Flere har gjort spede forsøk på å restaurere bilen tidligere, men gitt opp etterhvert. Bilen motbeviser med stor kraft teorien om at gammel kjærlighet ikke ruster. (Foto: Tore Robert Klerud)
Flere har gjort spede forsøk på å restaurere bilen tidligere, men gitt opp etterhvert. Bilen motbeviser med stor kraft teorien om at gammel kjærlighet ikke ruster. (Foto: Tore Robert Klerud)

Ford Granada Coupe: - Ingen ting ruster som gammel kjærlighet

Bli med på en mimretur - i en Granada som plutselig kom tilbake en sen nattetime.

Noen biler blir man ganske enkelt aldri helt ferdig med. Som bilen Brooms Tore Robert Klerud forteller om denne gangen.

De fleste gangene blir det med minnene. Men noen ganger stopper det slett ikke der. Og da kan resultatet for eksempel bli at man plutselig er eier av en bil som kun en gal mann med en drøm og ubegrenset med midler kan få skikk på. Vår mann oppfyller i alle fall to av disse kravene...

Her er Tore Roberts historie:

Kort tid etter at jeg fylte 18 hadde jeg førerkort, men ikke bil. En kamerat var 17, og hadde bilen klar. Slik ble jeg for en kort periode ofte sjåfør på en herlig, fet Granada.

Egentlig var jeg aldri Granada-entusiast. I min familie kjørte man Audi, og det skulle nok også jeg gjøre. Men i mellomtiden var det gøy å kjøre noe helt annet.

For kameratens Granada var ganske spesiell, det var vi klar over alle sammen. 1977-modellen var tidenes siste coupé-versjon av stor-Forden. 3-litersmotoren ga strengt tatt mer status og høyere bensinregninger enn fartsressurser. Og ”sportsversjonen” LS var strengt tatt mer tøff å se på enn sportslig å kjøre.

Les også: Fiesta Sport - artig tass med tradisjoner

En venn på veien

Dessuten var bilen 10 år gammel den gangen, og litt signe foringer og en noe bakglatt automatkasse vitnet om frisk bruk – til tross for at kameraten bare var tredje eier på den, og den kun hadde gått rundt 130.000 kilometer.

Det gjorde ingen ting. Med dashbordet fullstappet av sølvfargede Pioneer komponent-moduler, som formidlet litt musikk og mye interferens fra bilens tenningsanlegg, var vi klare for landeveien.

Rundt 20 år etter at kameraten solgte sin Granada fikk jeg endelig tak i den igjen. Nå har den tørket opp på lager, og det er tid for å begynne på veien tilbake til veien. (Foto: Tore Robert Klerud)
Rundt 20 år etter at kameraten solgte sin Granada fikk jeg endelig tak i den igjen. Nå har den tørket opp på lager, og det er tid for å begynne på veien tilbake til veien. (Foto: Tore Robert Klerud)

Bak det tre-ekede, originale sportsrattet fant jeg meg godt til rette, og mens blikket flakket hit og dit rundt en dinglende bamse og en gul ”doftgran” med syntetisk vaniljelukt i bakspeilet sluret vi oss fra tettsted til tettsted for å spise burger og kikke på damene.

Den gikk virkelig ikke voldsomt bra. Ikke halvbra, engang. Men jeg har aldri sluttet å synes at de gamle Granada-coupeene var vakre biler – spesielt med LS-versjonens originale tåkelys og aluminiumsfelger.

Og den ytterst late 3-literen kvitterte med adskillig lavmælt gromlåt som takk for uhorvelige mengder med høyt skattet drivstoff.

Les også: Granada med V8 - denne brukte enda mer bensin

For noen år tilbake fikk jeg se en flott restaurert sedanmodell tøfle sakte avgårde langs fortausrestaurantene på Karl Johans gate i Oslo, der jeg satt og hygget meg en sen sommerkveld. Det bragte tilbake minner – og en undring over hvor sjelden kameratens ungdomsbil egentlig var.

Prosjekt for en gal mann med en drøm

Hjemme fra byen godt utpå natten surfet jeg innom Granada-klubbens nettforum for å spørre, og fikk raskt bekreftet at en 3-liters LS i coupé-versjon fra finale-året 1977, attpå til med automatgir, var en sjelden fugl allerede da den var ny.

Merkelig nok husket jeg skiltnummeret på kameratens bil, og nevnte det i en bisetning. Og da jeg våknet dagen etter hadde jeg fått mail med bilder fra en kar som hadde restene av den stående.

Aluminiumsfelger fra Ronal, tre-eiket sportsratt og ekstra instrumenter inngikk i den sportslige S-pakken, sammen med stabilisatorstag, tåkelys og diverse annet småtteri. Foto fra brosjyren
Aluminiumsfelger fra Ronal, tre-eiket sportsratt og ekstra instrumenter inngikk i den sportslige S-pakken, sammen med stabilisatorstag, tåkelys og diverse annet småtteri. Foto fra brosjyren

Tilfeldighetene – og minst to-tre entusiaster i Granadaklubben – hadde reddet bilen fra å bli spiker. Minst to hadde begynt å restaurere den, men gitt opp. Det denne bilen trengte var en gal mann med en drøm – og ubegrensede økonomiske ressurser.

Jeg oppfylte de to første kriteriene, men bommet grovt på det siste. Dessuten var eieren fast bestemt på at denne bilen aldri skulle selges, men han ville gjerne holde kontakten og høre mer om bilens tidligere liv.

Forden tilbake i gården

Rasjonelt sett var sikkert situasjonen helt perfekt slik den var: Bilen var reddet, den skulle restaureres, jeg slapp å betale for det, og jeg hadde oversikt over den og kontakt med eieren. Men det ultimate hadde selvsagt vært å eie den selv.

Etter et par års tid fikk jeg endelig tekstmeldingen jeg håpet på: Nye prioriteringer, bilen måtte bort. Hvis jeg var interessert...

Senere samme kveld var den min.

Coupé-versjonen av Granadaen var en herlig, ufornuftig storbil på 70-tallet, og etter 1977 var det også slutt for denne karosseriformen. Foto: Ford
Coupé-versjonen av Granadaen var en herlig, ufornuftig storbil på 70-tallet, og etter 1977 var det også slutt for denne karosseriformen. Foto: Ford

Aldri, hverken før eller senere, har jeg kjøpt en bil hvor kjøpesummen har vært mer ”symbolsk”.

Ikke for at jeg ikke har kjøpt billigere biler, men fordi det strengt tatt ikke var så mye bil jeg kjøpte. Det jeg gladelig bladde opp for var et chassisnummer, et skrog med en solid mengde rust, og en hel haug løse deler – deriblant noen som hadde vært med og opplevd ungdommen min, til bakgrunnsmusikken fra Chicago og Mr. Mister.

Noen års mental forberedelse

Restene av Granadaen har stått på lager og tørket siden den gang. Tanken var først å holde kjøpet hemmelig, og invitere kameraten som en gang eide den på tur når han fylte 40. Etter hvert som utfordringens omfang har klarnet, har jeg også innsett at 50 er et rundere tall, og en mer passende anledning.

Del med Facebook-vennene dine!

Dit er det ni år igjen, og de mentale forberedelsene for å sette i gang jobben med den metallic-røde gamle kjempen begynner å ta form.

Det skal bli gøy å komme i gang. Samtidig vil den konkrete jobben antagelig avsløre at bilen er enda dårligere enn jeg har tatt høyde for.

Uansett er det ett av de beste bilkjøpene jeg noen gang har gjort.

Les også: Eiriks Karmann Ghia viser at det alltid er håp