FORELDRENES FARVEL: Sokneprest Svenn Martinsen fremførte foreldrenes minneord til Alexander Dale Oen.  (Foto: TV 2)
FORELDRENES FARVEL: Sokneprest Svenn Martinsen fremførte foreldrenes minneord til Alexander Dale Oen. (Foto: TV 2)

– Selv i dine største stunder hadde du omtanke for andre rundt deg

Se og les foreldrenes rørende farvel med sønnen Alexander Dale Oen.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Alexander Dale Oens begravelse sendes nå direkte fra Øygarden og Blomvåg kirke. Seremonien startet med solosang fra Christine Gulbrandsen. Etter inngangsordene fra sogneprest Svenn Martinsen var det klart for foreldrenes minneord til sønnen.

Minneordet ble fremført av sognepresten på vegne av familien.

Omtanke for andre

Foreldrenes minneord fokuserte mye på Alexanders omtanke for de rundt seg. Blant annet i forbindelse med gullmedaljen i Shanghai.

Les også: Broren Robin starter Alexander Dale Oens minnefond: – En drøm brødrene hadde sammen

– Etter å ha vunnet gull i Shanghai satt vi hotellet ditt og snakket om alt som hadde skjedd hjemme. Vi så på medaljen din og lurte på om den var laget av ekte gull. Noe du betvilte. Kommentaren ble da: Dette må være din største opplevelse, Alex. Nei, svarte du, dette er min neste største opplevelse. Den største var da Robin (Dale Oens bror, jour. anm.) og Vibeke fikk Tuva. Slik var du, sa presten på vegne av moren og faren.

Et eventyr

Til tross for at han døde alt for ung hadde Dale Oen et svært innholdsrikt liv. Han fikk reist verden rundt, men det var hjemme han likte seg best.

Les også: Dale Oen foreslått som halehelt for Norwegian

– Du fikk sett og opplevd hele verden, men Øygarden og «Strilelandet» var ditt paradis.

Minneord til Alexander Dale Oen fra mamma og pappa.

Se minneordene fra foreldrene øverst i saken. Du kan lese minneordene under videovinduet.

Kjære elskede Alex, fra å være den fantastiske gutten vår i alt du var og gjorde, har din plutselige bortgang snudd alt til en meningsløs, uendelig sorg.

I idretten din var du en gigant, men som menneske var du enda større. Du var utrolig raus, uredd, hadde en genuin tro på alt du drev på med. Du hadde nulltoleranse for rettferdighet og turte hevde dine meninger selv om du visste de laget debatt.

For oss var du bare Alex. Den blide flotte gutten med store hjertet og det gode humøret. Som alltid ringte hjem og spurte hvordan vi hadde det og stilte opp ved behov.

Humøret og gleden du spredte rundt deg var nesten ubeskrivelig. Vennekretsen og venninnen din var nesten hellig for deg. Det var din private arena der ingen utenforstående fikk tilgang. Det var en utrolig flott vennekrets som du satte umåtelig stor pris på. Du ble fort midtpunktet og kunne slå en spøk til hvem det skulle være.

Naturen var din store lekegrind. Surfing, klatring og toppturer. Sammen med vennene dine reiste du på alle mulige opplevelsesturer.

Etter å ha vunnet gull i Shanghai satt vi hotellet ditt og snakket om alt som hadde skjedd hjemme. Vi så på medaljen din og lurte på om den var laget av ekte gull. Noe du betvilte. Kommentaren ble da: Dette må være din største opplevelse, Alex. Nei, svarte du, dette er min neste største opplevelse. Den største var da Robin og Vibeke fikk Tuva. Slik var du.

Selv i dine største stunder tenkte du på og hadde omtanke for andre rundt deg.

Ditt liv var på mange måter et eventyr. Ikke bare for deg, men for oss og alle som gjorde det mulig. I din korte tid blant oss fikk vi oppleve mer enn de aller fleste. Du fikk sett og opplevd hele verden, men Øygarden og Strilelandet var ditt paradis.

Du ga oss opplevelser og stolte stunder vi aldri gjorde oss fortjent til, men som har brent seg inn i hjertene våre og vil bli der til evig tid.

Hvil i fred kjære Alex.