Bruktbilsøk på Broommarked:

Søk Detaljert søk
Broommarked
Bruktbilguiden
Biltester
Spør Benny
Eierne mener
Broomguiden
Variantene er mange, og prisene ikke avskrekkende på Lincoln Continental Mark III, IV og V - de mest overdrevne luksusbilene amerikanerne har laget. Her en 1976 Mark IV i Dark red moondust metallic (!) med svindyrt, spesielt Versailles-interiør, alufelger, sidelist og landau top. Foto fra brosjyren
Variantene er mange, og prisene ikke avskrekkende på Lincoln Continental Mark III, IV og V - de mest overdrevne luksusbilene amerikanerne har laget. Her en 1976 Mark IV i Dark red moondust metallic (!) med svindyrt, spesielt Versailles-interiør, alufelger, sidelist og landau top. Foto fra brosjyren

Continental Mark III, IV og V: Amerikansk luksus på sitt beste - eller verste

Elsk eller hat dem - "mer bil for pengene" er det uansett ikke mulig å få.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det har vært hevdet, og sikkert tildels med rette, at formålet med amerikansk bildesign på 60- og 70-tallet besto i å heve komforten til hjemme-sofa-nivå, og at sikkerhetsnivået stort sett kun ble hevet gjennom større og større vekt, dimensjoner og myk padding i form av seter og dashboard.

For de store og luksuriøse bilene, som ikke var ment å kastes rundt krappe svinger på dårlige fjellveier i høy hastighet, var det langt på vei en korrekt beskrivelse. Plass var det nok av, og bensin også - i hvertfall helt til 1973. Og selv om ny teknikk som airbager og blokkeringsfrie bremser dukket opp, var det komfort og tradisjonell luksus som begeistret publikum.

Det gjør det ennå.

Interiøret var påkostet, men instrument-layouten avslørte at bilen var tilpasset et publikum som satte form like høyt som funksjon. Her en 1969 Mark III. Foto fra brosjyren

En helt egen kjøreopplevelse

For mange, ikke minst utenfor USA, er de enorme luksus-yachtene fra 70-tallet selve essensen av "amerikansk bil". Skeptikerne peker på at de er tørste, lite sportslige og gir lite følelse av "kontakt med veien". Det er helt riktig: Disse bilene var konstruert for å gi dagligstue-følelse, og å transportere folk i bedagelig fart langs rette, fine veier.

Del med Facebook-vennene dine

Aller minst "veifølelse" og "sportslighet" fikk man fra de ypperste luksusbilene, der hvor intet var spart for å oppnå målsetningene de var utviklet etter.

Lincolns Continental "Mark-serie" var den ultimate eksponenten, og den er favoritten for mange som i dag, 30-40 år senere, endelig har fått sjansen til å oppleve denne ytterligheten i bilhistorien fra førersetet.

Ingen av disse bilene er naturlige valg for den beskjedne. Mark III var dog noe mer behersket i omfang og linjeføring enn sine etterfølgere - her en 1970-modell. Foto fra brosjyren

Fra slutten av 50-tallet hadde Fords luksusmerke Lincoln, og igjen Lincolns "halv-separate" luksusmerke Continental, vært forholdsvis avantgardistiske i oppbygging og design. De avsluttet 50-tallet med voldsomme og outrerte biler, og skiftet brått til uvanlige, selvbærende konstruksjoner og designmessig minimalisme da 60-tallet kom.

Fra outrert til gammeldags

Bransjens eneste selvbærende, firedørs cabriolet, til og med med "selvmordsdører", var en viktig image-bygger for merket i årene mellom 1961 og 1967.

Les også: Slottets unike Lincoln - solgt og kjøpt tilbake

Da man igjen ville lage en mer direkte konkurrent til Cadillacs Eldorado i "personal luxury"-segmentet i 1969, valgte man imidlertid å slå full kontra.

Bilen ble døpt Continental Mark III, og var i ånden en arvtager etter ultraluksus-coupeen Continental Mark II, som ble produsert i kun litt over 3.000 eksemplarer i de to årene 1956 og 1957 - og som den gang ble avløst av mer ordinære Lincoln fullsize-modeller med "Mark III, IV og V"-betegnelser frem til og med 1960.

Mark III, og det som skulle bli hetende "Mark-serien", tok opp arven etter ultraluksus-bilen Continental Mark II fra 1956 og 1957. (Foto: Morven/Wikipedia Commons)

Men på slutten av 60-tallet ville man altså ta opp tråden fra den opprinnelige Mark II-coupeen, og døpte følgelig nykommeren Mark III. Luksusnivået var også denne gang bokstavelig talt bedøvende høyt, selv om utseendet var langt mer tradisjonelt enn på Mark II.

Utkonkurrerte Cadillac

Og det var også teknikken. Nå gikk man ut fra Fords Thunderbird, som var passe stor, og drysset over den lite avanserte rammekonstruksjonen alt teknisk utstyr og de største motorene man kunne finne på Fords lager.

På samme måte ble det spesialdesignede og svært tradisjonspregede karosseriet fylt med luksus og støydempende materialer, for å slå konkurrenter som Cadillac Eldorado, Imperial og Rolls-Royce. Viktige særtrekk var langt panser, kort bagasjerom, skjulte hovedlys, høy og krommet grill og en stilisert "reservehjulshump" i bagasjelokket - det siste en direkte arv etter Mark II.

Både Cannon og hans biler var store, men begge sto for en real støyt i kamp mot skurkene. Her en Mark III, som ble brukt den første sesongen.

Og det fungerte. Mark III ble en stor suksess da den kom på markedet på forsommeren 1968, som en tidlig 1969-modell.

For første gang på en del år fikk Lincoln en modell som ikke bare ga Cadillac reell konkurranse, men som faktisk solgte bedre enn deres Eldorado. De som var skeptiske til Cadillacens forhjulstrekk jublet over Lincoln´ens tradisjonelle layout.

Les også: Nyere amerikansk bruksbil? Joda, det er mulig

Forsiktig utvikling fra III til V

Det opprinnelige karosseriet holdt det gående frem til etterfølgeren Mark IV ble introdusert for modellåret 1972. Den beholdt de viktige designelementene, og fikk i tillegg ovale "operavinduer" i C-stolpen, dog som ekstrautstyr det første året - en detalj som i fremtiden skulle bli et viktig Lincoln-kjennetegn.

Mark IV er kanskje den minst ressurs-effektive bil som er laget. Den målte 592 centimeter og 2.393 kilo, uten for den delen å være spesielt rommelig for de fem eller seks som fikk plass i bilen.

Til og med gulvteppet var dobbelt så tykt og tungt som vanlig, amerikansk luksusbil-standard, og føles som å tråkke på et saueskinn.

592 cm lengde og 2.393 kilo gjorde Mark IV til historiens kanskje tyngste luksusbil. Men det er "trivselsvekt" vi snakker om... Foto fra 1976-brosjyren

Motoren var samme V8 som i Mark III, en 460 kubikktommer eller 7,5 liter stor maskin, som var ganske ubeskjeden i matfatet.

I Mark III hadde den 365 hester og var relativt våken, men nedtuning til blyfri bensin og mer avgassrensing gjorde den slappere etterhvert som årene gikk.

Slutten på en epoke

Hvor enormt slankepotensialet var viste seg da Mark V kom som 1977-modell. Den er heller ingen sylfide etter moderne mål, og var bare 7 cm kortere enn sin forgjenger. Likevel var den hele 193 kilo lettere, uten at den så veldig annerledes ut - designet var stort sett oppgradert ved å gjøre kantene skarpere og karosserisidene rettere enn på Mark IV.

Dessuten var standardmotoren fra 1978-modellen og oppover "bare" en 6,6-liter, eller 400 kubikktommer. I introduksjonsåret kunne imidlertid nervøse amerikanere kjøpe 460-motoren som tilvalg.

En del gjorde det - trolig for å være "på den sikre siden"...

Linjene ble strammere, men dimensjonene ikke mye mindre da Mark V kom i 1977. Foto fra 1977-brosjyren

Da Mark V gikk ut etter 1979 markerte det slutten på de voldsomme "personal luxury"-bilene. Cadillac Eldorado var allerede blitt redusert dramatisk i størrelse etter 1978, og for 1980 sto en ny Mark VI klar fra Lincoln. Den ser snarlik ut, men var hele 14 tommer kortere og 320 kilo lettere - og på nært hold ble proporsjonene veldig høye og rare.

Blant samlere og entusiaster er stemningen dermed svært kjølig til alt etter 1979.

Hva skal du kjøpe?

Disse bilene gjør altså alt de kan for å isolere fører og passasjerer fra følelsen av å kjøre bil. Er du med på den meget spesielle forutsetningen gir disse bilene en kjøreopplevelse som du ikke finner maken til noe annet sted - med mulig unntak av Rolls-Royce.

Undertegnede har kjørt Mark IV, men bare vært passasjer i Mark III og V. Forskjellene er ikke enorme, men Mark IV både er og føles størst og mest voldsom på alle måter - inklusive komfortmessig.

Mark IIIs noe dempede størrelse og uttrykk gjør den til førstevalget for de litt beskjedne - men generelt er dette biler for de som setter pris på for mye av det gode.

Les også: Sjekk dørene på denne Mark VIII´en!

Modellfloraen vokste etterhvert. I 1973 introduserte man begrepet "luxury groups", som var forskjellige pakker med spesielt utstyr, farger og setemønstre. Det viste seg å være populært, og pakkene ble flere og flere til og med 1976, da man i tillegg introduserte egne designer-versjoner med samtidens mest berømte designeres farge- og utstyrsvalg - samt signatur på operavinduet.

"Luxury group" var en glimrende måte å få ekstra betalt for bilene på: Markedsført med forskjellige navn besto de av bestemte farge- og utstyrskombinasjoner. Her en 1975 "Saddle and white luxury group". Foto fra brosjyren

Både Pucci, Givenchy, Bill Blass og juveleren Cartier spesifiserte egne designer-versjoner av Lincolns toppmodell.

Ergo kan du få både Mark IV og V i et utall forskjellige versjoner - standardmodeller med egendefinerte farger og utstyr, luxury group-versjoner eller designer-versjoner. Sistnevnte gir litt mer status enn de øvrige, men her er det stort sett smak og behag som avgjør hva du skal gå for.

Vær også klar over at alle Mark III, IV og V, bortsett fra de aller første 1969-modellene, har Cartier-klokker i dashboardet. Mange har gjennom historien kjøpt en standard-utgave som de trodde var en Cartier designer-utgave, nettopp på grunn av klokken.

Hva skal du se etter?

Dette er gammeldagse biler med grovt dimensjonert mekanikk. Vær på utkikk etter slitasje i chassis og drivverk, vekten alene gjør at komponenter slites og ikke alt høres eller merkes med vinduene igjen på fin vei.

Motor og automatkasse må selvsagt sjekkes nøye, men her er det få overraskelser. Original-forgasseren har hatt frynsete rykte, og mange er byttet ut - men ikke alltid til noe som fungerer så mye bedre.

Det skumgummi-paddede vinyltaket er bilenes akilleshæl på alderens høst. Mange er godt rustet uten at det synes så godt på utsiden. "Moon roof" - eller elektrisk soltak - gjør det ekstra viktig å være på vakt. Foto fra 1974-brosjyren

Det som først og fremst knekker disse bilene er rust.

Selv på biler som har gått i tørt klima har gjerne 30+ år med kondens gjort det skumgummi-paddede vinyltaket rått på undersiden, og det første stedet rusten synes er i form av bobler i lakk-kanten under vinylen bak og på sidene. I hvertfall på Mark IV kan du stikke fingrene inn ved siden av bagasjelokkets gangjern, og få et visst inntrykk av stålet på undersiden av bakvinduet.

Les også: Også nye biler ruster om vinteren

Har bilen i tillegg "moon roof", takluke i glass, har du litt av en jobb å gjøre for å forsikre deg om at det er tett, rustfritt og beveger seg som det skal. Biler med elektriske ventilasjonsvinduer i dørene må også sjekkes nøye, da mekanikken inne i dørene er komplisert, kjent for å ruste, og kostbar å fikse.

Lakk, vinyl og omtrekking av sprukne interiør koster mye på en så stor bil som dette. Det gjør også fiksing av elektrisk utstyr som ikke virker - og slikt er det MYE av på en 70-talls luksusbil.

Hvor skal du lete?

Mange av disse bilene ble kjøpt av godt voksne, velstående mennesker med forsiktig kjøremønster og air condition i garasjen. Dermed har forholdsvis mange overlevd, markedet i USA er ikke kjempestort, og følgelig har mange biler kommet hit. Før du importerer bør du derfor sjekke det norske markedet nøye - trolig gjør du en enklere og bedre handel her.

Bilene var avansert for sin tid, med cruise control styrt fra knapper i rattet, lysautomatikk med automatisk blending, klimaautomatikk, fiberoptisk overvåkning av funksjonen på alle lys og Quadrasonic stereo. Tidlige utgaver (før 1975) hadde "rim blow"-horn, med hornkontakter inne i mykplasten i rattringen - vær obs på at plasten på disse gjerne er blitt sprø og sprekker etter 40 år. Foto fra 1977-brosjyren

Som alltid ellers har også en del profitt-hungrige importører tatt hjem en god del skikkelig lurvete eksemplarer, slike som nesten er gratis i USA. De som trenger både sveising, lakk, interiør og mekanisk påkost gjør du klokest i å holde deg unna, med mindre du liker jobben og kan få en slik bil til en virkelig lav pris.

Lincoln & Continental Owners Club har en av sine største avdelinger utenfor USA nettopp i Norge, og du finner dem på denne adressen. Der er det mange som har lang erfaring med disse bilene, og kan gi mer spesifiserte kjøpsråd - og kanskje vet om akkurat den bilen du er på jakt etter.

Hva skal du betale?

Du kan få en slik bil for under 50.000 kroner. Tildels betydelig under. Da skal du, som tidligere nevnt, vite hva du gjør.

For en "nøkkelferdig" bil uten rust, grei mekanikk og noenlunde helt interiør bør du regne med et sted mellom 75.000 og 100.000 og oppover, litt avhengig av farger - og årstid. Det er mye gull- og brunmetallic ute og går, og de omsettes nok litt tregere enn de konservativt mørke eller de tilsvarende "brautende" hvite og sølvfargede. Høsten er riktig kjøpetidspunkt.

Designer-utgaver forlanges det gjerne litt mer for. Da er det statusen du betaler for, de er ikke nevneverdig mer sjeldne enn eksempelvis luxury group-bilene.

En av de mest populære i dag er 1979-modellen i Bill Blass designer-utgave. Med skarpt kontrasterende hvit og dypblå farge, hvitt eller blått interiør og hvit "carriage top", som minner om en cabriolet. Foto fra 1979-brosjyren

De 5.159 gullfargede eller lysblå "Diamond Jubilee Edition", som markerte Fords 75-årsjubileum i 1978, pleier å være adskillig høyere priset. Det samme med 1979-modellens mørkeblå eller hvite "Collector´s Series", som ble produsert i 6.262 eksemplarer - og hvor en håndfull veldig sene biler faktisk også ble lakkert i sølv og lyseblått.

Men hvor mye mer de er verdt enn en mer vanlig utgave kan diskuteres:

Bygget som samlerutgaver er overlevelsestallet uvanlig stort. Og fratrekket betydelig om noen av de mange spesielle detaljene mangler eller er skadet - fra jubileums-emblemer til original-paraplyer og skinnmapper for verktøyet i bagasjerommet.

Les også: Unike prosjektbiler kan gi unike utfordringer

Beste kjøp:

En rustfri bil i bra teknisk stand med farger du liker selv. Har du sær fargesmak kan du gjøre et godt kjøp - men du får en vanskeligere jobb når du skal selge, også.

Velour kan se litt tamt ut i disse bilene, og det vil nok lønne seg å gå for en bil med skinninteriør. Litt pynt, som originale aluminiumsfelger, pyntelister på siden og "landau top" i vinyl over bakre halvdel av taket er populært, men sjekk at tilstanden er bra over det hele.

Styr unna:

Rust, dårlig lakk, dårlig interiør og biler med mekaniske feil. I den rekkefølgen, og i økende grad etter hvor mange ting som treffer.

Biler med rare farger og lite utstyr (selv om mye er standard) kan være trege å selge igjen. Og de mest samler-orienterte utgavene er faktisk ganske uinteressante med mindre de er fine, og ikke minst komplette - nettopp fordi det finnes så mange av dem som fremdeles er i ny-stand.

Del med Facebook-vennene dine!

Les også: For mye av det gode? Kjøp en Mustang, da vel!