Intet uvant kjøretøy når det er snakk om høy kilometerstand. Men dette er ikke en gammel diesel-taxi, som du kanskje trodde. Hint: Sjekk forskjermene... Photo courtesy of Dr. Martin Peisl
Intet uvant kjøretøy når det er snakk om høy kilometerstand. Men dette er ikke en gammel diesel-taxi, som du kanskje trodde. Hint: Sjekk forskjermene... Photo courtesy of Dr. Martin Peisl

Mercedes E500: Noen biler lar seg ikke slite ut

Har gått 856.000 kilometer... og det er ikke akkurat noen gammel diesel-taxi!

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Mercedes opplevde enhver bilfabrikants drøm på 70-, 80- og 90-tallet, da W123-serien og etterfølgeren W124 oppnådde en utrolig status som slitesterke, sikre og behagelige biler. Det er blitt sagt at dette var de siste Mercedesene som ble konstruert uten tanke på hva de skulle selges for, og selv om de var dyre gikk de som varmt hvetebrød.

Spesielt er det diesel-utgavene som i ettertid har vist seg å være svært seiglivede. Gjerne da tidligere taxibiler som har fått godt vedlikehold og forholdsvis få kaldstarter. Men noen unntak fra diesel-regelen dukker opp - og her er ett som i hvertfall vil gi Mercedes-entusiastene vann på mølla:

Del med Facebook-vennene dine

Ikke akkurat en gammel taxi

Bilen på bildene skal nemlig ha gått 532.070 miles ved siste avlesning. Det tilsvarer ca. 856.100 kilometer. Og det er så langt fra en trøtt diesel man kunne komme i 124-serien - hils på Dr. Martin Peisls 1994 Mercedes E500!

Les også: Christian sikret seg en 124-bil allerede som 14-åring

Historien om bilen dukket forleden opp på et nettforum for eiere av 124-biler med motorkode "036" - som i klartekst betyr Mercedes´ gamle hederskronte 5-liters V8, kjent blant annet fra roadsteren 500 SL og de store S-klassesedanene med 500-betegnelse.

Man forventer ikke at det skal være mye igjen av en bil med denne kilometerstanden - ei heller at den har samme motor under panseret som den ble født med. I dag står meteret på drøyt 532.000 miles, og eieren har tro på at den vil klare mye mer. Photo courtesy of Dr. Martin Peisl

For de som ikke kjenner biltypen er det en uhyre kostbar spesialmodell av E-klassen vi snakker om, som ble bygget i modellårene 1991 til og med 1994. Dette var omtrent samtidig med at AMG ble offisielt anerkjent som MB-tuner av Daimler-konsernet, men utviklingen av 500E - som den het de tre første årene - hadde i stedet Daimler samarbeidet med Porsche om.

Håndbygget hos Porsche

I tillegg til motor og gir fikk bilene hjuloppheng og bremser fra adskillig bøsere Mercedes-modeller. Utvendig skulle de skille seg minst mulig fra en standard W124, men for entusiaster er de likevel forholdsvis enkle å spotte på grunn av adskillig bredere forskjermer. Også frontfangeren, lysene og skjermbuene bak avslører en ekte 500, det gjør også interiøret, som består av fire separate stoler og ellers alt utstyr.

Under skallet var det gjort større forandringer enn man så for å tilpasse karosseriet til det nye drivverket. Gulvet og torpedoveggen ble gjort om i forhold til en vanlig W124, og 500-bilene ble håndbygget på Porsche-fabrikken i Zuffenhausen. Dermed ble de ganske godt balanserte landeveiskryssere, og med sine 326 hester ble de Mercedes´ første konkurrent til BMW M5.

M5 hadde på denne tiden rekkesekser og 315 hester. 500E, og det prestisjefylte samarbeidet med Porsche, var nok Daimlers måte å markere seg på overfor både BMW og Audi, som også hadde fått en V8 på programmet, og med Quattro i bakhånd var ringenes herrer i ferd med å bli plagsomme.

Les også: Opel Lotus Omega var enda verre - men manglet status

Daimler-konsernet satte seg skikkelig i respekt med 500E da den kom i 1991. Fireseteren var en maskert sportsbil, som satte BMW M5 i skyggen. Litt senere kom også en 420-modell, men den hadde standard karosseri og langt mer standardmessig fremtoning. Foto: Daimler AG

De drøyt 10.000 eksemplarene som ble produsert av 500E og E500 har nok, etterhvert som alderen har tiltatt og prisen avtatt, ofte fått vise hva de har vært gode for. Også entusiasten Dr. Martin Peisl i Adelanto, California, har hatt stor glede av sin bil - men altså likevel klart å kjøre den langt forbi den kjørelengden som biler normalt får oppleve.

Original motor, automat og bakaksel

Fremdeles er motoren den originale. Det er også automatkassen, air condition-enheten og bakakselen. Andre ting har selvsagt vært byttet, forteller han: Dynamoen to ganger, vannpumpen tre ganger, servopumpen én gang og innsuget og en komplett elektrisk kabelmatte én gang.

Kabelmatter er for øvrig en kjent svakhet på de siste 124-bilene, ettersom man tok i bruk kabler med en ny form for miljøvennlig isolasjon, som skulle vise seg å smuldre bort og skape kortslutninger og andre problemer. Men bortsett fra disse delene er det egentlig overraskende få andre ting som har vært nødvendig å bytte ut, forteller Peisl.

Dermed kan man spørre seg hva som skal til for å få slik livslengde og holdbarhet ut av en sportsbil, som dette i realiteten er.

Første kamkjede nettopp byttet

Peisl er andre eier, og kjøpte bilen med 79.000 miles - eller 127.000 kilometer - på meteret. Og i tillegg til regelmessige servicer er han overbevist om at kjørestil og temperatur har mye å si:

Adelanto ligger i Mojave-ørkenen, og med drøyt 24 mil kjørelengde hver dag blir motoren egentlig aldri helt kald 10 måneder i året, forteller han. Kjørestilen er behersket og stort sett alltid under 130 kilometer i timen, hvilket tilsvarer ca. 3.000 RPM, og han legger til at det nok også er viktig at første eier la et godt grunnlag med samme kjørestil.

Les også: Denne gammel-Saaben har gått over millionen!

I høst utviklet bilen litt lyd fra én ventilløfter på den ene siden. For sikkerhets skyld ble alle løfterne på den siden byttet, samtidig som bilen også fikk sitt livs første kamkjede-bytte. For øvrig var alt så rent og pent innvendig at de verkstedansatte hadde vondt for å tro på bilens kjørelengde, forteller han.

Stabilt høy temperatur i Mojave-ørkenen og mye kjøring gjør at motoren i Dr. Peisls 1994-modell E500 sjelden blir helt kald. Det sammen med behersket kjøremønster tror han er nøkkelen til et langt bil-liv. Photo courtesy of Dr. Martin Peisl

Han bruker kun helsyntetisk 10-30- eller 5-30-olje, og skifter olje hver 7.500 miles, filtre hver 30.000 miles og multirem hver 60.000 miles. De siste seks årene har bilen hatt et stabilt oljeforbruk på en amerikansk "quart", altså en fjerdedels gallon eller litt under en liter, per 5.000 miles. Før det forbruket plutselig oppsto merket han ikke noe forbruk i det hele tatt mellom oljeskiftene.

Åpnet champagne i bagasjen...

Samtidig viser hans historie også at under gode forhold holder væskene også påfallende lenge: Han skifter ATF-olje på automaten kun hver 200.000 miles, og har faktisk aldri (!) skiftet bremsevæske - og kun ett sett bremseklosser!

- Jeg er spesielt forsiktig med motoren om vinteren når det er kaldt. Myk aksellerasjon, aldri blyfot på pedalen. Jeg kjører med cruise control 90 prosent av tiden, da det er mest skånsomt mot motoren. I det hele tatt forsøker jeg å kjøre som om jeg hadde en åpen flaske med dyr champagne stående i bagasjerommet, forteller eieren av verdens kanskje mest kjørte Mercedes E500.

Del med Facebook-vennene dine!

Den litt resignerte måten å konkludere etter denne historien på, er at man må ha en svindyr gammel kvalitetsbil, bo i en ørken og kjøre fryktelig langt hver dag for at redskapen skal holde. Men den som konkluderer litt mer offensivt vil kunne finne ett og annet moment her som kan øke levetiden på en normal familiebil også i norsk klima.

Les også: Sjokk - fullservet BMW-motor kaputt etter 139.000 km!