13. september ble det markert at det nå er 40 år siden snøskredforskningen startet opp i Grasdalen på Strynefjellet. Vollen nederst i Ryggfonn er utstyrt for å måle trykket og hastigheten til skredene som sprenges ned. (Foto: Ronald Toppe / NGI)
13. september ble det markert at det nå er 40 år siden snøskredforskningen startet opp i Grasdalen på Strynefjellet. Vollen nederst i Ryggfonn er utstyrt for å måle trykket og hastigheten til skredene som sprenges ned. (Foto: Ronald Toppe / NGI)

Gleder seg til stor skredfare

I Grasdalen på Strynefjellet stiger stemningen i takt med skredfaren. Da kan de virkelig store skredene sprenges ned. Se video!

Av Ronald Toppe

Neste gang du kjører du østover på riksvei 15 over Strynefjellet må du kikke mot høyre etter at du er ute av den første tunnelen.

Inne i Grasdalen ligger det en enorm jordvoll, med et tårn oppå. Hundre meter lang, og 16 meter høy.

Nå i september var skredforskere fra Norge, Sveits, Østerrike og Canada samlet her for å feire at det har vært forsket på snø og snøskred i Grasdalen i 40 år.

Ryggfonn

Vollen ligger nederst i Ryggfonn, et enormt skredområde.

Snøskredene løsner nesten 1600 meter over havet, raser 900 meter nedover med en fart på opp mot 60 meter i sekundet, og smeller inn i vollen som du altså kan se fra veien.

I tårnet på toppen av skredvollen er det festet instrumenter. De runde sylinderne i kanten av masten måler trykk, platene med tre hull i måler hastighet. Hullene er sensorer som registrerer at snøen farer forbi. Tidsforsinkelsen på grunn av avstanden mellom sensorene brukes til å regne ut farten. (Foto: Ronald Toppe)
I tårnet på toppen av skredvollen er det festet instrumenter. De runde sylinderne i kanten av masten måler trykk, platene med tre hull i måler hastighet. Hullene er sensorer som registrerer at snøen farer forbi. Tidsforsinkelsen på grunn av avstanden mellom sensorene brukes til å regne ut farten. (Foto: Ronald Toppe)
På vei ned passerer skredet instrumenter som måler trykk og hastighet. I masten du ser på toppen av vollen er det også festet instrumenter, og i fjellsiden lenger bak står det en doppler-radar som kan måle hastigheten ulike steder inne i selve skredet.

Overflaten på snødekket måles med laser, og forteller hvor det er blitt av snøen som løsnet øverst etter at skredet har stanset.

De største skredene i Ryggfonn flytter på 500.000 kubikkmeter snø, og har en fart på over 200 kilometer i timen. Det er nok til å blåse over den 16 meter høye vollen.

Det er målt trykk på over 80 tonn per kvadratmeter, mer enn nok til å knuse et hus til pinneved. Kreftene er så store at instrumentene er blitt ødelagt flere ganger, og masten på toppen av vollen er nå festet i en tykk betongkloss som er boltet helt ned til fast fjell.

Under kan du se et skred som ble sprengt ned med dynamitt i 2004, filmet fra helikopter.

Snøkyen farer over og forbi skredvollen, men vollen klarer å stanse snømassene som glir nedover fjellsiden. Artikkelen fortsetter nedenfor.

755867

Ett av to steder

Ryggfonn drives av Norges Geotekniske Institutt (NGI). Etter flere store skredulykker i 1968, 1970 og -71, ga Stortinget dem ansvaret for skredforskningen i Norge i 1972.

Ryggfonn og er et av bare to steder i verden der det gjøres fullskala forsøk med snøskred.

Peter Gauer ved NGI har ansvar for skredforsøkene i Ryggfonn. Skredene løsner i kanten helt øverst, og farer ned mot vollen Gauer står på toppen av. Det er satt ut måleinstrumenter flere steder i skredbanen. (Foto: Ronald Toppe)
Peter Gauer ved NGI har ansvar for skredforsøkene i Ryggfonn. Skredene løsner i kanten helt øverst, og farer ned mot vollen Gauer står på toppen av. Det er satt ut måleinstrumenter flere steder i skredbanen. (Foto: Ronald Toppe)
Hvert år komme det forskere fra hele verden opp til Strynefjellet for å skyte ned skred. Dette er nok det eneste stedet i Norge der stemningen stiger i takt med skredfaren.

Skredene utløses med radiosignaler.

Helt øverst i fjellsiden står det et tårn. På det er det festet et magasin med fem kilo store sprengladninger. Når forskerne trykker på knappen i kontrollrommet nede i dalen slippes en sprengladning ned fra magasinet. Den er festet i en snor, og stopper mellom halvannen og tre meter over snødekket.

Smellet sender en trykkbølge ned mot snøen. Er forholdene de rette "knuses" snødekket nesten som om det skulle vært en glassplate, og raser nedover.

Under kan du se skredtårnet i funksjon. Artikkelen fortsetter nedenfor.

755868

Ved hjelp av instrumentene forsøker forskerne å finne ut hvordan hastigheten varierer på vei ned fjellsiden, og om det er variasjoner i hastighet og trykk inne i selve skredet.

Målet er å lage bedre modeller for hvor langt snøskred kan nå, og sørge for at kraftmaster og andre konstruksjoner som settes opp i skredutsatte fjellsider tåler påkjenningene de utsettes for.

Fangvoll

Vollen nederst i Ryggfonn er et forskningsprosjekt i seg selv.

Et middels stort skred i Ryggfonn. Skredene består av tre deler: En snøsky som beveger seg raskt, snø som farer kast i kast nedover, og snø som glir ned underst i skredet. (Foto: NGI)
Et middels stort skred i Ryggfonn. Skredene består av tre deler: En snøsky som beveger seg raskt, snø som farer kast i kast nedover, og snø som glir ned underst i skredet. (Foto: NGI)
Du finner lignende voller mange steder, de er bygget for å verne bygninger og veier mot store skred. Store skred er sjeldne, men i Rygfonn kan forskerne sprenge ned skred flere ganger hver vinter, og teste hvordan vollen oppfører seg under ulike forhold.

Da Strynefjellsveien skulle bygges tidlig på 70-tallet var planen å legge veien gjennom Grasdalen. Vegvesenet skjønte fort at skred kunne bli et problem, og kartla hvor og hvor ofte skredene gikk. Konklusjonen ble at skredfaren var alt for stor, og veien ble lagt i tunnel fra nederst til øverst i Grasdalen.

Informasjonen som ble samlet inn var en gullgruve for skredforskerne. Kartleggingen ble videreført, og forskerne kjenner nå forholdene i Ryggfonn i detalj gjennom 40 år.

Hvilket vær det var, og hvordan snødekket var bygget opp når skredene gikk er registrert. Forskerne vet også hvordan skredene beveger seg under ulike forhold.

De vet også hvordan skredene i Ryggfonn påvirker vegetasjonen i Grasdalen.

Det er ikke alderen på bjørken i dalen som avgjør om stammen knekkes av et skred, men tykkelsen. Stammer som er tynnere enn fire centimeter i diameter bøyes bare ned.

Selv gamle trær kan være så tynne. Skredene river med seg smågreiner, og gjør at bjørk i skredområder vokse veldig sakte.

I områder der det går skred oftere enn en gang hvert annet år overlever ikke bjørken. Skredsnøen er hard og ligger lenge før den smelter, og voksesesongen blir for kort selv for de trærne som overlever julingen fra selve skredet.

Dave Mc Clung og Karstein Lied startet opp skredforskningen i Norge for 40 år siden. (Foto: Ronald Toppe)
Dave Mc Clung og Karstein Lied startet opp skredforskningen i Norge for 40 år siden. (Foto: Ronald Toppe)
Dette er nyttig kunnskap når skredforskerne skal vurdere skredfaren andre steder.

Fonnbu

Når forskerne arbeider nede i Ryggfonn bor de på NGIs forskningstasjon Fonnbu et par kilometer lenger opp i dalen.

Bygningen som står der i dag er bare seks år gammelt. Den første skredstasjonen ble bygget i 1973. Huset sto trygt for skred, men på ett av de mest værutsatte stedene i Grasdalen.

Det var Karstein Lied som valgte ut plasseringen. Han ledet skredseksjonen til NGI siden den ble etablert i 1972 og frem til han gikk av med pensjon i 2008.

Fonnbu var lav, og lå på tvers av dalen. Det kunne samle seg så mye snø at forskerne måtte grave seg ned til døren. (Foto: NGI)
Fonnbu var lav, og lå på tvers av dalen. Det kunne samle seg så mye snø at forskerne måtte grave seg ned til døren. (Foto: NGI)
– Jeg oppdaget Grasdalen da Vegvesenet ba oss om hjelp til å vurdere traseen for veien over Strynefjellet, forteller Lied. Det var et pefekt sted å plassere skredstasjonen.

Jekkes tilbake

Plasseringen viste seg å være litt vel perfekt. En vinter sent på 70-tallet ble stasjonen helt begravd av enorme snømengder.

– Stasjonen står på en lite flate i fjellsiden, og snøen som langsomt seg nedover tok med seg bakveggen, forteller Lied.

Den første skredstasjonen brant helt ned til grunnen. Bare peisen og pipen sto igjen (Foto: NGI)
Den første skredstasjonen brant helt ned til grunnen. Bare peisen og pipen sto igjen (Foto: NGI)
Da snøen tinte og Fonnbu tittet frem var hele bygningen skjev.

– Vi måtte sage hull i innerveggene, spenne fast stålvaiere og jekke huset rett igjen, smiler Lied.

Brant ned

Natt til 5. februar 2005 oppdaget en brøytebilsjåfør at det var full fyr i Fonnbu. Bygningen brant helt ned til grunnen, bare pipen og peisen sto igjen.

– Brannen startet sannsynligvis i en oljefylt ovn, forteller Krister Kristensen. Han jobber på NGIs kontor i Stryn, og har hatt det daglige ansvaret for Fonnbu siden 1975.

Det er inngang i alle etasjene i nye Fonnbu. Instrumentet til venstre måler nedbør. (Foto: Ronald Toppe)
Det er inngang i alle etasjene i nye Fonnbu. Instrumentet til venstre måler nedbør. (Foto: Ronald Toppe)
Det var ikke tvil om at Fonnbu skulle bygges opp igjen, men verken Kristensen eller Lied ville ha en kopi av huset fra 1973.

– Bygningen var så lav at vi ofte måtte grave oss ned til døren, forteller Kristensen.

Bygget som ble satt opp i Grasdalen i 2007 ser derfor ut som en litt skakk og skjev pappkasse. Det er tre etasjer høyt pluss hems, med inngang i andre og tredje etasje.

– Bakveggen og mye av gulvene er av betong, sier Lied. Og bjelkene er så solide at vi slipper en ny runde med vaier og jekk.

Krister Kristensen ved NGI har drevet skredstasjonen Fonnbu siden 1975. (Foto: Ronald Toppe)
Krister Kristensen ved NGI har drevet skredstasjonen Fonnbu siden 1975. (Foto: Ronald Toppe)
På marken nedenfor Fonnbu står det instrumenter som måler snødybde og temperaturen inne i snødekket. Også nedbør, vind og lufttemperaturen registres.

Instrumentene er koblet til nettet, slik at skredforskerne kan følge med på utviklingen også når de er på kontoret i Oslo.

– På 70-tallet hadde vi ikke en gang telefon, smiler Lied. Den eneste kontakten med omverden var via en radiosender.

Med radiosenderen kontaktet forskerne kystradiostasjonene, som så koblet dem til telefonnettet. Fonnbu hadde heller ikke strøm de først årene, den måtte skaffes med et dieselaggregat.

Erik Hestnes og Steinar Bakkehøi er også to av snøskredpionerene i Norge. Begge arbeidet ved NGI fra 70-tallet og frem til de ble pensjonister.  (Foto: Ronald Toppe)
Erik Hestnes og Steinar Bakkehøi er også to av snøskredpionerene i Norge. Begge arbeidet ved NGI fra 70-tallet og frem til de ble pensjonister. (Foto: Ronald Toppe)
– Når aggregatet gikk ristet og dunket hele forskningsstasjonen, smiler Lied. Radiooperatørene i kystradioen var sikre på at vi kontaktet dem fra et skip, så vi gikk under navnet MS Fonnbu.

Skredvarsler

NGI samarbeider nå med NVE, Meteorologisk institutt, Statens Vegvesen og Jernbaneverket om å varsle snøskredfare i Norge.

Varslene finner du på storm.no/skred når vinteren kommer.

Du kan sjekke faren i ulike deler av landet, og du får varsel i dagsboksen for ditt sted dersom skredfaren er høy.

Les: Sjekk snøskredvarselet på storm.no

Les også: Snøskredet som endret alt

Fonnbu ligger utsatt til. Bakveggen er av solid betong, for at bygningen skal klare å stå i mot kreftene fra snøen som siger ned skråningen . I fjellsiden til høyre går det store snøskred hver vinter, noe som gjør at Strynefjellsveien må stenges i perioder. (Foto: Ronald Toppe)
Fonnbu ligger utsatt til. Bakveggen er av solid betong, for at bygningen skal klare å stå i mot kreftene fra snøen som siger ned skråningen . I fjellsiden til høyre går det store snøskred hver vinter, noe som gjør at Strynefjellsveien må stenges i perioder. (Foto: Ronald Toppe)

Forfatteren av artikkelen var tilknyttet Norges Geotekniske Institutt fra 1980 til 1989. Først som student, og fra 1982 som skredforsker.