Gemma Spofforth (Foto: Martin Rickett/Pa Photos)
Gemma Spofforth (Foto: Martin Rickett/Pa Photos)

«Er betongen hard nok? Jeg kan hoppe nå. Jeg kan unnslippe»

Svømmestjernen Gemma Spofforth (24) var kanten av stupet etter morens død. Nå bruker hun tiden sin på å hjelpe andre.

«Er betongen hard nok? Jeg kan hoppe nå. Jeg kan unnslippe. Jeg slipper å håndtere det, tenke på det eller bekymre meg».

Det var tankene som raste gjennom hodet til svømmeren Gemma Spofforth da hun stod på en hotellbalkong under en treningsleir på den australske Gullkysten.

Den engelske svømmestjernen skriver om sine selvmordstanker i boken «Dealing With It: Five Years of Mourning, Medals and Men», som skal gis ut etter OL.

Tre familiemedlemmer døde av kreft
Bare 24 år gammel har hun opplevd tyngre stunder en de flest. I 2007 døde moren Lesley etter å ha fått magekreft. I 2011 døde også farens kjæreste June og Junes datter Vicky av kreft. Den bunnløse sorgen etter morens død brakte verdensrekordholderen på 100m rygg på langbane helt på randen.

Etter å ha stått på balkongkanten tok hun noen skritt tilbake. Nå mener hun det ville vært hyklersk av henne å hoppe, og hun har forsøkt å snu det vonde til noe positivt. De tre siste årene har hun jobbet for en krisetelefon for selvmord.

– Like etter at min mor døde tok jeg noen fag, og en av dem var innen psykologi. En av vennene mine som satt ved siden av med sa noe sånn som at «du hadde vært god til dette». Så jeg gikk gjennom seks uker med intensiv trening, og etter de seks ukene satt jeg ved telefonen, sier hun til The Guardian.

Les også: OL-vinner som 14-åring og Playboy-modell - skjulte spiseforstyrrelser og selvskading

– Fint å være der i de verste stundene
Ikke lenge etter tok hun ett steg til i opplæringen, noe som betød at hun var regnet som kvalifisert til å reise ut for å forsøkte å snakke folk ned fra kanten hun selv stod på en gang.

– Jeg har sett noen døde kropper, familiene til de som går bort trenger også krisehjelp, forklarer hun.

– For meg har det å ta del i andres smerte blitt en slags vane. Jeg vet det høres dumt ut, men det er fint å vite at jeg kan være den som er der for noen i deres verste stunder, sier hun.

Vurderte å droppe London-OL
I sju år har OL på hjemmebane vært et mål for Spofforth, men så sent som i julen tenkte hun på å slutte med svømming.

– Helt fra begynnelsen av min karriere var London 2012 målet. Selv før vi fikk det var 2012-OL alltid målet mitt, sier hun.

Men etter VM i Shanghai i fjor, der hun var syk og ble nummer 17, var hun i tvil.

– Alt ble veldig virkelig etter Shanghai. Det var mange ganger jeg tenkte «dette er slutten på min karriere. Jeg klarer ikke et år til». Over julen var det tøft fordi presset var vanvittig, sier Spofforth.

For selv om hun har lært seg å kontrollere sine egne følelser, så kan hun kun kontrollere seg selv - ikke andre.

– Det er som mange som kommer med kommentarer som «etter du vinner gullet» og så videre, og så videre. Til og med mine venner. Det blir litt sånn «slutt å si det, om du sier det så går det ikke». For meg blir det bare for mye press. Når jeg er i bassenget kan jeg tenke på slike ting. Når jeg kommer meg vekk fra bassenget og er hjemme vil jeg ikke tenke på hva jeg må gjøre i bassenget, sier verdensrekordholderen.

Men hun kan ikke si helt hva det hva som fikk henne til å bestemme seg for å satse for fullt på de olympiske lekene på hjemmebane.

– Det kan ha vært da jeg satt på flyet tilbake til USA etter julen. Jeg hadde en uke fri og det var veldig tøft å være rundt familien, som ikke visste hva de skulle si til meg.

– Så var bare en dag der jeg sa «ok, så er det London-OL». Jeg hadde hatt det i hodet og jeg hadde sagt det, men da jeg fikk følelsen for det ble det noe annet, forklarer Spofforth.

– Alt falt på plass
Nå er hun også kvalifisert for OL, og to dager etter hun kvalifiserte seg for laget oppdaget hun at hun også at hun hadde fått finansieringen i orden for et masterstudium i psykisk helsearbeid.

– Det var en fantastisk uke for meg. Alt falt på plass, sier Spofforth.