deltok i OL i 1956, men uten å komme på seierspallen.

Andersen var også en god syklist og roer, og fikk Egebergs Ærespris i 1951. Han var også den første som fikk Fearnleys olympiske ærespris. «Hjallis» har også fått Olavstatuetten, og i 2013 fikk han Hedersprisen på Idrettsgallaen.

Det er reist tre statuer av Hjalmar Andersen. En utenfor Bislett stadion, en utenfor Vikingskipet på Hamar og en i Kongens gate i Trondheim. Han døde i 2013, 90 år gammel.