Audi 200 5T: Drømmebilen ble et lite mareritt
Men felgene var fine – og nå ønsker Bjørnar seg én til...
Av og til er det lett å la seg rive med når drømmebilen står der, og prisen er ”riktig”. Veien ut av drømmetåka og tilbake til virkeligheten kan imidlertid være svært kort – mye kortere enn veien hjem.
Som i dette tilfellet, som vår leser Bjørnar Andersen forteller om.
Har du også en artig historie om da du kjøpte katta i sekken? Send den til oss sammen med noen bilder av vidunderet på redaksjonen@broom.no!
Valgte det billigste objektet
Hei!
Leste nettopp artikkelen om Audis første luksusbil, 200 5T, med stor interesse. I den forbindelse har jeg en liten historie dere kanskje er interessert i:
Den stammer fra den tiden jeg jobbet som mekaniker på et Audi-verksted, rundt 2003 eller 2004. Min første bil, en VW Golf 1,8 fra 1986 var ikke lenger like spennende, og jeg ville ha noe nytt. Da kom jeg over to annonser på nettet. Én tilsynelatende strøken, rød, 200 5T og én svart.
Siden den røde hadde en prisantydning langt over det jeg kunne betale, ble det til at jeg blinket meg ut den svarte som et aktuelt objekt. Denne var annonsert som rep. objekt, visstnok ganske råtten, til 6.000 kroner.
Les også: 200 5T var Audis første luksusbil - og den gikk "fælt"...
På bildene kunne en se at den var blodsenket, hadde krom på de stedene krom skal være, og sotede ruter. Felgene var pulverlakkerte, hvite, originale ”Ur-Quattro” 15-tommere.
Fant feilen i rekordfart
Etter en kort prat med eieren, som forresten holdt til på Jæren – en åtte timers kjøretur hjemmefra – kom det frem at bilen var sliten. Han kunne faktisk fortelle at den ikke gikk da motoren ble varm. Selv hadde han utmontert dashbordet, og feilsøkt på noe han mente var motorstyreenheten uten å kunne finne noen feil.
Akkurat det var ikke så rart. Som kjent har ikke bilen motorstyreenhet (men derimot ABS), så fulle av pågangsmot reiste en kompis og jeg av gårde med et tenningssluttrinn og en hallgiver med fordeler i bagasjen en grytidlig søndagsmorgen.
Da vi kom fram fant vi fort ut at feilen satt i sluttrinnet, skrev kontrakt og begynte arbeidet med å lempe på plass dashbordet som ble festet i et par skruer på sidene. Da dro tidligere eier av gårde til bedehuset, og han var overrasket nok over at vi hadde dratt da han kom tilbake til at han sendte en SMS med spørsmål om vi “fant feilen så fort?”.
Fri eksos og firkantede dekk
Turen hjem ble et kapittel for seg. Dekkene var selvsagt firkantet etter ett års stillstand. Eksosanlegget falt ned ved første bomanlegg, med fri eksos de siste 7 timene som resultat.
Da vi kom til Flekkefjord hadde dynamoreima røket (selvsagt). God service og søndagsåpen Shell sørget imidlertid for at vi fikk tak i en ny, og da vi kom til Kristiansand var det blitt mørkt nok til at det ble et problem at frontlysene ikke virket. Løsningen ble batterispenning rett på pærene...
Les også: Senator var Opels bidrag til luksusbil-klassen
Dagen etter var det tid for inspeksjon av det nye vidunderet. Resultat: Ingenting elektrisk virket, verken el-vinduer, lys eller noe annet. Bilen viste seg å være skjøtet og sparklet tilbake til en form tilsvarende original og lakkert ”ikke-fagmessig”, for å si det slik.
Rusthull i taket
Den hadde rusthull i alt fra gulv til begge kanaler, opprustede rammevanger foran, taket(!) og så videre. Teknisk var den heller ikke bedre: Kappede fjærer, og alt som var av slitasjedeler var utslitt.
Bilen endte til slutt med å bli solgt videre som delebil for kjøpesummen. Hjulene ble tatt av og solgt videre til bruk på en Audi Quattro.
Likevel ønsker jeg meg en til i dag...
Les også: BMW 2002 Turbo - sjeldenhet sto 15 år i garasjen