Dag Terje Alnes tok bildet av Trollveggen natt til 26. januar, da ekspedisjonen nærmet seg toppen av ruten markert med den røde streken. Det lille bildet viser Andrew Kirkpatrick nær toppen. Vinterklatring er utfordrende, det er ikke enkelt å klatre med hansker og tykke klær.
Dag Terje Alnes tok bildet av Trollveggen natt til 26. januar, da ekspedisjonen nærmet seg toppen av ruten markert med den røde streken. Det lille bildet viser Andrew Kirkpatrick nær toppen. Vinterklatring er utfordrende, det er ikke enkelt å klatre med hansker og tykke klær.

Suksess i Trollveggen

Klatrerne har nådd målet. Ingen andre har gått den tøffeste ruten i Trollveggen vinterstid. – Vi jubler ikke ennå, sier Tormod Granheim, det venter vi med til vi er nede igjen.

Lørdag nådde Tormod Granheim, Andrew Kirkpatrick og Aleksander Gamme enden av «Suser gjennom Harryland».

Klatreruten har fått navn etter en låt av DumDum Boys, og er den vanskeligste i Trollveggen.

Dette er fjerde gang noen har gått denne ruten, og første gang vinterstid.

Klikk i listen til høyre for å lese sakene vi har skrevet om klatrerne tidligere.

Litt vel seint

Den aller siste taulengden settes på plass lørdag. Tauet som henger rett ned viser hvor stort overhenget er. (Foto: Privat)
Den aller siste taulengden settes på plass lørdag. Tauet som henger rett ned viser hvor stort overhenget er. (Foto: Privat)
Den siste bolten ble festet sent lørdag, litt vel sent. Det var mørkt da de var oppe.

– Det var ganske mye is de siste meterne, sier Tormod søndag kveld. Og vi merket vinden for første gang, vindkast som føyket med seg snø ned over oss.

Etter toppstøtet rappellerte de tre ned til basen på tiende taulengde. Nå gjenstår turen ned. De tre regner med å være nede på bakken klokken 14 mandag.

– Vi jubler ikke ennå, sier Tormod, det venter vi med til vi er nede igjen. Eller, til vi er hjemme igjen, den farligste delen av turen er jo kjøreturen hjem.

Tormod tar gjerne i mot bærehjelp, det er masse utstyr som skal fraktes fra uren og ned til veien.

– Hvis det er noen spreke ungdommer som ønsker å røre på seg, tar vi gjerne i mot litt sherpahjelp, skriver han på facebooksiden sin.

To uker

Det var mer is de siste meterne, og vinden føyket snø ut i luften. (Foto: Privat)
Det var mer is de siste meterne, og vinden føyket snø ut i luften. (Foto: Privat)
Turen opp og ned igjen har tatt nøyaktig to uker.

– Andrew har klatret den på åtte dager, men alt går tregere om vinteren, forteller Tormod.

Dagene er korte, fingrene er kalde, alt vann må smeltes, det er vanskelig å kle seg, og is og snø gjør klatringen vanskelig.

– Men været har vært perfekt, sier Tormod. Vi har hatt griseflaks. Stille, klart og fint hele veien.

Utover

Noen steder er overhenget så stort at klatrerne henger seks meter utenfor veggen. Her er det Aleksander Gamme som henger og dingler. (Foto: Privat)
Noen steder er overhenget så stort at klatrerne henger seks meter utenfor veggen. Her er det Aleksander Gamme som henger og dingler. (Foto: Privat)
Klatreruten går 600 meter, ikke rett oppover, men utover.

– Det har vært teknisk klatring hele veien, forteller Tormod. Vi fester en bolt, sjekker, sjekker igjen, sikrer, kobler på wirestigen, klatrer opp, strekker oss og setter en ny bolt.

Overhenget gjør at det ikke renner vann langs fjellet. Det har gitt veggen en helt spesiell struktur.

– Fjellet minner om snerk på kokt melk, det er fullt av riller, forteller Tormod. Det er vanskelig å finne boltefester, og skarpe kanter ødela et av tauene våre.

En dag ned

På vei ned igjen. Bildet ble tatt mandag klokken 10.30. (Foto: Privat)
På vei ned igjen. Bildet ble tatt mandag klokken 10.30. (Foto: Privat)
Ruten «Suser gjennom Harryland» ender der veggen møter Trollryggen. De tre hadde en drøm om å kunne fortsette videre helt opp til topps.

Det går ikke, og de firer seg ned igjen - slik de andre som har klatret denne ruten også har gjort.

– Vi har med tungt utstyr for teknisk klatring, forteller Tormod. Den øverste delen er slakere og full av is, og krever annet utstyr.

Turen ned går på en dag. Alt utstyr skal med ned, bortsett fra boltene; 150 kilo fordelt på tre.

– Den er lettere enn turen opp, men overhenget er fortsatt en utfordring, forteller Tormod.

I noen partier blir de hengende mange meter utenfor fjellveggen, og må bruke tau og kastekrok for å trekke seg inntil fjellet.

Tidkrevende

Klokken 10.45 mandag er det fem taulengder igjen til uren. - Snart ekte kaffe, skriver Tormod sammen med bildet. (Foto: Privat)
Klokken 10.45 mandag er det fem taulengder igjen til uren. - Snart ekte kaffe, skriver Tormod sammen med bildet. (Foto: Privat)
Tormod er en erfaren klatrer, men teknisk klatring i vegger som dette er nytt for ham. Det er Andrew som er eksperten, Tormod og Aleksander er på sin første storveggstur.

– Det er fascinerende og lærerikt, og jeg liker følelsen av å være et sted mennesker ikke hører hjemme, sier han. Men jeg vet ikke om det blir flere turer av denne typen, det tar utrolig mye tid.

Vel hjemme snur Tormod i døren.

Tormod Granheim hopper ned på Vallée Blanche ved Chamonix. (Foto: Schenholm)
Tormod Granheim hopper ned på Vallée Blanche ved Chamonix. (Foto: Schenholm)
– Jeg skal ta noen skibilder for Bergans, og så holde villmarkskurs for jagerflygere, forteller han. I slutten av mars drar jeg til Chamonix.

Tormod har en leilighet i alpebyen, og blir til over sommeren.

– Jeg har lyst til å klatre alle 4000-meterne i alpene, forteller han. Det er 82 totalt, og jeg har over 70 igjen.

Vi har fulgt Tormod Granheim på vei oppover Trollveggen. Her kan du lese de tidligere rapportene:

- 25. januar: Trollveggen er ikke bratt nok
- 23. januar: Vannrasjonering i Trollveggen
- 21. januar: Klatrer på skift opp Trollveggen
- 18. januar: Klatrer Trollveggen i 15 minus