DØDE I KØEN: Anette (21) døde mens hun sto i kø for behandling for rusmiddelavhengighet. (Foto: TV 2/Privat)
DØDE I KØEN: Anette (21) døde mens hun sto i kø for behandling for rusmiddelavhengighet. (Foto: TV 2/Privat)

Anette (21) døde i behandlingskø

Den desperate rusavhengige fikk beskjed om å vente nesten fem måneder på behandling. Moren mener datteren døde fordi hun fikk hjelp for sent.

Annette ble kun 21 år gammel. Hun døde før hun fikk hjelpen hun til slutt innså at hun desperat trengte.

– Livsglad og empatisk

– Annette var en veldig livsglad og empatisk jente som spredte mye glede. Hun tok alltid parti med dem som falt litt utenfor og hadde mange venner både i og utenfor rusmiljøet. På slutten forsto hun hvor langt ned hun var kommet og hadde dårlig samvittighet og skyldfølelse. Hun hadde dårlig selvbilde og selvtilliten var lav, hun skjønte at livet hun levde ødela så mye for så mange rundt seg at det gjorde det enda verre for henne, forteller Renate Haukeland.

TV 2 treffer moren til Annette, Renate Haukeland, ett år etter datteren døde av overdose. Hun forteller om den tøffe tiden og svikten fra det offentlige som rammet datteren så urettferdig og hardt.

Bakgrunn: Helsevesenet overser rusmiddelavhengige

Rett på gaten

Halvannet år tilbake i tid: Annette er ekstremt nedkjørt og deprimert etter en rekke overdoser. Hun blir lagt inn på psykiatrisk sykehus, men satt på gaten etter tre dager fordi hun ikke var syk nok. Heretter går det nedoverbakke.

renate_haukeland (Foto: TV 2)
renate_haukeland (Foto: TV 2)

– Da hun ble lagt inn fikk jeg for første gang på lenge en følelse av å kunne slappe av, jeg var sikker på at nå tok noen tak og hun skulle få hjelp. Hun var deprimert og slet med skyldfølelse og mye annet, men da var hun ikke syk nok. For det hun hadde var et rusproblem og dermed var det ut igjen etter tre dager og da var det nye overdoser, forklarer Haukeland.

Plassert på hospits

Kommunen plasserte henne på et hospits med hardbarkede narkomane. Motivert og desperat innser Annette at hun må gjøre noe, og ber om hjelp. Hun er motivert for avrusning, men får beskjed om å vente nesten et halv år. Ventetiden ble katastrofal, med nye overdoser. Den siste ble fatal.

– Hun var fortsatt like deprimert og fortvilet og hadde flere overdoser. Fortsatt var det ingen som reagerte. Det var ingen som reagerte på sosialkontoret når jeg ringte. Jeg har ringt og sendt bekymringsmeldinger uten å få svar på mange, forteller moren.

I januar 2010 fikk hun lovnad om plass på et behandlingssenter. Men først i slutten av mai skulle hun få komme til. Ventetiden på rundt fem måneder ble katastrofal.

Døde i påsken

– De var veldig klar over at hun hadde så mange overdoser som hun hadde. Til og med uken før hun døde skjedde det ingenting. Og så ja, så kom påsken, så døde hun natt til langfredag, minnes moren.

Renate Haukeland mener mye sviktet, selv om hun også presiserer at mange har gjort en god jobb.

* Taushetsplikten hindret at hun fikk viktig informasjon om datteren. Dermed ble hun forhindret fra å gjøre en optimal jobb.

* Som ressurssterk overlot det offentlige mye av ansvaret til henne. Hun opplevde det som fraskyvning av ansvar.

* Hun savnet bedre samarbeid med hjelpeapparatet og mener saksbehandlere manglet både erfaring og kunnskap.

* Rusmiddelavhengige behandles likt, uansett alder og behov. Ett eksempel på det var at datteren ble plassert på hospits med garvede narkomane.

* Bekymringstelefoner og -meldinger ble ikke fulgt opp.

TV 2 har snakket med en rekke pårørende som forteller det samme. De opplever et hjelpeapparat som ikke fungerer tilfredsstillende.

Tilfeldigheter og uvitenhet

– Det å få hjelp for eksempel ved sosialkontoret, det er så tilfeldig hvem du kommer til og det er utrolig mye uvitenhet blant de som jobber der.

– Hvordan?

– Der er egentlig et sjansespill med hensyn til hvilken saksbehandler du får og hvilken hjelp du får videre i systemet. Noen kan være heldig og da kommer de videre, andre ikke. De er mange unge og uerfarne de som jobber der, og det er et problem, sier Haukeland.

– Hvordan beskriver du helsesystemet og det offentlige hjelpeapparatet?

– Fraskyvning av problemet

– Det er altfor dårlig. Det er en fraskyvning av problemet i alle instanser. Det er ingen som samarbeider skikkelig, det er ikke god oppfølging, absolutt ikke, sier Haukeland.

Hun påpeker at hun ikke er bitter eller vil klandre noen spesielle. Men i en kjede av tiltak hvor flere må samarbeide, fungerer det i dag for dårlig. Annette var 20 år første gang hun kom på hospits.

– Det er egentlig helt utrolig at kommunen kun kan tilby hospits som et boalternativ til unge, og der samles de jenter og gutter fra 18 og opp til 50 år. Det er så trist, forteller Annettes mor.

– Hvordan synes din datter det var å bo på hospits?

– Nei, hun synes jo ikke noe om det, men hun hadde andre bekymringer i hodet. Hun var hjemme også innimellom.

– Veldig motivert

I januar 2010 fikk Annette beskjed om at hun fikk behandlingsplass den 28 mai.

– Hvor motivert var Annette?

– Hun var veldig motivert, hun gledet seg egentlig,

Haukeland forteller om en hard tid hvor man som pårørende legger sitt eget liv «på vent».

Kjørte om natten

– Det er det eneste du kan gjøre. Når du ikke er på jobb så dreier alt seg om barnet ditt, hele døgnet. Du kjører gjerne og leter etter henne om natten. Du hjelper til, du henter og du trøster og du ordner med mat og det meste, sier Haukeland.

Hun forteller om et veldig dårlig bilde, og som mange andre pårørende følte hun seg også mislykket som foreldre.

– Så totalt mislykket, du har liksom ikke fikset oppgaven med å være en god mor, selv om jeg vet at man gjør alt man kan. Det blir så veldig forsterket når det går så bra med alle andre, forklarer hun.

Renate Haukeland vil aldri få vite om datteren tok en overdose fordi hun rett og slett ikke orket mer.

– Har du tenkt den tanken?

– Ja, det har jeg. Jeg tror på en måte at hun ga litt opp, samtidig som hun ønsket hjelp. Men hun var sliten. Veldig sliten.

Fort utforbakke

Moren forteller at hun er skremt over hvor fort det gikk utforbakke med datteren. Første signalet om at noe var galt fikk hun da hun fant en hasjpipe hos sin 16 år gamle datter.

– Hva gjorde dere sammen den siste tiden?

– Det var mye tårer og vi kom mye, mye nærmere hverandre. Hun fortalte så masse, la ikke skjul på noen ting, sier Haukeland.

– Hva gjorde mest inntrykk på deg?

Kynisk miljø

– Det var egentlig hvor kynisk de blir, hvordan de behandler hverandre. Hun så jo på alle som venner, men det siste to månedene sa hun til meg at hun skjønte de ikke var venner. Det er snakk om å klare seg selv, de dolket hverandre i ryggen. Etter en overdose tømmer de lommene til vedkommende, sier Haukeland.

Moren forteller at datteren ble ytterligere nedtrykt når hun skjønte at hun egentlig bare ble lurt hele tiden.

– Det forstår jeg. Det er den eneste måten de klarer å overleve på.

– Hvordan var din datter, når hun var ruspåvirket og ikke?

– Rusmisbrukere er jo to personer, en rusfri og en ruset. Og det tar også en tid for foreldre og akseptere at ditt barn har to personligheter. Som ruset er de kynisk og hard, når de er rusfri så er de veldig kjærlig. Det er også en vanskelig ting å akseptere og forstå.