Ford Mustang 1964-1973: Er det nå du skal kjøpe drømmebilen?
Mustang betød på 60-tallet "mye moro for lite penger". Det gjør det fremdeles.
Ford Mustang er en av bilindustriens største suksess-historier. Lansert "i rett tid", mye bil for pengene, vellykket markedsføring - årsakene var mange til at det gikk så bra som det gjorde. I hvertfall de første årene, som er de vi her skal ta for oss.
Små biler var ikke noe nytt i USA heller. Men Mustangens ungdomsappell - med utpreget ungdommelig og litt eksklusiv look, inspirert av kostbare personal luxury cars med langt panser og kort bagasjelokk, var helt ny. Og man kan lure på hvordan Ford kunne få være helt alene om dette markedet i to-tre år, før konkurrentene kom på banen.
Ikke bare liten, men ungdommelig
Etterkrigsgenerasjonen av amerikanere var i ferd med å gro til, de tjente sine egne penger og trengte snart førerkort og bil. Velstanden økte, og flere og flere familier var klare for å kjøpe en bil nummer to - enkelte også nummer tre. Dermed var markedet nesten ubegrenset.
Den første Mustangen, ofte kalt "1964 1/2"-modellen, ble utviklet i rekordfart, og satte, etter at den ble introdusert den 17. april 1964, rekord både i antall førstedagsbestillinger (drøyt 22.000 biler) og førsteårs produksjon for en ny bilmodell (drøyt 418.000 biler).
Og legenden skulle holde seg også videre frem mot 1973, selv om den etterhvert tapte eneveldet.
På disse årene forandret bilen seg mye, og mange oppfatter dem som helt forskjellige. Internt omtales dog hele perioden som "første generasjon", og under skallet er det tydelig å se at Mustangen i hele denne perioden var en videreutvikling av den opprinnelige.
I 1974 kom "Mustang II", som var basert på knøttlille Ford Pinto, og da kjølnet også entusiasmen for merket.
Les også: Mustang II - kåret til tidenes dårligste oppfølger
God timing, god image, god pris
En del av suksess-oppskriften for Mustang gjennom hele første generasjon, var at den så lekker ut men likevel ikke kostet mer enn at kjernepublikummet, de unge og hardt arbeidende, kunne kjøpe seg en. Dermed ble bilen etterkrigstidens internasjonale ikon for den amerikanske drømmen - det samme som "dollargliset" hadde vært 20 år tidligere.
Det førte til at også en del Mustanger fant veien ut i verden, der de gjerne ble både skattlagt og oppfattet som de reneste luksusbiler.
Akkurat dét var aldri Mustang ment å være. Tvert imot kunne de kjøpes veldig billig, hvis man bestilte liten motor og lite utstyr.
For enhver smak
En hardtop med sekser og manuell ga "value for money", en cabriolet med mye utstyr var en flott bil for de som ville cruise og vise seg frem. Og etterhvert kom den såkalte fastbacken, "sportsroof", som den barskeste karosserivarianten. Med diverse sportslige motorer under panseret på en slik - som etterhvert også ble foredlet av Carroll Shelby - kunne en Mustang bli hvor rå som helst.
Mustangen var utviklet på en "billig" måte. Under de egne, og svært vellykkede karosseriformene delte de mye med småbilen Ford Falcon. Spesielt de første årgangene, riktignok. Og spesielt de åpne karosseriene var nok ikke hverken de stiveste konstruksjonene, eller de som ga de mest fintrimmede kjøreegenskapene.
"Ur-Mustangen" er årsmodellene 1964 1/2 (ikke alle regner dette som en egen årsmodell), 1965 og 1966. Deretter kom 1967 og 1968 med litt mer former, men fremdeles svært gjenkjennelig. Enda litt rundere, større og tyngre ble den i årene 1969 og 1970, før første generasjon ble avrundet med 1971-1973-modellenes mer kantete form, signert "Bunkie" Knudsen.
Les også: "Shooting brake" - denne finnes egentlig ikke
Stadig forbedret - og stadig større
Onde tunger vil ha det til at det var tiltagende størrelse og vekt som gjorde at Mustangen da ikke lenger falt like godt i smak blant sitt opprinnelige publikum. Det er dog lett å glemme at flere konkurrenter da hadde blandet seg inn i kampen - mest merkbart Chevrolet Camaro, som også ble en suksess da den kom i 1967.
Også Camaroen hadde frem mot tidlig 70-tall utviklet seg på samme måte med hensyn til størrelse og vekt. Og uansett kunne ikke Ford regne med å beholde et slikt marked for seg selv over tid.
Mustangen fikk aldri noen alvorlige problemer underveis. Generelt ble bilene bedre og mer solid bygget for hver oppdatering, men var samtidig fortsatt enkelt oppbygd. Hvor mye som kunne gå i stykker var avhengig av hvor mye ekstrautstyr man bestilte - og når bilene nå er veteraner med god margin nyter de fremdeles godt av dette:
Solid grunnkonstruksjon, enkel oppbygning og et helt enormt ettermarked hvor nesten hele bilen kan skaffes som både originale og reproduserte reservedeler til levelige priser gjør det noenlunde trygt å satse på Mustang som hobbybil.
Les også: Broom-leserne har talt - Mustang er tidenes amcar
Hva skal du kjøpe?
Det fantes en Mustang for alle på 60-tallet. Det gjør det i dag også - det er derfor den favner så fantastisk bredt som entusiastbil.
Har du lyst på en bil som nesten alle har et forhold til og synes er fin, og som kan gi en gammeldags, men sjarmerende kjøreopplevelse, finner du en bil som har motor og andre egenskaper du kan trives med. Med mindre du "må" ha noe veldig rått eller veldig sjeldent, kan du få mye fin bil for et humant beløp.
Er du ute etter en sjelden versting, og ser det hele litt som en investering også, er mulighetene også mange. Et overraskende antall gjeve Mustang-utgaver har kommet hit gjennom årene. Da gjelder det at man i tillegg til å sjekke tilstand i forhold til pris også sjekker ektheten - ettersom man betaler en hel del ekstra penger for den påståtte sjeldenheten.
En urestaurert bil vil ha en id-brikke i døråpningen med koder som forklarer motortype og andre ting bilen hadde fra fabrikken. Mangler den, eller du er i tvil om den er ekte, får du for noen never dollar en utskrift fra produksjonsloggene på chassisnummeret ditt fra USA.
Kevin Marti heter mannen som tilbyr det - sjekk "Marti Reports" på Google, så er du i gang.
Hva skal du se etter?
Som sagt, Mustang av 1. generasjon var en tradisjonell og enkelt oppbygd bil.
De som har overlevd til nå vil i de fleste tilfeller ha blitt restaurert minst én gang underveis - og da kan det ha vært gjort mye rart. Gamle Mustanger ruster blant annet i gulv, rammevanger, torpedovegg, bagasjeromsgulv og bakplate - som de fleste andre biler.
Det meste oppdages lett, men torpedoveggen kan være tricky, og luftespaltene foran frontruten bør spyles mens man ser om det kommer inn vann på gulvet i bilen. Reparasjonsdeler kan skaffes til det meste, så arbeidslyst og budsjett setter grensene for hvor dårlig prosjektbil du bør kjøpe deg.
Hvor skal du lete?
Se etter biler i Norge - eller Sverige. Ikke fordi du nødvendigvis vil bli lurt av å kjøpe i USA (selv om det også har skjedd), men fordi det er så mye biler å velge mellom her i nord at det ikke er så mye å spare på det ekstra bryet med å hente en hjem.
Det finnes en meget stor og veldrevet merkeklubb i Norge, Norsk Mustang Club. Meld deg inn der, bli kjent med folk, og spør om råd FØR du handler. Der vil du finne folk som har meget detaljerte tips om de forskjellige utgavene, og som gjerne deler dem med deg. Det er ingen vits i å gjenta feil andre allerede har gjort før deg.
Hva skal du betale?
Du kan uten problemer blåse en million eller to på de råeste og mest sjeldne Shelby-utgavene. Et ukomplett og dårlig objekt av en "Hvermannsen-Mustang" kan du få for godt under 50.000 kroner. Det er med andre ord umulig å si noe generelt om pris.
Likevel, hvis målet er å kjøpe en "nøkkelferdig" bil som du kan nyte uten å gjøre så mye med i noen år fremover, uten spesielle preferanser om motor og sjeldenhet, er det nok lurt å forberede seg på å bla frem et sted mellom 80.000 og 100.000 - og oppover. Det er vanskelig å se for seg at du kan tape særlig mye penger hvis du holder den i orden.
Mustang er populært, og selv de "simpleste" utgavene begynner der hvis de er i god stand - men fordelen er likevel at det finnes flere av de, dermed kan du få en roligere kjøpsprosess, og du risikerer ikke å bli overbudt av en samler med dype bukselommer som må ha nettopp den bilen.
Les også: Noen låvefunn er mer opphissende enn andre
Beste kjøp:
Er du ute etter mest ukomplisert moro for minst mulig penger, ser du etter en cabriolet (friskluften koster litt ekstra) eller en hardtop. Fastbacken er unødvendig dyr hvis du likevel bare skal brumme forsiktig rundt og kose deg med bilen.
Enkelte standardutgaver har sekseren sin i behold, men de fleste vil nok mene at en skikkelig Mustang i det minste har V8-motor - i hvertfall vil du møte det argumentet når du skal selge igjen.
En (ekte) V8-bil vil også ha litt bedre bremser, og de fleste anbefaler også at man finner en bil med servostyring og kanskje litt komfort-utstyr for å gjøre turene behagelige.
Styr unna:
Biler med mye pudding i karosseriet, store rustskader eller gamle skjevheter. Unngå også biler som det er gjort mye uoriginalt med dersom du vil ha en bil som er lett å selge igjen.
Hardtop-versjonen er stadig mer tregsolgt jo nyere bilen blir.
Og tenk på, hvis du vurderer et objekt, at en topprestaurert Ferrari koster fantastisk mye mer enn en topprestaurert 1965 Mustang - men lakkering og rustsveising koster like mye å få gjort på Mustangen.
