Noen bildrømmer bør man helst holde for seg selv

Slik går det når fornuft og følelser kolliderer.

Sist oppdatert
Det er ikke alltid bare de beste og mest vellykkede bilene man har lyst til å eie. Broom Tore har flere litt flaue favoritter på samvittigheten her er noen av dem.
Det er ikke alltid bare de beste og mest vellykkede bilene man har lyst til å eie. Broom Tore har flere litt flaue favoritter på samvittigheten her er noen av dem.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Med bilinteresse kommer det også gjerne et svært bevisst forhold til hva man kan tenke seg å eie - og hva som er helt uaktuelt.

Mange av oss kan bruke veldig mye tid på å lage lister over det.

Men så sniker det seg kanskje inn noen biler som egentlig burde vært helt uaktuelle, men som man likevel - innerst inne - har lyst på.

Slik er det i alle fall med Brooms Tore Robert Klerud. Under et anfall av bunnløs ærlighet satte han seg ned og skrev denne artikkelen - om favorittene han vanligvis snakker veldig lite om.

Fornuften tatt over?

Gjennom mine snart 45 år på denne planeten har jeg nok hatt et ganske bevisst og entusiastisk forhold til bil i 43 eller noe sånt. Dermed er det åpenbart at en del av dette ble satt i sving kun av følelser, og ikke fornuftsmessige vurderinger.

Så skulle man kanskje tro at med alderen har fornuften tatt over.. Det er – heldigvis – ikke tilfelle. Her er noen eksempler på ”guilty pleasures” som aldri helt slipper taket.

Les også: Også i bilens hjemland har man gjort noen skivebom

Hvilke er dine litt flaue favoritter? Fortell i kommentarfeltet under!

Volvo 262 C ”Bertone”

Volvos Bertone-bygde og -designede 262 C var både sær, dyr og ikke verdens beste bil på mange måter. Men synet av en av de aller tidligst produserte i barndommen har gitt meg en
Volvos Bertone-bygde og -designede 262 C var både sær, dyr og ikke verdens beste bil på mange måter. Men synet av en av de aller tidligst produserte i barndommen har gitt meg en

Volvo-ledelsen skal ifølge sagnet ha bestemt at de måtte ha en slik bil etter at Henry Ford og flere Ford-topper svingte inn på fabrikkbesøk i Göteborg i et antall Lincoln Mark IV på 1970-tallet. 262 C ble da også fryktelig eksklusiv. Men for de samme pengene kunne man få ting med mye høyere status – og ikke lenge etter ble verden klar over at motorene ikke var de aller beste.

Likevel gikk det en slik i Indre Østfold da den var nesten ny. Jeg så den ofte, men aner den dag i dag ikke hvem som eide den. Men for noen år siden kontaktet jeg Volvo-forhandleren i distriktet der bilen ut fra skiltbokstavene å dømme var solgt ny, og fikk etter en hyggelig samtale med en mann som husket den godt, det fulle skiltnummeret.

Volvo var traust også på innsiden, og 262 C ble en blanding av det veeeldig velkjente med nærmest ekstremt jålete lakkert edeltre og skinntrekk med rynker og flettverkspynt.
Volvo var traust også på innsiden, og 262 C ble en blanding av det veeeldig velkjente med nærmest ekstremt jålete lakkert edeltre og skinntrekk med rynker og flettverkspynt.

Videre undersøkelser viste at denne bilen i dag hører hjemme i Gudbrandsdalen – ikke langt unna min egen hytte – med transplantert Chevrolet V8 av mer holdbart slag. Jeg har ikke våget å oppsøke den når jeg har vært der oppe, av redsel for å få vekket nok et slumrende ha-begjær...

Les også: Dette er 262-versjonen som nesten ingen har hørt om

1971-1973 Ford Mustang Mach 1

De store Mustangene gikk i min barndom med lakkert bensintank og rumpa i været, slik at den slakke bakruten ble nesten vannrett. En original Mach 1 var, og er fremdeles, en ekstremt tøff bil i mine øyne.
De store Mustangene gikk i min barndom med lakkert bensintank og rumpa i været, slik at den slakke bakruten ble nesten vannrett. En original Mach 1 var, og er fremdeles, en ekstremt tøff bil i mine øyne.

Min barndoms lokalmiljø var nesten fritt for amerikanske biler. Tragisk for en ung sopp som omdisponerte ukelønna rett fra Donald til Amcar allerede som 11-åring. Det fantes en rød Chevelle som eieren kjørte en tur med ca. hvert tredje år, og en mørkgrønn 1971-1973 Mustang Mach 1 som eieren tvert imot kjørte med året rundt.

I desember 1979 – jeg har lokalavisen med bildet ennå – snurret han av en slapsete E18 med rumpa først, og fikk den etterfølgende barneskole-rektorens K70 rett i forskjermen. Mustangen så vi aldri noe mer til, det ble sagt at den ble vraket. I stedet skal forsikringsselskapet ha skaffet ham en ny bil, en blå 1973-modell convertible, som var så råtten i gulvet etter å ha stått i en underjordisk hotellgarasje i Oslo at den sto mer inne til rustsveising enn den var ute i trafikken.

Det ser kanskje ikke slik ut, men dette er faktisk sportssetene med ekstra sidestøtte som var en del av Mach 1-pakken. Heldigvis holdt vel oppbevaringsboksen føreren på riktig side av bilen når det gikk unna.
Det ser kanskje ikke slik ut, men dette er faktisk sportssetene med ekstra sidestøtte som var en del av Mach 1-pakken. Heldigvis holdt vel oppbevaringsboksen føreren på riktig side av bilen når det gikk unna.

Det eksisterer ingen bilder av den grønne Mach 1´en der skiltnummeret er synlig, men den usedvanlig godt informerte registerføreren i Mustang-klubben har en teori om hvilken bil det er – og at den finnes fremdeles.

Jeg har aldri hatt en Mustang, og aldri hatt voldsomt lyst på en heller, men av og til sjokkerer jeg omgivelsene med å si at OM jeg skulle kjøpe en, blir det nettopp en av disse ”store og klumpete”, som diehard-fansen synes er de minst spennende av alle.

Les også: Sugen på Mustang selv? Her er Brooms kjøpetips:

Fiat/Bertone X1/9

Sterkt kileformet og ulikt alt annet skilte Fiat X1/9 seg ut da den kom. Meningene var mange, og når man ser fargekombinasjonen på eksteriør og interiør på brosjyrefotoet kan man jo forstå det i dag...
Sterkt kileformet og ulikt alt annet skilte Fiat X1/9 seg ut da den kom. Meningene var mange, og når man ser fargekombinasjonen på eksteriør og interiør på brosjyrefotoet kan man jo forstå det i dag...

Nok en Bertone-bil på lista, en som i sine siste år faktisk ble solgt med Bertone som produsent etter at Fiat ikke ville mer. Og en bil som jeg så så sjelden at det egentlig er merkelig at jeg la merke til den i det hele tatt.

For den gang denne var ny, var selv normal sveive-takluke belagt med så stor ”luksusavgift” at bare de mest velstående hadde råd. En cabriolet, eller en slik kul liten sak med avtagbart targatak, var så ”far out” at det nok var helt andre merker enn Fiat som fristet de få som hadde råd.

Kjøper man en slik bil, er det i hvertfall ikke på grunn av bedøvende luksusfølelse innvendig. Ei heller for spesielt sportslige prestasjoner, da konstruksjonen var så ekstremt tung grunnet fryktede amerikanske kollisjonstest-krav at motoren ikke var mer enn akkurat passe.
Kjøper man en slik bil, er det i hvertfall ikke på grunn av bedøvende luksusfølelse innvendig. Ei heller for spesielt sportslige prestasjoner, da konstruksjonen var så ekstremt tung grunnet fryktede amerikanske kollisjonstest-krav at motoren ikke var mer enn akkurat passe.

Fiat var i ferd med å miste grepet på det norske markedet, takket være rust, rare feil og til slutt Ritmoer som falt fra hverandre. Likevel var det noe med denne ekstremt kileformede, lille saken som tiltalte meg. Og jeg kikker på annonser fremdeles, til tross for at en person på 183 cm, som ikke har gått glipp av så altfor mange middager, rent praktisk vil slite med denne bilen uansett.

Les også: Og her er noen tips hvis du også er fristet av en X1/9