Den var lekker, teknisk svært avansert og dyr som brennevin da den kom i 1989, R129-versjonen av Mercedes populære SL-roadster. Minst én person i Broom-redaksjonen drømmer fremdeles om å eie en, etter å ha vært svært nær ved en anledning.
Den var lekker, teknisk svært avansert og dyr som brennevin da den kom i 1989, R129-versjonen av Mercedes populære SL-roadster. Minst én person i Broom-redaksjonen drømmer fremdeles om å eie en, etter å ha vært svært nær ved en anledning.

Mercedes SL: Nei - det var ikke plass til to slike på et lite sted

Og dermed brast bildrømmen - igjen.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

For mange av oss er selve letingen etter drømmebilen vel så viktig som å faktisk finne den.

Noen ganger blir det heller ikke kjøp - selv om den perfekte bilen dukker opp. Årsakene til det kan være så mange - kanskje særlig når man bor på et lite sted.

Brooms Tore Robert Klerud gjør nettopp det. Her er historien om hvorfor det aldri ble to Mercedes SL-er i Ørje for noen år tilbake:

En hel verden måpte

Da Mercedes-Benz byttet ut sin nesten 20 år gamle, og allerede klassiske R107-serie med den nye SL-versjonen i 1989, sto en hel verden og måpte. Nykommeren hadde noe så avansert som en veltebøyle som kom opp av seg selv hvis bilen gikk rundt, og var verdens sikreste cabriolet.

Jeg måpte også. Ikke nødvendigvis over veltebøylen – man kjøper jo ikke en bil for å velte. Men jeg syntes linjene var utrolig lekre, og jeg spådde at dette designet ville komme til å tåle tidens tann enda bedre enn forgjengeren hadde gjort.

Les også: Ekte 300 SL "Gullwing" funnet under en skrothaug

Den dag i dag synes jeg at jeg hadde rett i det. Men jeg har aldri eid en SL av R129-typen.

Morten Harket først ute

Lenge kunne det forklares med kroner og øre. Da bilen debuterte som 1990-modell, kostet den en helt abnorm mengde penger, noe som blant annet kunne forklares med all elektronikken. Få biler kom til å begynne med, og det var gjerne de aller rikeste som kjøpte dem – dermed var det til å begynne med mer vanlig å se en 500 SL enn en 300 SL i trafikken.

Veltebøylen som kom opp automatisk når ett av bakhjulene kom opp i luften ga Mercedes-Benz masser av presseomtale da R129-serien kom, og den avanserte bilen ble naturligvis svært kostbar.

A-ha-vokalist Morten Harket kjøpte, hvis vi ikke husker feil, en av de første, og ble naturligvis hudflettet av misunnelsesbasert tabloidpresse for at han som miljøforkjemper kunne kjøre noe så ”fælt”. Og slik åpenbar Jante-tilbedelse ansporet selvsagt alle andre med penger, egne eller lånte, reelle eller teoretiske, til å følge hans eksempel.

Del med Facebook-vennene dine!

Dermed begynte 300-utgavene å komme inn som bruktimport-biler utover 1990-tallet. Og det ble håp for oss andre om å bli SL-eiere også, på litt sikt.

Velsmurt med tålmodighet

I mellomtiden brukte jeg selv uforsvarlig mye penger på å kjøre Mercedes 124-biler av forskjellige typer som bruksbil, og ble mer og mer klar for å supplere med en slik liten toseters roadster. V8-behovet hadde jeg allerede en amerikaner som mettet – ergo ville en 300 SL være mer enn godt nok til å nyte på pene sommerdager.

Les også: Bobby Ewing ga SLen kallenavnet "Dallas-mopeden"

300-motoren hadde jeg allerede et godt forhold til gjennom både sedaner og coupeer, og den anerkjente kvaliteten fra 124-serien skulle visstnok også gjennomsyre 129-bilene. Det var i grunnen ikke noe å lure på – annet enn hvordan dette skulle finansieres.

Det tok tid. For det var flere enn jeg som hadde lyst på en slik – og satt og ventet med et veldig begrenset budsjett på at bilene skulle bli billigere.

Forrige SL-generasjon, R107 på internspråket, var nesten 20 år gammel og allerede en klassiker da den gikk ut. R129 er mer tidløs og ser mer moderne ut etter 20 år enn forgjengeren gjorde.

Priskurven på disse bilene flatet ut helt oppunder 300.000 i mange år. Selv sesongvariasjonene bragte bare de aller dårligste ned mot 250.000 på det laveste. Men så, på begynnelsen av dette tusenåret, skjedde det noe: Normalen falt raskt til et sted rundt 220.000, og plutselig var den innenfor rekkevidde hvis jeg byttet ut 300 CE coupeen med en billig bruksbil i stedet.

Rundt på shopping

Det ble en travel sommer – men en veldig hyggelig en, også. Helst ville jeg ha den typiske Mercedes-fargen blåsort metallic, men sølv kunne også fungere. Utvalget var stort, men bilene bar preg av å ha vært godt brukt – og en del av selgerne ga også et litt frynsete inntrykk. Jeg snakket med mange "eks-dotcom-millionærer" den sommeren.

Del med Facebook-vennene dine!

En merkeforhandler på Østlandet hadde i lang tid hatt en i brukthallen. Det merkelige med den var at den manglet skinninteriør, og den hadde ikke mye annet utstyr, heller, bortsett fra automatgir. Det andre kunne jeg leve med, men mangelen på skinn syntes jeg burde trekke mer i prisen enn forhandleren åpenbart mente. Men jeg følte at tiden jobbet for meg.

Utstyrsnivået varierte veldig, men så godt som samtlige biler som kom til Norge hadde automatgir og skinn. Memory-innstillinger av ratt og sete var kjekt å ha, og de som klarte å få bilene godkjent for passasjerer i baksetet hadde et ekstra salgsargument.

En dag tok jeg en endelig forhandling med meg selv, og bestemte meg for en makspris. Da jeg svingte inn hos forhandleren sto det en gul Lamborghini Diablo parkert utenfor med dørene i været, og en av publikummerne som stimlet rundt den kunne fortelle at eieren var der for å forhandle om SLen de hadde hatt stående en stund.

Av åpenbare årsaker anså jeg det som lite hensiktsmessig å legge igjen skambudet mitt, så jeg dro med uforrettet sak.

Les også: Broom-Benny har mer sans for 107-generasjonen

Reddet av Aftenposten

Heldigvis var det torsdag. Den gangen betydde nemlig det at det var ”bildag” i Aftenpostens annonsespalte, og neste stopp ble en aviskiosk. Jeg ringte på en sort bil i Fredrikstad som virket fryktelig lovende mens jeg kjørte mot Oslo for å se på en i sølv, som var litt billigere, men også manglet litt utstyr. Med litt hell skulle det bli SL denne dagen likevel.

Bilen i Oslo var grei og hyggelig priset, men manglet litt av den eierhistorikken og servicedokumentasjonen som bilen i Fredrikstad var lovet å ha. Dermed ga jeg beskjed til selgeren i Oslo om at jeg skulle se på én til før jeg bestemte meg, og at han kunne vente seg telefon i løpet av kvelden dersom det ble noe.

Nå var vi i gang.

129 var på samme måte som 107 tre biler i én: En coupé med hardtoppen påmontert, og åpen eller lukket med den vanlige softtoppen. Pneumatikken som styrer taklåsene er en av få detaljer på disse bilene som ser ut til å skape en del problemer, og det er heller ikke nødvendigvis veldig billig å fikse.

Jeg klarte ikke å vente til jeg var i Fredrikstad, men ringte selgeren der så fort jeg var ute på E6. Bilen hadde sort, strøkent skinn, ny kalesje, fungerende varmetråder i bakruten på hardtopen og klima, samtidig som den var registrert for fire og hadde to eiere – en i Tyskland og en i Norge. Fahrzeugbrief fra Tyskland var med, heftet var stemplet hele veien, og prisen var midt på treet.

Les også: Høy puls da Broom testet Mercedes-verstingene

På vei for å handle

– Jeg er hos deg om tre kvarter, holder bilen det du lover så regner jeg med at vi blir enige, hørte jeg meg selv si, mens Mr. Mister pøste på med ”Broken Wings” på anlegget og ikke noen kø eller noe veiarbeid i hele verden kunne ødelegge humøret mitt. Alt var en fryd.

Del med Facebook-vennene dine!

Jeg hadde faktisk akkurat passert fornøyelsesparken Tusenfryd ved Vinterbro da en kamerat hjemmefra ringte.

– Du får gratulere med SL, da. Jeg får vel si ”endelig”. Dette har du jo ventet på en stund, sa han.

– Takk, sa jeg. Før jeg la til at vi nå tross alt fikk vente med å feire til jeg faktisk hadde skrevet under kontrakten og fått bilen.

Ei heller etterfølgeren, R230, bærer alderen like godt i våre øyne. Det er noe med de runde formene som eldes fortere - og med automatisk ståltak kan nok den også koste litt å holde i orden i fremtiden.

Inne i hodet begynte jeg også å lure på hvor han hadde hørt dette. Det var jo strengt tatt ingen som visste om denne handleturen.

– Hva mener du? Var det ikke du som kom kjørende gjennom Ørje med en slik tidligere i dag, spurte han.

Det var det altså ikke.

Ville ikke "herme"

Bilen hadde vakt oppsikt, fortalte han, og alt tydet på at det var lokale folk bak rattet. Kameraten fikk beskjed om å sjekke i en fei, og ringte tilbake få minutter senere for å bekrefte: Joda, en annen kar i lokalmiljøet hadde flekket til og handlet seg SL. En 500, og med grått skinn, men ellers identisk med den jeg trodde jeg var i ferd med å kjøpe.

Se video: Når vanlig SL ikke er nok er "bling-bling" løsningen

Jeg hadde planlagt å kvitte meg med inntil 210.000 kroner den dagen. I stedet ble det et lite kriseråd over en Big Mac til en 80-lapp ved Mosseporten, en stusselig telefon til bilselgeren i Fredrikstad, og så hjem og pønske ut nye drømmer i stedet.

Som så mange andre cabrioleter er også R129 penest skrått bakfra, og med hardtoppen montert. Her en Carlsson-tunet SL 600 med V12 under panseret, den grommeste versjonen som ble bygget i modellens levetid.

Selvsagt kunne jeg kjøpt bilen, men nesten likt utseende og bare en uke etter den andre ville det ikke vært hyggelig verken for ham eller meg. En sjelden gang gir det noen små begrensninger å bo på et lite sted, og Ørje var definitivt ikke stort nok til to slike biler den gangen de fremdeles var ansett som litt jålete.

I årene etterpå har 500-eieren flyttet, og jeg har til og med hjulpet en bekjent med å skaffe en 320 SL i bytte med en gammel stasjonsvogn han hadde. Også den er solgt nå – og R129 er strengt tatt blitt så ”yesterday´s news” at ingen bryr seg uansett hvor mange som måtte dukke opp på et lite sted.

Del med Facebook-vennene dine!

Jeg synes fremdeles bilen er tidløs og utrolig lekker – og med et langt mer ”holdbart” design enn eksempelvis etterfølgeren R230. Kanskje er det på tide...

Les også: Nye SL 63 AMG - 564 hester og under liter´n på mila!