Det er ikke så ofte man kommer over virkelige fremtidsbiler her i landet. Men det hjelper – ironisk nok – når de blir 30 år gamle, og mulige å registrere med humane veteranavgifter.
En virkelig tungvekter i den kategorien er denne bilen, som nylig dukket opp på Finn.no. En bil vi sjelden ser, annet enn i noen svært synlige statistroller i amerikanske filmer fra 1970-tallet. Ikke leser vi om den i blader heller, og selv i statene er det sjelden man ser noen til salgs.
Les også: Preston Tuckers sikkerhetsbil endte på samme måte
"Selvsagt" finnes det en i Norge
Men som så mange ganger før viser det seg altså at det finnes en i Norge. Kanskje flere også – men denne Bricklin SV1 av 1975-årgang kan du altså bli den nye eieren av, dersom du legger 200.000 kroner på bordet.
Da får du en svært futuristisk utseende, toseters sportsbil som dog ikke gjør noe forsøk på å skjule sitt 70-tallsopphav med turbinfelger og knall oransje lakk. For oss som var barn nettopp i det tiåret minner bilen sterkt om en hel rekke lekebiler av generell ”fremtids-type”, for denne lave kileformen og måkevingedørene var nærmest opplest og vedtatt som utseendet alle biler ville ha rundt 1990.
Fremtiden valgte en annen vei
Nå ble det jo ikke akkurat slik. Virkeligheten tok en annen vei, og det kan forklare hvorfor du kanskje aldri har hørt om Bricklin, heller. For dette er ikke noen garasjeprodusert bil i fem eksemplarer, i regi av en gal mann med akkurat nok penger til å bygge så mange biler:
Bricklin var tvert imot høyst alvorlig ment, og produksjonen ”profesjonell” nok til å bringe 2.906 biler til verden i løpet av tre år.
Malcolm Bricklin het mannen som sto bak bilen. Han hadde gjort en formue på blant annet å etablere import og salg av Subaru i Nord-Amerika, og var altså bil-visjonær nok til å satse en del av dette på en bil etter egne ideer.
Les også: Disse Jeep-konseptene var langt forut for sin tid i 1970
Bricklin skulle være verdens sikreste sportsbil, hvilket også inspirerte modellnavnet SV1 – ”safety vehicle number one”. Det gjennomfargede, polyesterforsterkede glassfiberkarosseriet inneholdt også et kraftig veltebur og noen av bilindustriens tidligste sidekollisjons-beskyttere, som sammen med andre forsterkninger også spiste opp mye av vektbesparelsen.
Sikker - men ikke bensingjerrig
Summen av alt dette ble at bilen ble ganske tung, og ikke på langt nær så bensinøkonomisk som man hadde håpet. Dermed forsvant også ett av salgsargumentene som man virkelig hadde hatt bruk for, da bilen debuterte i etterdønningene etter oljekrisen i 1974.
Malcolm Bricklin hadde penger, men lite erfaring med bilproduksjon. Og dermed ble heller ikke prosessen ved fabrikken i Canada den mest strømlinjeformede, og bilene tok lenger tid og ble dyrere å produsere enn beregnet. Dermed ble det heller ingen økonomisk suksess, selv om han hadde midler til å holde det gående en stund.
For til å være et helt nytt bilmerke solgte Bricklin SV1 ikke så aller verst til å begynne med – og hadde man klart å vri opp produksjonstakten samtidig som man overvant noen ”issues” med vekt, varmgang-problemer og ikke imponerende bensinforbruk kunne fremtiden muligens blitt annerledes.
Fra AMC- til Ford-motor
Da produksjonen startet satt det en 360 kubikktommers V8 fra AMC under panseret, og også andre ting som dashboard-designet var tydelig AMC-inspirert. AMC leverte også en rekke andre tekniske komponenter til Bricklin.
”Sikkerhets-sportsbilen” SV1 kunne til å begynne med også leveres med manuell girkasse som et alternativ til automat, noe drøyt 150 kjøpere krysset av for.
Les også: En SV1 sto på "stjele-lista" i "Gone in 60 seconds"
Etter at de 772 1974-modellene var ferdig bygget et par dager før nyttår 1975, svitsjet man over til Fords 351 kubikktommers Windsor-V8 med automatkasse i stedet. Denne motoren satt i de 2.100 offisielle 1975-modellene som ble bygget frem til Bricklin ble slått konkurs i september 1975, og de 34 påbegynte bilene som ble ferdigstilt av konkursboet i 1976.
Mange ble brukt opp
Mot slutten forsto de fleste hvilken vei det gikk, og andrehåndsverdien på Bricklin-bilene sank fort – ingen ville bli sittende med en forholdsvis ny og kostbar, sær sportsbil der produsenten ikke lenger fantes. Det, samt det faktum at bilene gikk ganske bra, gjorde at mange ble kjørt hardt og brukt opp allerede tidlig på 1980-tallet.
