I BÅT TIL UTØYA: Samboerparet Oddvar Nilsen og Lill Hege kjørte politiet ubeskyttet til Utøya før Anders Behring Breivik var pågrepet. Like før var de selv blitt beskutt i båten da de reddet ungdom opp av vannet.  (Foto: Privat)
I BÅT TIL UTØYA: Samboerparet Oddvar Nilsen og Lill Hege kjørte politiet ubeskyttet til Utøya før Anders Behring Breivik var pågrepet. Like før var de selv blitt beskutt i båten da de reddet ungdom opp av vannet. (Foto: Privat)

De fraktet politiet til Utøya

Da Jens Stoltenberg på Nyhetskanalen fortalte om en kritisk situasjon på Utøya den 22. juli, forsto Oddvar og Lill Hege hva skuddene de hørte kunne bety.

22. juli 2011, klokken 15.26. Oddvar Hansen hadde vært på jobb og gledet seg til Tour de France på TV 2.

Samboeren Lill Hege Nilsen skulle starte sin ferie denne ettermiddagen. Plutselig ble det franske sykkelrittet avbrutt av en nyhetssending.

En eksplosjon hadde rammet Oslo sentrum. Lill Hege er da ute i hagen og hører skudd fra Utøya som ligger synlig ute i fjorden.

– Så etter fyrverkeri

Lill Hege: – Jeg oppfattet ikke lyden som rifleskudd. Det var flere skudd etter hverandre, men jeg klarte ikke helt å fange hva det var for jeg så etter fyrverkeri. Deretter så jeg MS Thorbjørn som forlot øya og dro i retning Sundvollen, ikke inn mot land, som den pleier.

Oddvar: – Det er uvanlig.

Lill Hege: – Veldig uvanlig. Men selv ikke det reagerte jeg spesielt på. Men jeg gikk inn til Oddvar og sa at det høres ut som det blir skutt ute på Utøya.

Les også: Utøya-pårørende: Barna ropte: Send helikopter, vi dør

TV 2: – For da sitter du og ser på nyhetssendingen fra Oslo?

Oddvar: – Ja. Jeg er opphengt i det som skjer i Oslo, for det så jo ikke bra ut. Det så ut som krigssone. Det var sikkert derfor vi ikke koblet skuddene fra Utøya, for det slo oss ikke at noe slikt kunne skje på Utøya. Men etter hvert hørte vi skuddene inn i stua.

I LAND: Båten til samboerparet i dét de setter første politipatruljen i land på Utøya. (Foto: Privat)

En «situasjon» på Utøya

– Jeg ble mer og mer urolig fordi det var så mange skudd. Det som da skjer er at Jens Stoltenberg blir intervjuet på Nyhetskanalen til TV 2. Og noe av det første han sa var at det var en «situasjon» på Utøya. Og da var det ingen av oss som lurte på hva som skjedde der ute. Da skjønte vi det var noe vesentlig som skjedde på utøya, forteller Oddvar.

TV 2: Så det var Jens?

Lill Hege: – Det var sånn pling! (knipser med fingrene). Jeg tok opp kikkerten og så det var masse folk i vannet. Så jeg ropte at vi må ut med båten for det ligger masse folk i vannet.

De hoppet om bord i en åpen plastjolle som lå på standen nedenfor gjestehuset. Med den hentet de den raske fritidsbåten som lå fortøyd i en bøye litt lenger ute.

TV 2: – Hvem av dere er det som kommer på at dere skal ut i en båt?

Oddvar: – Begge. Det var jo veldig dårlig vær den dagen med bølger, men vi så likevel masse folk i vannet.

Lill Hege: – Så sier Oddvar; skal jeg ta med rifla? Det var hans første tanke. Og da sa jeg nei selvfølgelig skal du ikke det.

TV 2: – Hvorfor tenkte du på rifla?

Oddvar: – Det var noe med situasjonen som gjorde at jeg følte det litt usikkert å dra ut der. Gudskjelov så gjorde jeg ikke det. Vi ante ikke hva som forgikk. Men tanken var der.

TV 2: – Du har gevær?

Oddvar: – Jeg er jo elgjeger så ja, det har jeg. Men det er klart det var en absurd tanke. Men jeg tenkte på det.

Oddvar: – Gudskjelov så tok vi den raske båten. Det er en båt som gjør 45 knopp. Vi kjørte for full maskin bortover og da vi kom nærmere lå det jo folk i vannet overalt. De svømte ut fra øya i alle retninger. Vi møtte ....

Lill Hege: – Reiulf ...

Oddvar: – Reiulf, ja (den gamle båten til AUF) omtrent midt i sundet. Jeg tenkte vi måte kjøre bort til den båten for å høre hva det er som skjer.

Alle var i sjokk

Lill Hege: – Vi ville prøve å få litt overblikk over situasjonen.

HELTER: Lill Hege og Oddvar syns det var vanskelige valg å ta, da de var ute i båten. Men at de hjalp politiet ut til øya kan ha reddet svært mange liv. (Foto: TV2)
Oddvar: – Vi prøvde å få et svar på hva er det som skjer? Men jeg skjønte ikke noe av det som ble sagt for alle var i sjokk. De bare pratet i munnen på hverandre. Og jeg skjønner jo det i etterkant. De var jo skutt etter.

Lill Hege: – De var opptatt av å få hjelp for motoren virket ikke på den båten. De ville vi skulle taue dem inn. Men vi spurte hva er det som skjer der ute på øya? – Det er noen som skyter, og det var alt vi fikk ut av dem. Vi tenkte at de er trygge, kjørte mot sørspissen av øya siden det lå flere båter og hjalp til mellom øya og land. Så vi kjørte ut til to mennesker som lå å svømte langt unna øya. Det var to unge jenter.

Oddvar: – Vi valgte utsida av øya for der var det ingen båter. Vi hadde stor rask båt og kunne flytte oss ganske fort. Vi tenkte at de som lå lengt ute på fjorden var i størst fare siden de hadde vært lengst i vannet. Det var masse folk på sørspissen av Utøya som sto og vinket.

Lill Hege: – De ropte og la seg på svøm etter oss da vi tok opp de to første. De så da at de kunne bli reddet, så da veivet de med armene og ropte oss inn. Flere løp ut i vannet og la seg på svøm.

Oddvar: – Vi bare ropte at de måtte vente, for vi mente de var sikrere enn de som svømte midt ut i Tyrifjorden.

Les også: Skutt fem ganger på Utøya – hjalp mamma til valgseier

Lill Hege: – Vi hadde jo ingen anelse om hva som foregikk inne på øya.

Oddvar: – Den første jenta vi dro opp var ordentlig redd. Hun bare la seg flat helt ned i båten.

Lill Hege: – Ja, bak setet der jeg satt.

Oddvar: – Men da kom det en båt til, en kamerat av oss, som tok den neste jenta opp av vannet. Og sånn fortsatte vi med å ta annenhver person opp i båtene våre. Helt til vi kom bak øya. Der dro vi den tredje jenta opp i båten vår. Og da skjøt Breivik etter oss. Vi hadde en kule som traff 20–30 centimeter bak båten. Og jeg kastet meg over gassen for å komme oss unna.

Lill Hege: – Jeg ropte ...

Oddvar: – Nå skyter han på oss, ropte Lill Hege, og jentene vi hadde reddet bare skreik.

Lill Hege: – De ble hysteriske. Den tredje jenta vi dro opp, trodde ikke vi ville klare å dra henne opp. Jeg glapp taket i den våte armen en gang, og automatisk ba jeg om unnskylding. Men så fikk vi henne greit opp i båten – og så ble vi beskutt. Og jeg trodde faktisk at jeg ved siden av hodet mitt så kruttrøyk. For meg så det ut som kruttrøyk.

Oddvar: – Det var vannsprut.

Lill Hege: – Det var vannspruten fra kula, men for meg så det ut som kruttrøyk. Jeg skjønte vi ble beskutt. Jentene trodde de var kommet i sikkerhet og så plutselig hadde vi dratt dem inn i ny situasjon hvor de var i fare. Det var helt grusomt, men da ga vi bare full gass og la oss ned på gulvet begge to og kjørte og bare så vidt kikket opp. De lå i en klynge bak og fikk kåpa jeg hadde på meg, og jakka di. For de hadde ikke noe klær på seg.

TV 2: – Så dere Breivik?

Lill Hege: – Nei, men vi skjønte retningen skuddet kom fra. At han antakelig sto på det høyeste punktet over de bratte skrentene på baksiden av øya.

Vi skjønte vi måtte bort. Vi skjønte vi var i en farlig situasjon, men der og da ble vi ikke redde. Det går så mye adrenalin i kroppen at du tenker ikke at det er farlig eller bryter sammen. Vi fikk jentene i land og vi tenkte at vi måtte plukke opp flere. Og da kjørte vi inn til Lien gård. På brygga der sto det en politimann og et par av dem som bor der. Og da fikk vi beskjed av politimannen at politiet var på vei. At de var på Storøya og at vi måtte reise dit for å bistå dem.

Oddvar: – Han spurte om vi kunne gjøre det.

TV 2: – Husker dere akkurat hva som ble sagt?

Oddvar: – Nei. Ikke annet enn at han spør på en grei måte om vi kunne dra og møte politiet for de trengte båter. Han sa ikke noe annet enn det. Og hadde det ikke vært for at han sto der så hadde vi dratt ut til Utøya igjen. Så han skal egentlig ha en stor takk han for at han sendte oss i den retningen. Vi har en rask båt som gjorde at politi var på Utøya tidligere, på grunn av at han gjorde det.

TV 2: – Hva skjer så?

Oddvar: Nei da kjører vi veldig nær land forbi Utvika. Jeg kjører det båten går til vi møter politiet cirka en kilometer fra Storøya. De hadde cirka 2 kilometer igjen til Utøya da, tenker jeg. Men det er 10 mann oppi en skjærgårdsjeep med 75 hester og det går ikke så fort. Da hadde de alt byttet fra politibåten sin over til den.

TV 2: – Hvordan skjønte du at de trengte hjelp?

Oddvar: – Nei, de vinket på oss, så det var greit. Og det var ingen andre båter der da. Så vi bare kjørte rett inntil dem og fire fem politifolk hoppet over i vår båt

Lill Hege: – Fire ...

Oddvar: – Fire hoppet over i vår båt. Og de sa, bare kjør! Jeg lurte på om vi skulle ta følge med den andre båten så vi kom to båter inn til øya samtidig. Da sa den ene politimannen, bare kjør det det går inn til Utøya. Så da gjorde jeg det. Og vi kjørte på det båten gikk. De spurte oss om vi var kjent på øya. Om vi hadde noen anelse om hvor han var. Da sa dem faktisk ”han”. Vi svarte så godt vi kunne og fikk egentlig helt fritt spillerom på hvor vi ville sette dem i land. Jeg valgte brygga. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men den er ganske oversiktlig.

Les også: Bistandsadvokat: – Tøft å se drapsmannen ta ladegrep

Lill Hege: – Vi var sikker på han var på baksiden av øya. Det var der vi var blitt beskutt så vi mente han var på baksiden. Det var ikke gått så lang tid.

Oddvar: – Vi visste han hadde vært der for noen minutter siden.

Lill Hege: – Ja, men tiden blir jo litt borte. Men vi sa jo at vi var beskutt på baksida og mente at brygga var det tryggeste stedet å sette i land.

TV 2: – Litt tilbake til båten. De vinker på dere. Spør de, er det sånn ... Unnskyld, kan vi få ...

Oddvar: – Nei. Vi var der for å møte dem. Og det var ikke noe spørsmål. Ikke fra oss og ikke fra politiet. Vi hadde helt klart det samme målet om å få politiet ut dit så fort som mulig. Så her var det ingen spørsmål. Og vi var jo midt på fjorden. Så hvis vi ikke skulle vært med inn, så måtte de kastet oss til vanns.

Lill Hege: – Eller brukt masse tid på å sette oss i land.

Oddvar: – Så det var aldri noe spørsmål. Det var ikke noe spørsmål.

PÅ VANNET: Her er samboerparet på vei til Utøya med politiet ombord den 22. juli. (Foto: Privat)

Med politiet i båten

TV 2: – Hva tenker dere når dere kjører inn til øya?

Lill Hege: – Nei, jeg ... det var en veldig spesiell situasjon. Vi fikk fire politifolk over i båten vår hvor to har skjold og to har ikke skjold. To sitter foran og to sitter bak oss. Og vi sitter i de to setene bak vindskjermen. Og politiet sitter og pepper hverandre og forteller hva de er lært opp til. At det er dette de kan. Og det er jo klart de var klare for å gjøre en jobb. Men det var en spesiell situasjon. Jeg følte jeg var i en film jeg ikke skulle være i. Det var helt rart å sitte der.

– De var veldig opptatt av at vi skulle ligge lavt, og vi skulle bøye oss ned og at de skulle sikre oss. Men det er klart at ... det var ikke noen god magefølelse å kjøre inn til den brygga. Det var det ikke. Vi regnet med at det kom til å komme skudd på oss, for vi trodde at det var flere der ute.

Oddvar: – De spurte også hvilket våpen jeg trodde han hadde. Og da sa jeg at jeg tror han har et sånn som dere har. Altså et halvautomatvåpen. Og det var jo riktig det. Da vi kjørte inn til brygga, kjørte jeg i en sving utenom for å komme rett på land. Da satt gutta med skjold framme i båten. Da var jeg veldig klar på at nå smeller det. Og det hadde ikke overrasket meg.

Lill Hege: – De satt med gevær og siktet mot land. Men vi satt jo midt på båten. Dem kunne ikke beskytte oss så veldig mye, men vi bøyde oss jo godt ned under skjermen og sånt.

Oddvar: – Dette er ikke noe kritikk av politiet.

TV 2: – Hva skjer? Vi ser jo bilder av dette. Det skjer noe akkurat når dere legger til brygga?

Oddvar: – Det kommer en gutt løpende ut av skauen. Han har gjemt seg der. Og han løper jo alt han orker ut på brygga. Politifolkene vi har med oss sjekker ham ut veldig fort.

Lill Hege: – Han hadde et sånn ID-kort rundt halsen.

Oddvar: – Politiet bare ser på det og sender han i båten vår. Og så tar vi med han ut.

Lill Hege: – Samtidig så kommer det jo en gutt til løpende når vi skal legge fra land. Politiet stopper ham. Og jeg sier til Oddvar at vi må vente. Men da er vi i ferd med å rygge bakover. Men så holder de han litt for lenge til at vi føler at det er trygt å vente på ham. Men han sto jo og vinket på oss på brygga der for han ville selvfølgelig også være med ut. Men da følte ikke vi det var trygt å ligge der i båten.

TV 2: – Da var dere alene i båten?

Oddvar: – Da var vi aleine. Vi hadde med han ene gutten som kom først da.

TV 2: – Men hadde dere fått med dere skjold?

Oddvar: – Nei, vi var alene. Politiet hadde hoppet på land. Derfor følte vi at vi måtte komme oss vekk fra øya så fort som mulig.

TV 2: – Var dere redde da?

Lill Hege: – Du har så mye adrenalin at du ikke klarer å tenkte at du skal være redd. Selvfølgelig er du nok redd, men du klarer ikke tenke tanken at du er redd. Tenker ikke at dette er farlig. Men et eller annet sted gjør det jo noe med deg.

TV 2: – På dette tidspunktet hadde dere ikke sett døde ungdommer?

Oddvar: – Nei. Men vi så jo hvor redde folk var. Så vi skjønte jo at dette var skikkelig fæle greier.

STERKE INNTRYKK: Oddvar og Lill Hege er glad de i alle fall opplevde 22. juli sammen. Det er ingen som kan forstå hvordan det var om ikke du var der. (Foto: TV 2)

Ungdommen la på svøm og skrek

Lill Hege: – Mange lå på svøm i vannet og mange sto og skreik på land etter oss. Det var en veldig alvorlig situasjon, det skjønte du veldig godt. Men vi skjønte selvfølgelig ikke hvor ille det egentlig var.

Oddvar: – Men da vi dro fra brygga da så tok det bare et halvt til ett minutt så kom den neste båten med politiet. De kjørte selv, de hadde overtatt båten. Vi kjørte tilbake mot Storøya og møtte båt nummer fire med politifolk ute på fjorden. En saktegående båt.

Lill Hege: – De kom i en veldig sakte båt. En type sjark de hadde overtatt og de var vel syv mann i den. Vi møtte dem omtrent på samme sted som vi plukket opp de første politifolkene. Også de vinket på oss. Og så begynte de å hoppe opp i båten vår. Vi var da tre i båten for vi hadde med han gutten. Så spurte den ene politimannen om han trodde jeg kunne kjøre sjarken til land. Det kan jeg helt sikkert, svarte jeg, selv om jeg ikke hadde ikke peiling, men tenkte at det skal jeg nok klare. Jeg tok gutten med meg i sjarken og så gikk alle politifolkene over i båten vår. Jeg kjørte sjarken til Storøya og møtte eieren der.

Les også: – Viktig å komme ut på Utøya og se selv

TV 2: – Klarer båten din åtte mann?

Oddvar: – Den klarer fortsatt 40 knop med åtte mann. Så da var det full fart igjen til Utøya igjen. Tur nummer to for meg da.

TV 2: – Hvorfor overlot du ikke båten til politiet?

Oddvar: – Nei det var ikke noe tanke. Jeg kjørte båten og tenkte aldri på det.

TV 2: – Men tenkte ikke politiet på at du er jo sivilist uten skuddsikker vest?

Oddvar: – Nei, men jeg lurer på om de allerede da hadde fått melding om at han var tatt jeg. Jeg veit ikke.

Lill Hege: – Han ble jo tatt veldig kort tid etter dette. Første og andre styrken var inne. Så jeg tror de hadde på sambandet at han var tatt.

Oddvar: – Men de var usikre på om det var flere da.

Lill Hege: – Ja det var de.

Oddvar: – Men da var på en måte brygga litt sikret. Men når vi var på vei inn til brygga ringte Lill Hege og sa at det var en politimann som driver og skyter.

Lill Hege: – Gutten jeg kjørte i land sa ikke så mye i båten, men han sa han hadde broren sin igjen på øya. Han var veldig fortvila for han visste ikke om broren hadde klart seg. Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller hvordan jeg skulle trøste han. Men det gikk fortsatt litt tid før jeg spurte noen om hva som skjedde der ute, og da sa han at det var en politimann som drev og skøyt. Og da ble jeg desperat etter å fortelle dette til politiet at det faktisk var en mann i uniform de skulle se etter, men det hadde de jo allerede full kontroll på.

Trodde døde ungdommer gjemte seg

Les også: 65 av 69 Utøya-ofre døde på Utøya

Oddvar kjørte til sammen tre turer med politifolk til Utøya i de første kritiske minuttene. På den siste turen setter han politiet i land på nordspissen av øya. Inne på land så de mange ungdommer:

Oddvar: – I mine øyne, og sikkert i politiets også, satt ungdommene og gjemte seg der. Og det trodde jeg helt til vi var 40–50 meter fra dem. Da sa den ene politimannen at de er døde. Vi kjørte inn og politiet hoppet i land. Det var en veldig sterk opplevelse.

TV 2: – Så når gikk det opp for dere at omfanget var så stort?

Oddvar: – Det var kanskje da jeg kjørte inn der, at det virkelig gikk opp for meg hvor ille dette var. Vi hadde kanskje ikke hatt så mye tid til å tenke omfang før. Det hadde gått for full maskin fram til da. Jeg hadde begynt å bli litt roligere. Så da vi kjørte inn der og så at det lå syv, åtte døde ungdommer der ... Det er klart, da begynte jeg virkelig å tenke på omfang. Jeg visste at dette bare var en liten del av øya. Og da hadde jeg også fått greie på at det var en politimann som drev og skøyt. Da var jeg alene i båten igjen.

– Hadde det stått og vinket en politimann som jeg ikke kjente igjen, så hadde jeg ikke kjørt inn til øya. For nå begynte det å virkelig å gå opp for meg at dette var ille. Skikkelig ille.

Senere på kvelden kjørte Oddvar og Lill Hege rundt Utøya i flere omganger inntil brannvesenet for å høre hva de sa på sambandet.

Oddvar: – Vi passerte nordspissen, pumpehuset og sørspissen. Sørspissen var ekstra ille for vi passerte den før Breivik kom dit. Og det er klart at mange av de som vinket på oss da vi passerte første gangen, faktisk var døde når vi kom tilbake etterpå. Det er ikke noe godt å tenke på. Det blir jo et av de umulige valgene. Det er klart, det verste er å ikke gjøre noe. Men du har ikke noen god følelse av å ha reddet menneskeliv når du vet at det er så mange andre som har døde der ute.

Verre enn de selv trodde

Utpå natta dro samboerparet hjem.

Oddvar: – Vi satte oss i stua og prøvde å roe nervene. Prate litt om det som har skjedd. Fordelen vår er at vi hadde opplevd dette samme. Folk som ikke var der i den situasjonen, klarer ikke forstå hva som egentlig skjedde. Det er ikke mulig.

– Vi slo på TV-en og der sto det at det var minst 10 døde. Vi visste jo noe helt annet. Jeg tippet i hvert fall 40–50 døde, men på TV-en om morgenen sa de det var 84 eller 86, eller hva som sto der. Det var helt jævlig. Jeg så på TV-en først og tårene mine bare sprutet når jeg så det. For det var verre enn jeg trodde.

TV 2: – Hvordan har det gått med dere i ettertid?

Les også: Vil hedre privatpersoner som reddet liv ved Utøya

Lill Hege: – Det har vært mye skyldfølelse. For det du ikke hadde gjort. Skyldfølelse over å ikke å ha klart å redde flere. Spørsmålet kom gang på gang: Hvor mange reddet dere? Og det taklet jeg dårlig. For jeg følte ikke vi hadde gjort nok. Følte at vi hadde ikke strekt til.

– Men som Oddvar har sagt mange ganger. Vi gjorde kanskje mest nytte ved å få politiet fort ut til øya. Vi var første båten inn. Og som vi fikk beskjed om etterpå så var faktisk Breivik på vei opp til skolestua for kanskje å tenne på den. Så kanskje vi har reddet mange liv, sier Lill Hege.

TV 2: – Dere har vært tilbakeholdne med å gi intervju? Innsatsen deres er ikke kjent?

Lill Hege: – Jeg har ikke lyst til å bli gjenkjent i forhold til Utøya. Har ikke lyst til å bli stoppet på gata og bli spurt om det. Jeg har ikke behov for å fortelle historien til folk når jeg ikke er klar for det. Men jeg skjønner jo også at vi har gjort en innsats. Jeg skjønner at vi har gjort noe viktig.

Oddvar: – Men det er på en måte helt tilfeldig at vi var der. Vi bor her og sannsynligheten for å være hjemme var jo for så vidt ganske stor. Det er jo ganske spesielt at du skal havne midt opp en så alvorlig situasjon.

Lill Hege: – Vi har jo ikke gjort dette fordi vi ønsker å få heltestatus. Vi gjorde bare det vi måtte. I en sånn situasjon. Og når mye av kritikken kommer opp mot politiet i ettertid føles det litt som en kritikk av oss som har vært der også. Fordi ingen er trent for en sånn situasjon. Selv ikke de politifolkene som har trent på ekstreme situasjoner. Og vi som var mye sammen med politiet, både på land, på Storøya og ute i båten. Alle gjorde hva de kunne i den situasjonen. Akkurat som vi gjorde noen umulige valg ut fra det vi synes var riktig der og da. Og så er det kjempelett å sitte etterpå når du har alle opplysningene og si at, ja du skulle bare sendt ut en skarpskytter i helikopter. Alt er så mye enklere etterpå.

Og det føles litt som om noen skulle si til oss at dere skulle bare gått inn på sørspissen der og tømt den for folk istedenfor å ta hente de andre. Da hadde dere reddet mange flere. Det blir umulige valg.

Oddvar: – Det er i alle fall ingen enkeltpersoner som skal henges ut. Det var ingen som gjorde noe feil. Det kan være noe i systemet som er feil. Men ikke i situasjonen der og da.