Volvo 140 serien er både en god, solid bil og er også blant de enkleste veteranbilene du kan eie.
Volvo 140 serien er både en god, solid bil og er også blant de enkleste veteranbilene du kan eie.

Volvo 140: Denne bilen blir du rett og slett glad i

Broom-Benny har hatt rundt 50 eksemplarer av Volvos 140-serie.

Benny Christensen er Brooms bilekspert. I "Spør Benny"-seksjonen på broom.no svarer han på alt som har med bil å gjøre.

Her er et av spørsmålene fra siste nettmøte:

Hei Benny.

Leste i helga om den Volvo 144-en som dukket opp etter 30 år i garasjen.(les den saken her) Det brakte fram mange gode minner, vi hadde en 142 mange år av min barndom. Nå fikk jeg lyst på en slik som sommer- og hyggebil. Hva mener du er realistisk pris for et pent eksemplar i dag og er det greit å få tak i deler til en slik bil? Jeg har ikke særlig greie på å skru bil selv, så er avhengig av hjelp til det når det skulle bli nødvendig.

Hilsen fra Arne H.

Benny svarer:

Hei du!

Jeg kan bekrefte at Volvos noe særegne 140-serie definitivt er en bil som vekker gode minner hos veldig, veldig mange.

Bilen ble lansert i 1966 som 1967-modell og var egentlig en erstatter for Volvo Amazon – selv om de ble produsert side om side i hele fire år.

Under det glatte og slette funkislignende karosseriet - som var milevis ifra Amazondesignet – fant vi veldig mye teknikk fra nettopp Amazon – dog noe oppgradert.

Bilens design er ganske tidløst, teknikken både solid og god, den er lett å skru på, den er kurant, og den holder greit følge med dagens trafik. Deletilgangen er også veldig god. Veldig mye nyproduseres og det gjør den til en glimrende veteranbil.

Tungkjørt

Dog er den nok med dagens øyne noe tungkjørt, på en litt sjarmerende måte.

Jeg har selv hatt ca. 50 eksemplarer av arten (og må vel dermed erklære meg litt inhabil) og synes bilene fortsatt er flotte. Jeg ser heller ikke bort fra at det kan bli flere slike i mitt eierskap.

Dette er en 1973 modell  Volvo 144, det var nest siste produksjonsår og bilen fikk en facelift.
Dette er en 1973 modell Volvo 144, det var nest siste produksjonsår og bilen fikk en facelift.

Hver gang jeg setter smeg inn i en 140, får jeg litt den samme gode følelsen som det er å komme inn på kjøkkenet til en snill og koselig bestemor. Et kjøkken med lukt av grønnsåpe og kokekaffe, og med smårutete gardiner.

Det er rett og slett en bil man blir glad i.

Så er vel alt bare fryd og glede, da – eller?

Ikke bare fryd og glede

Nei da. Det er jo ikke det. Alle biler – også veldig gode – har noen svakheter. Slik er det også med denne. Rust i hjulbuene bak, reservehjulsbaljen bak, nedkant av dørene og gulv, innfestningene av panserhengslene er obligatoriske steder å sjekke. De ruster i prinsipp overalt også i bærende konstruksjoner som rammevanger etc.

Motorene er gode, men oljeforbruk og slitt kamaksel er ikke uvanlig. Selvfølgelig må også alt av bremser, forstilling, fôringer og hjuloppheng sjekkes nøye på så gamle biler.

Som vanlig lønner det seg å legge litt ekstra penger i innkjøpet og skaffe seg en hel og pen bil, framfor å begynne med et objekt.

Heldigvis er tilgangen på biler god og prisene dermed absolutt levelige. For en noenlunde hel, grei og problemfri originalbil tror jeg man bør legge 40.000–50 000 kroner på bordet.

Skikkelig fine biler omsettes nå for opp mot 100.000 kroner. Og disse prisene kommer bare til å stige, slik sett er en fin 140 også en god investering.

Volvo 164: Dette er en ekte Volvo-klassiker


LES OGSÅ:



Stort arkiv


Du kan også lese alle svarene på Spør Benny-seksjonen

Velkommen–og lykke til!

LES OGSÅ: Flerbruksbil til minipris


Har du innspill eller erfaringer–skriv inn i kommentarfeltet under: