Broom-guttas beste Saab minner

19. desember 2011 vil for alltid være en spesiell dato for mange bilentusiaster verden over. Det var ikke lenger mulig å holde den krengende Saab-skuta flytende lenger - en måtte rett og slett legge inn årene.

Saab regnes som det første merket som klarte å bruke turbo i personbiler, de bøyde frontruta, hadde forhjulstrekk da nesten ingen andre hadde det og insisterte på at nøkkelen skulle plasseres mellom forsetene når bilen skulle startes. De gikk sine egne veier - men nå er det slutt. Tilbake står en rekke arbeidsløse ansatte og skuffede kunder som håpet på løsninger i det lengste.

Del med dine Facebook-venner

Saab gjorde ting på sin måte - dessverre ble den måten ikke noen kommersiell suksess.

Men noen oppturer er det da - og flere av modellene har rukket å bli smått legendariske. Noen av dem kan du lese om i denne saken.

Vi i Broom-redaksjonen har nemlig også våre helt egne historier som kommer fram mens vi sitter rundt bordet og diskuterer konkursen. De historiene deler vi gjerne med leserne våre:

Har du noen minner du vil dele - eller vil du signere "kondolanseprotokollen" vår, slik mange andre har gjort allerede, så klikk på denne linken

Knut Skogstad, redaktør for broom.no

Da jeg vokste opp i Steinkjer på tidlig 70-tall var det med en Saab 96 rett over gata. Kjørt av "fru Rønning" (hun gikk bare under det navnet) og en bil som skilte seg ut mellom alle Escortene og Taunusene og etter hvert Mazdaene i boligfeltet.

Jeg syntes nok den var mer rar enn kul og lot meg også prege av min nokså bil-konservative far som pleide å si noe sånt som "Nei Saab ... Nei, det er veldig spesielle biler, det". Underforstått: Saab er noe man bør holde seg langt unna.

Men så grodde fascinasjonen for dette merket – også fordi Saab etter hvert begynte å få noen virkelig attraktive biler. Da jeg for ni år siden var med og startet bladet Autofil, var noe av det første vi gjorde å kjøpe en gammel Saab 900 turbo, gi den en skikkelig foryngelseskur – og lodde den ut til et godt formål.

LES OGSÅ: Saab begjært konkurs i dag

Bitt av basillen

Valget av bil var absolutt ikke tilfeldig: Saab turbo er i mine øyne helt grunnleggende kult. I den første 900-generasjonen var det også en bil med utrolig mye særpreg og sjel. Og diverse unoter også, skulle det vise seg. Vi var nok mer opptatt av å lage blad enn å kjøpe verdens beste utgangspunkt. For å si det kort og forsiktig ble det etter hvert MYE styr med den bilen.

Likevel ikke mer enn at jeg hadde blitt skikkelig bitt av Saab-basillen selv. Derfor gikk det ikke lenge før jeg begynte å jakte på en 900 turbo cabriolet av første generasjon som ny sommerbil.

Den bilen var såpass sær at det ikke var all verden å velge mellom her hjemme. Derfor søkte jeg hjelp hos en kamerat som hadde flyttet til Sverige (hei Hans Peter!), og via-via kom jeg til slutt over et eksemplar langt inne på landsbygda i Småland.

Dermed var det bare å ringe og grave og spørre Lasse som drev Lasses Bil og var en svært fargerik kar. Det virket som alt stemte og prisen var også hyggelig. Det tok ikke mange dager før jeg la i vei sørover med lånt Chevrolet Tahoe og leid bilhenger. Nå skulle Saab cabrioleten få et nytt liv i Norge!

Varmeapparatet hengte seg opp

Og hjem kom den. Vi hadde et par kjempefine år sammen, med langturer både til Danmark og England/Skottland. Sistnevnte forresten en ganske spesiell tur ettersom varmeapparatet hengte seg opp på maks varme dagen før jeg skulle dra av gårde.

Diverse forsøk på å fikse det selv endte i ingenting og heller ikke de to Saab-forhandleren jeg stakk innom i England hadde sjans til å ta dette på sparket. Dermed ble det å kjøre med taket nede litt mer enn sunt var, dette var rundt påsketider og tro meg: Da kan det være surt og kaldt i Skottland.

Men honnør til varmeapparatet i Saaben. Det var seriøst dimensjonert. Med taket oppe ble det nesten uutholdelig varmt i bilen.

LES OGSÅ: Test av tidenes dyreste Saab

Små budsjetter

Det jeg likevel husker best er draget i den bilen. 175 turbohester som kom som et spark i ryggen når de tråkket til samtidig. Det var liksom bare en del av pakka at jeg måtte tviholde i rattet for at bilen ikke skulle gå alle andre veier enn rett fram ved fullt gasspådrag.

Det litt halvferdige og improviserte med bilen var noe av det jeg lærte å like mer og mer. Saab hadde jobbet den fram på små budsjetter og tillatt seg noen snarveier underveis. Men til gjengjeld var sjarmfaktoren skyhøy.

Jeg byttet den etter hvert i en Mercedes SL fra 1972, ikke fordi jeg var lei av Saaben, men fordi jeg hadde lyst på veteranbil. Men jeg har angret flere ganger og ser absolutt ikke bort fra at det blir Saab-cabriolet igjen en eller annen gang.

Uten jobb og inntekt

Det var den personlige biten. De siste årene har jeg fulgt utviklingen i Saab tett gjennom jobben. Det har vært uhyre interessant, men også litt deprimerende. Deprimerende fordi den utgangen vi nå fikk har ligget i kortene hele veien. Saab etter GM har manglet en troverdig forretningsplan, det har vært for mye rot og kaos – og det en gang så stolte merkenavnet har blitt trukket ned i søla på en måte jeg skulle ønske Saab hadde sluppet.

I en av verdens tøffeste bransjer, har Saab rett og slett kommet til kort. År etter år med negative tall i regnskapet innhentet til slutt merket. Da finanskrisen og panikken kom, var det ikke noen solid grunnmur å stå på, ja, knapt noen grunnmur i det hele tatt. Saab ble ofret – og akkurat nå synes jeg veldig synd på alle de som står uten jobb og inntekt en uke før jul.

Måtte det ordne seg for dem i det nye året!

Tenker du på å kjøpe brukt Saab? Da bør du vite dette:

Vegard Johnsen, redaksjonssjef i broom.no

Nyheten om Saab-konkursen kan knapt omtales som noen overraskelse. Likevel var det trist å få bekreftelsen – personlig har jeg hatt et kort affære med merket. Det skjedde høsten 2002 – da jeg bytte min 1998-modell Audi A6 1.8T (sedan) i en 1999-modell Saab 9–5 2.0 T (stasjonsvogn).

Det første virkelige møte med 9-5en skjedde via en kollega, som møtte opp på jobb i en slik en dag. Han var meget fornøyd med bilen, og jeg lot meg raskt rive med da jeg kom på plass bak rattet.

Ikke bare var setene så gode at det nærmest var som å sette seg i en diger lenestol – foran meg var det også et råtøft dashbord med masse knapper og lys. Her var det sportslig og elegant – med høy cockpitfaktor. Og hvor kult er det ikke å få assosiasjoner til å sitte bak spakene på et fly når du setter deg i bilen?

Gjorde research

Dessuten var det de små særegenhetene da. Først og fremst dette med nøkkelen som sto mellom setene. Jeg syntes det var kult og annerledes. Turbotrykkmåleren var også en morsom detalj.

Dessuten var den veldig stilig og aggressiv å se på utenpå. Den trengte nesten ikke styling, selv om Aero-skjørt og spoiler utgjør prikken over i-en. Særlig synes jeg designet er pent på stasjonsvogna.

Etter den dagen på jobb, satt jeg i A6-en og følte brått at denne ble veldig lik alt annet.

9-5en hadde gjort såpass til inntrykk, at det ble noen timer med research på nett de neste dagene, og etter hvert autosøk på finn.no.

Endelig ble det kjøp

Så dukket plutselig muligheten opp: Det var en stasjonsvogn i mørkegrønn metallic med beige skinn. Det høres kanskje ikke ut som den peneste kombinasjonen – men jeg hadde veldig sansen for den. Helst ville jeg ha sort med beige eller sort skinn, men de var det ikke så mange av.

Godt med utstyr var det på omtrent alle 9-5-ene, for eksempel multifunksjonsratt, varme i setene og klima, denne hadde i tillegg til telefon, stor stereo, varme i baksetet og stor kjørecomputer.

Særlig det siste var veldig stilig i en tid da navigasjon ikke var så vanlig. Her kunne en plotte inn distansen en skulle kjøre, og få en til enhver tid oppdatert "estimated time of arrival" – altså beregnet tidspunkt for ankomst. Igjen, litt som på et fly.

I tillegg var motoren tunet til 190 hk. Det gikk så snøføyka sto – og siden det var manuell gir fikk en også hentet ut effekten på en relativt god måte. Men det skal ikke stikkes under en stol at forhjulene og understellet til Saab generelt slet litt med å tøyle kreftene på en fornuftig måte.

Men vinteren bak rattet i 9–5 var minneverdig fordi bilen var så komfortabel på de fleste typer underlag, hadde god plass og dessuten var trygg og god på glatte veier.

Trist og frustrerende

Etter hvert ble den solgt og byttet i en Audi TT – jeg hadde ikke behov for så stor bil. Men likevel – Saaben hadde gjort et solid inntrykk – og jeg var helt klar på at det skulle bli en ny Saab senere i livet. Dagens konkurs har ikke endret på den målsettingen.

Jeg kunne for eksempel gjerne tenkte meg en strøken, gammel Saab 9000 Aero - fra før faceliften! Husker enda reklamebildene med det spesielle interiøret som var så lekkert at jeg fikk vann i munnen.

Det er både trist og frustrerende at det ikke var mulig å finne en løsning på problemene i Saab – men samtidig var oppgaven for Spyker en nærmest umulig utfordring.

LES OGSÅ: Dette skjer med priser og deler etter konkursen

Benny Christensen, Brooms bilekspert:

Det er høsten 1977 og jeg er 12 år. På Fåberg rett nord for Lillehammer hvor jeg bor finnes det én bilforhandler. Det er Kjell Moens Bilforretning. De selger Saab og Lancia. Nå er det ”fest” der – de viser masse nyheter. Det serveres som seg hør og bør kaffe og kake. Kaffen står jeg over, men de som kjenner meg vet at jeg garantert forsyner meg godt av kakene.

Jeg er antakelig den eneste i lokalet som er under 30 år. Tilstelningen var tydeligvis beregnet på potensielle kunder. Det er litt for tidlig for mitt vedkommende enda.

På plass er både den nye Saab 99 Turbo – grønn kan jeg huske, og med noen aldeles forferdelig rare felger, turbo-emblemer hvor O-en forestiller en skovel og spoiler foran. Tøffe saker... Allikevel nå den kommer litt i skyggen av - hold deg fast – selveste Lancia Stratos!

Bestemte meg der og da

Etter at kaffen og kakene er fortært og vi har kikket på bilene er det filmframvisning. Det er stort for en liten tass som meg på 70-tallet. Lyset slukkes og en smalfilmframviser begynner å knurre og det som litt hakkete kommer til syne på lerretet passer meg som hånd i hanske. Rally film!

Så der sitter jeg med store øyne og åpen munn på første rad mellom bønder fra Gausdal og velfødde lillehamringer og lar meg rive med av svart / hvitt bilder av Erik Carlson "på taket”, John Unnerud, Stig Blomquist og andre storheter innen motorsport i enten Saab eller Lancia.

"Litt" revet med kan jeg nesten kjenne lukten av to-taktsolje og svidd gummi... Jeg bestemmer meg der og da for å bli rallykjører når jeg blir stor.

Laget bulk med lighter

Når lyset blir slått på igjen og seansen er over får jeg en orange Saab V4 lekebil. Inspirert av det jeg nettopp hadde sett på film drar jeg sporenstreks hjem og modifiserer denne til en rallybil.

Støtfangerne blir demonter (klippet av med saks). Selvfølgelig har også en skikkelig rallybil minst en bulk - det fikset jeg enkelt med lighter. Samtidig fikk den klistremerker og fartsstriper – som seg hør og bør.

Den bilen har jeg fortsatt som et hyggelig barndomsminne. Det er den som – noe velbrukt – er på bildet over. I dag ble den i tillegg et personlig minne over et bilmerke som ikke er mer...

Om jeg skulle kjøpt meg Saab nå så ville jeg nok forsøkt å få tak i en 99 Turbo – gjerne rallyrigget!

LES OGSÅ: Hvorfor er det billigere å reparere bilen i Sverige?

Jan Erik Larssen, programleder og frontfiguer:

Jeg har veldig mange gode Saab-minner og vet ikke riktig hvor jeg skal begynne. Kanskje med å bekjenne at jeg aldri har eid noe Saab selv, men jeg føler jag har litt alibi i at foreldrene mine har hatt en - en 900 sedan.

Ellers så er for meg – som mange andre – merket Saab på mange måter synonymt med turbo. Jeg har også vært så heldig å få kjøre mange av de gromme og spreke modellene som Viggen og Aero. Det er biler som har gjort et uslettelig inntrykk.

Jeg var også på Saab-fabrikken og gjorde opptak av at de bygget en 9-3 sammen med kundene som hadde bestilt nettopp den bilen og sammen fulgte vi hele byggeprosessen fra A til Å. Det var også en veldig spesiell opplevelse.

Glemmer forresten aldri når jeg spurte en av gutta ved samlebåndet om hva slags Saab-modell han kjørte. Jeg var jo sikker på at alle ansatte kjørte Saab. Men vet du hva han svarte? ” Jag kör Volvo! Saab er nåt jävla skit!" Kanskje ikke det smarteste å si når sjefen er tilstede sammen med et TV-team. Noe sier meg at han måtte inn på ”teppet” når kameraene var skrudd av. Og vi følte at vi måtte ”klippe bort” akkurat dette.

Og vet du hva? Saab-biler har en helt spesiell lukt. jeg er helt sikker på at jeg i en blindtest glatt kan avsløre hvilken bil som er Saab ved hjelp av nesa mi – den fungerer nemlig like effektivt som snakketøyet mitt.. Neida - jeg bare tuller. Men det er sant at de har en helt særegen litt søtlig og god lukt – som er helt unik.

Del med dine Facebook-venner

Husk gjerne å signere vår "kondolanseprotokoll" etter Saab-konkursen