MexicoMaria-By1024
MexicoMaria-By1024

Bygget by til 200 millioner som ingen vil bo i

Med støtte fra FN bygger meksikanske myndigheter moderne småbyer til landets fattigste. Det er bare ett problem..

I Mexico er myndighetene i full gang med et FN-støttet bistandsprosjekt, som tar sikte på å løfte en av Mexicos minst velstående delstater - Chiapas - ut av fattigdommen.

Myndighetene bygger moderne småbyer, der innbyggerne skal få hus, jobb og bedre skole- og helsetilbud.

Prislappen er på hele 200 millioner kroner per by – men prosjektet koster langt mer enn det smaker.

Les også: – Bistand har konsekvenser

Fattig, men lykkelig

Urfolkskvinnen María Vasquez bor i en liten landsby i delstaten.

Husene er dårlige, og ingen er interesserte i å bo i dem

Hun er svært fattig, og innrømmer at livet er hardt, men hun er likevel lykkelig.

LES OGSÅ: Romfolket flyttet fra ny landsby

Her kan hun videreføre urfolkstradisjonene hun er så stolt over, og hun klarer seg fint med det lille hun har.

– Jeg har det godt i livet, til tross for at jeg ikke har bra mat som kjøtt og kylling. Men slik er livet vårt og tradisjonene våre, forteller María, mens hun setter maiskorn til koking på bålet hun har fyrt opp.

LIKE RETTIGHETER: Mexicos avtroppende president, Felipe Calderón, mener at også urbefolkningen har rett på moderne fasiliteter. (Foto: Presidencia / AFP PHOTO)

Hyllet av presidenten

Men meksikanske myndigheter og FN mener María fortjener bedre, og har satt i gang byggingen av en ny by.

Her blir María og hennes landsby blir forespeilet moderne hus, jobber og et bedre skole- og helsetilbud. Prosjektet hylles av den nylig avgåtte president, Felipe Calderón.

– Uansett om du er kvinne eller mann, urfolk eller ikke, så fortjener du et verdig liv, sier presidenten, til stor applaus blant de fremmøtte.

Nybygget spøkelsesby

I 2010 sto den nye bistandsbyen Santiago el Pinar ferdig. Tilsynelatende en vakker, idyllisk by, med alt urfolksbøndene ikke er vant til – asfaltert vei, et splitter nytt sykehus, en fin skole og over 100 nybyggede, moderne hus. Det påkostede prosjektet koster myndighetene og FN hele 200 millioner kroner. Problemet er bare at ingen vil bo der.

Byen er dårlig tilpasset urfolksbøndenes tradisjonelle liv, husene er små og bygget av svært dårlig materiale. Og når bøndene ikke får de jobbene de blir lovet, ser María og naboene ingen grunn til å flytte.

– Vi har alltid bodd slik jeg gjør. Vi kan så det vi vil ha, vi er selvforsynte. Vi ønsker ikke forandring, og vil ikke ha det myndighetene prøver å gi oss.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FORNØYD: Selv om Maria må klare seg med lite, foretrekker hun å leve slik hun alltid har gjort.

I dag er Santiago el Pinar en spøkelsesby. Kun et fåtall av husene er bebodd av de som er så fattige at de ikke har noe valg. Men de mangler til gjengjeld det meste.

En av innbyggerne forteller at de verken har vann eller lys, og når det regner, noe det ofte gjør i Chiapas, så lekker vannet inn i det 35 kvadratmeter store huset.

Norge er bidragsyter

Svenske Martin Larsson mener bistandsbyen egentlig bare er et stort propagandaprosjekt. Han har skrevet masteroppgave om Santiago el Pinar, og bodde der selv i tre måneder. Han er nådeløs i kritikken mot prosjektet, som i utgangspunktet skulle omfatte hele 25 byer.

I dag står kun to byer ferdigstilt, mens to andre er under oppbygning.

Larsson peker på at land som Norge og Sverige indirekte støtter slike bistandsprosjekter, gjennom sine bidrag til FN-systemet.

– Jeg tror at disse prosjektene kan oppfattes som vellykkede i giverland, fordi man kan rapportere om at man har bygget så mange hus. Det er jo ingen løgn, men husene er dårlige, og ingen er interesserte i å bo i dem, sier Larsson.

Norge er en av FNs største bidragsytere, i fjor bidro vi med over syv milliarder norske kroner til FN – hele en fjerdedel av den samlede norske bistanden.

Føler seg lurt

Innbyggerne i Santiago el Pinar og den andre bistandsbyen, San Juan de Grijalva, føler seg lurt. De fikk ikke det de ble lovet.

– I dag oppfatter ikke lenger folkene de rurale byene som støtte. De forestilte seg at byene skulle hjelpe, men det de drømte om finnes ikke. Mange kaller byene for søppel, forteller Lorenzo Gómez López, som i likhet med María fikk tilbud om å flytte inn i Santiago el Pinar.

Myndighetene har ikke forhørt seg med dem som skal bo der og om de ønsker og trenger boligene.

Han takket også nei, og mener slike prosjekter må skje på folks egne premisser, ikke på myndighetenes.

– De er ikke godt nok planlagt. Myndighetene har ikke forhørt seg med dem som skal bo der og om de ønsker og trenger boligene. De har heller ikke tatt høyde for om de kommer til å tilpasse seg dette livet, som er veldig annerledes enn deres tradisjonelle liv som bønder. Jeg mener at dette er et prosjekt som ikke fungerer for urfolk, legger López til.

Glad hun ble værende

María er glad hun valgte å bli i landsbyen sin. Hun er riktignok fattig, men her kan hun i det minste leve sitt vante liv med familien, på jorden hennes forfedre har levd på i generasjoner.

– Slik som jeg bor, bor vi. Vi har ingen ting, vi har ikke penger, men vi ønsker ikke det myndighetene tilbyr oss.

SPØKELSESBY: De få innbyggerne i Santiago el Pinar forteller at de mangler både vann og strøm, og at takene lekker når det regner.