Svein Tore Samdal (Foto: Bendiksby, Terje, © BEN)
Svein Tore Samdal (Foto: Bendiksby, Terje, © BEN)

Samdal: – Høye blodverdier er ikke doping

TV 2s langrennsekspert advarer mot å sette likhetstegn mellom høye blodverdier og doping.

Val di Fiemme (TV 2): Onsdag vises en omstridt dopingdokumentar på SVT. I dokumentaren rettes det beskyldninger om mistenkelige blodverdier hos blant annet norske langrennsløpere på 1990-tallet.

Overfor Dagbladet bekrefter skipresident Erik Røste at flere norske skiløpere på «verdenscupnivå» blir navngitt. Blant dem er Bjørn Dæhlie som var en av de største langrennsstjernene på 90-tallet.

– Men vi har ikke noe å skjule eller noe å frykte. Vi er ikke særlig bekymret for det, sier Røste til tv2.no.

Skyhøye verdier
Det er ikke nytt at langrennsløpere på 90-tallet hadde uvanlig høye blodverdier. I Thunder Bay-VM i 1995 hadde flere langrennsutøvere blodverdier på 20 g/dl, og alle medaljevinnerne var over 17,5 g/dl (i dag er det startnekt ved 17,0 g/dl).

Den franske dopingjegeren Jaquez de Ceaurriz skrev i 2002 at «mange langrennsutøvere» har hatt verdier på mellom 20 til 22 g/dl.

Les også: Dæhlie reagerer på svensk dopingutspill
Les også: Ulvang om svensk dopingdokumentar: – Nå må de slutte

TV 2s langrennsekspert Svein Tore Samdal advarer mot å sette likhetstegn mellom høye hemoglobinverdier og doping.

– Hemoglobin er ikke doping. Hemoglobin er noe vi alle har og som vi alle er avhengige av. Det frakter oksygen rundt i kroppen og finnes i de røde blodcellene, sier Samdal.

– Tenk at de røde blodcellene er som sand i en bøtte. Resten av bøtten er vann. Slik er det også i blodet. Der har du de røde blodcellene og væske. Konsentrasjonen kan gå opp ved at det blir flere av de røde blodcellene, eller ved at væsken reduseres. Får du flere blodceller, øker hemoglobinverdien hvis væsken er konstant, sier Samdal.

Påvirkes av høydetrening
Forholdet mellom væske og røde blodceller forandrer seg når man trener i høyden.

– Drar du på høydeopphold vil kroppen begynne å tilpasse seg. Da produserer kroppen mer røde blodceller. I høyden puster du også mer, noe som gjør at kroppen dehydreres. Da forsvinner det væske fra blodet. Det blir mer sand og mindre vann. Da må du fylle på med vann, for det er ikke gunstig å ha for lite væske i blodet, sier Samdal.

Frode Estil og May Helen Sorkmo ble nektet å starte verdenscuprenn på grunn av for høye hemoglobinverdier. Det har en naturlig forklaring, forteller Samdal.

– Noen er født med et konsentrasjonsmål som er høyt. I lavlandet har en del utholdenhetsutøvere mange røde blodceller, som er oksygenbærere i blodet. De balanserer på grensen som FIS og Wada har satt for å få lov til å starte. I SVTs dokumentar blir det satt likhetstegn mellom hemoglobinnivå og doping, men det har lite med hverandre å gjøre. Riktignok kan høye hemoglobinverdier kan være en indikator på doping. De høye snittverdiene tyder på at det var mer bloddoping på 90-tallet, sier Samdal.

Det er naturligvis slik at utøvere med lavt hemoglobin-nivå har størst effekt av å dope seg.

– De med genetisk lave konsentrasjoner kunne dope seg mye innenfor grensene som ble satt. I det norske laget var det stor spredning. I andre lag fant du ikke den samme spredningen. I noen lag lå samtlige utøvere helt på grensen. Noen nasjoner hadde utøvere på langt over 20 g/dl, og det er ikke normalt for fem flate øre, sier Samdal.

Gikk for å unngå blodpropp
Som tidligere landslagstrener har Samdal hørt sin del av røverhistorier som har gått i miljøet.

– I perioden rundt Thunder Bay gikk det rykter om utøvere som testet på 23 g/dl og 24 g/dl. Det er så langt fra normalen som det går an å få det. Da er det en kjempestor helsefare. Utenlandske utøvere har i all fortrolighet fortalt til norske utøvere at de ikke fikk lov til å sove for lenge om gangen. De måtte opp og gå for å få blodsirkulasjon. De var redde for å få blodpropper. Blodet blir for tjukt og det begynner å levre seg, sier Samdal.

Trude Dybendahl Hartz var blant dem som fikk føle hvordan det var å konkurrere mot overmaken.

– I 1995 og 1996 var det tungt å motivere seg. Jeg følte vel egentlig at jeg ikke hadde noen sjanse disse sesongene. Skulle det bli en plass på pallen måtte de andre smøre seg helt vekk, sa Dybendahl Hartz til langrenn.com i 2008.

Hun var vitne til at dopingproblemene ble feid under teppet.

– Jeg har selv sett at italienske Manuela di Centa er blitt fraktet ut bakdøren etter blodprøvetaking i verdenscupen. Jeg antar at beskjeden hun fikk fra Bengt Erik Bengtsson i FIS var å ikke komme til mål. Di Centa kom aldri til start. Hun skal angivelig ha ”falt” og skadet seg under oppvarmingen, har Dybendahl Hartz tidligere forklart.

– Sikre på at enkelte var dopet
Den manglende viljen til å rydde opp er noe Samdal kjenner seg igjen i. Før OL i Salt Lake City opplevde han at det internasjonale skiforbundet vendte det døve øret til da norske ledere hevdet at russerne dopet seg.

– Vi var helt sikre på at enkelte var dopet. Vi maste på det internasjonale skiforbundet i OL i 2002. Vi var sikre på at russerne var dopet. Det begynte å gå rykter fra skiskytterleiren om at russiske og hviterussiske smørere hadde fortalt nordmennene om et nytt middel de holdt på med. De kalte det NESP. Det var ikke i testregimet til skiforbundet eller skiskytterforbundet. Vi ba FIS om å teste for det, men de trodde ikke at det gikk an å bruke. Det ble testet på siste dag av mesterskapet, og da ble Müelegg, Lazutina og Danilova tatt. Det var på grunn av maset til helseteamet til Norge, sier Samdal.

«Høydeopphold» i Armenia
Tre år seinere var det samme leksen om igjen.

– Før VM i Oberstdorf i 2005 hadde russerne vært på såkalt høydesamling i Armenia. De som skulle teste dem fikk ikke innreisetillatelse. Russerne gjemte seg bort. Så kom de to stykker og delte seieren i generalprøven Oberstdorf. Da var de nydopede og vant. De hadde ikke fått resultater på ett og et halvt år, sier Samdal.

En av de største dopingskandalene i skisporten skjedde i Lahti-VM i 2001.

– Det var høyere verdier i starten, og så ble de skrudd ned. En del av dem som hadde dopet seg tidligere klarte å justere væskeinntaket. Andre gjorde som finnene, nemlig å ta i bruk stoffer som skulle hjelpe til med å binde opp væske slik at man holdt konsentrasjonen innenfor grensen. Finnene ble tatt for hemohes, et middel som skulle skjule doping og øke vannmengden i blodet, sier Samdal.

De senere årene har feltet blitt mye renere, mener TV 2-eksperten.

– Jeg ville heller brukt energi på å finne testmetoder for å ta det som påvirker utover det normale.