Hvordan skal man avslutte et forhold? (Foto: Illustrasjonsfoto)
Hvordan skal man avslutte et forhold? (Foto: Illustrasjonsfoto)

Desperat husmor:
– Jeg er så redd for konsekvensene hvis jeg går fra ham

Se hva folk mener og les svarene fra nettprat med psykolog og parterapeut Eva Tryti her.

517223

Les også: Slik avslutter du forholdet: – Feigt å vente til du er sikker

12.05.2011 Kl. 08:52

Samboeren min har hatt et lengre forhold til sin kollega, som er avsluttet nå etter at jeg konfronterte ham mange ganger om det. Han mener han elsker meg, og at dette ikke betydde noe. Vi har to barn sammen. Jeg ønsker å gå, men klarer ikke å rettferdiggjøre overfor meg selv at barna skal bli skilsmissebarn, han er en god pappa. Er det noen idé å "ta ut separasjon", altså bo fra hverandre en stund for å se om følelsene (fra min side) kan våkne igjen, eller er det sånn at når følelsene først er borte, så er det over? Jeg er glad i ham, men dette ble for mye.

Hei.

Jeg skjønner at du har det ille nå! Men nettopp fordi du ganske naturlig har lite følelser for ham akkurat nå, og dette sikkert var et sjokk, og fordi dere har barn sammen, synes jeg dere skal prøve en grundig runde på familiekontoret eller i parterapi først. For mange er det faktisk mulig å få et bra parliv igjen også etter utroskap, selv om det selvsagt er krevende. Men et sånt sjokk kan også bidra til viktige og nødvendige endringer i et forhold. Vi får vel ta med at det er mye utroskap rundt omkring, og at det meste av det ikke er veldig alvorlig. Enten vi liker det eller ikke, kan de fleste av oss både komme til å være utro, og til å oppleve at partneren er det.

Lykke til med avklaringene!

12.05.2011 Kl. 08:50

Jeg har i mange år ønsket å forlate min mann, som jeg har levd sammen med siden 1993. Vi har ingen felles barn, men jeg har 3 barn fra et tidligere ekteskap og han har 1 barn fra før. På mange måter har vi det greit, men vi er så forskjellig og har forskjellige seksuelle preferanser. Han har en legning jeg ikke er komfortabel med og har aldri vært det. Jeg har hatt elskere, noe som er helt åpent og ok. Men det er ikke slik jeg vil leve livet mitt, våre barn er voksne, så jeg kan leve livet mitt som jeg vil. Vi er i 50 års alderen. Jeg vil reise mer, men det vil ikke han. Jeg vil ha vennene mine, vi har ikke mange felles venner lenger, han har sine gode guttevenner. Jeg klarer ikke løsrive meg, kanskje fordi jeg vil synes synd på ham, Jeg er ikke redd for å leve alene. men jeg får meg ikke til å gå selv om jeg burde. Jeg er glad i min mann, men elsker ham ikke. hva i alle dager skal jeg gjøre???

Hei.

Høres jeg riktig, så sier du jo at du egentlig vet at du ønsker å gå, men at du gruer deg til å såre ham? Jeg vet ikke om dere begge i sin tid brøt ut av samliv med barn? Av og til kan man jo da sitte igjen med en følelse av at så mange har blitt revet opp for at dette parforholdet skulle bli til, at man "skylder alle" å forbli i forholdet ...

Uansett: Hvis du tror dere har noe å bygge videre på, synes jeg du snarest skal prøve å få i gang en positiv prosess – snakke tydelig, være løsningsorientert og kreativ og finne ut hva han ønsker. Hvis du ikke tror det er sånn, bør du begynne å antyde at du nok er på vei ut. Det virker jo absolutt ikke som o m du har det travelt, så dette kan jo bli en gradvis prosess hvor han får tid til å la det synke inn, ev. søke hjelp om han trenger det, og så smått begynne å reorientere seg. Du har jo også ansvar for ditt eget liv.

12.05.2011 Kl. 08:43

Hei. Jeg er en dame på 27 år som har vært samboer i 2 år nå. Fra tidligere har jeg et 5 år langt samboerskap bak meg, men da viste jeg at det ikke var rett! Følelsene min for min nåværende samboer er noe helt annet enn fra mitt tidligere forhold, og jeg føler at dette er det rette. Men når jeg hører at et kjærlighetsforhold skal inneholde gode fortrolige samtaler og romantikk så kjenner jeg meg dessverre ikke igjen. Jeg er en romantiker av meg og liker å bli satt pris på av min kjære. Dessverre er samboeren min av den typen som ikke liker å snakke om følelser, og jeg vil si at han ikke er noen romantiker heller. Jeg føler lissom at dagene går og går, kun med kjedelige rutiner. Vi har ikke barn, men likevel føler jeg at vi er et gammelt ektepar! Jeg har tatt dette opp med samboeren min at jeg føler han prioriterer forholdet vårt lite, og da sier han at han skal bli flinkere, men det skjer ikke. Han tar gjerne et ekstra tak i hjemme, da føler han at han er flink. Han har sine hobbyer, men de dagene han er hjemme så glemmer han på en måte meg. Jeg er virkelig forelsket i samboeren min. Hva kan jeg gjøre for at han skal forstå at jeg trenger mer oppmerksomhet, og hvordan kan vi redde forholdet vårt? Han har fortalt at eksen hans var utro mot han, og da lurer jeg på om det kan være pga. manglende tilbakemelding og oppmerksomhet i forholdet ... Håper du kan hjelpe meg litt på vei. Takk ...

Hei.

Det er vel mange parforhold hvor det skorter på både samtaler og ikke minst romantikk ... Samtidig er det det mange som lengter aller, aller mest etter mer av akkurat dette! Det er kort sagt en nokså vanlig klage i forhold hvor mye ellers er riktig bra. Får man altfor lite av dette, kan man faktisk i verste fall bli fristet av en eller annen "storsjarmør", som gjerne vet veldig, veldig godt hva de fleste kvinner savner mest ...

Men hvis han i utgangspunktet er en god mann som virkelig ønsker å være med deg, burde han kunne bli med for eksempel på et parkurs. Jeg har møtte flere par i deres situasjon som har fått mye ut av dette. Ofte er forholdsvis unge menn så opptatt av karriere og hobbyer og venner, og kanskje såpass lite trent i å være romantiske elskere, omsorgsfulle venner og gode samtalepartnere, at de rett og slett trenger å ristes litt ut av sin egen hverdag læres opp litt.

Lykke til!

12.05.2011 Kl. 08:46

Jeg har lenge tenkt på å gå fra min samboer gjennom snart 13 år. Vi har 2 barn på 4 og 9 år sammen og felles banklån, 2 hus, 2 biler osv. Mannen min er en mann som stiller opp og alltid er der for meg, han er godt likt blant alle og jeg kan egentlig ikke skylde noe på han. Men har i flere år følt at kjærligheten er over fra min side, jeg er glad i han som en venn men ikke som en partner. Dette har gjort at jeg flere ganger har beveget meg litt over streken med andre, men jeg er så redd for konsekvensene ved å gå fra ham at jeg føler meg helt låst. selv har jeg ingen familie lenger da begge mine foreldre er døde ganske nylig. (jeg er i starten på 30 årene) han har et godt og nært forhold til sin familie. Det er nesten som jeg tror at det vil være mye lettere for han å takle at det ble slutt, selv er jeg livredd for økonomi og livssituasjon m.m. Barna våre er min topprioritet og selv om vi krangler veldig mye (som oftest pga. mitt svingende humør pga. at jeg går rundt og føler jeg spiller et skuespill) så er jeg overbevist om at våre barn tar skade om vi skulle flytte fra hverandre. Jeg er nok ganske feig som ikke tør å gjøre noe med min situasjon. Men hva skal jeg gjøre? Livet mitt som det er nå går ut over jobb og privatliv, jeg er helt utslitt følelsesmessig. Nb-jeg har ingen forhold på si.

Hei.

Dere har mye å tape, du fremstiller deg som svingende i humøret og forvirret over alt dette og det er mye du grubler over. Det er så mye at jeg synes dere skal søke profesjonell hjelp – på familiekontoret eller andre steder.

Det er heldigvis ikke sånn at man ikke kan kjenne seg som kjærester igjen hvis man en periode har kjent seg som "bare venner". Der man startet med å være noe mer en gang, kan man ofte med litt hjelp få "glør i asken".

Kort sagt: Det har skjedd mye i livet ditt. Gi deg tid, og få hjelp til avklaringer i ro og mak. Og gjør ditt beste for ikke å gå over streken utenfor forholdet i mellomtiden.

Lykke til!

12.05.2011 Kl. 08:34

Jeg 50, min mann 60 og gjentatte utroskapsaffærer er avslørt i et 10 år langt forhold. kan jeg tro på forsikringer om at dette ikke vil gjenta seg??????

Hei.

Dette er en vond situasjon! Hvis dere bare fortsetter som nå, vil det være lett å tenke at faren for mer utroskap er stor. Vi har alle lett for å fortsette å oppføre oss sånn som vi gjør i dag! Han kan selvsagt ha blitt grundig rystet hvis utroskapen plutselig kom for en dag, men gammel vane er vond å vende ...

Jeg lurer jo også på om dere to har hatt en aktivt seksualliv i disse årene? Og hvis dere ikke har hatt det – hvem har ev. vært avvisende til det? Eller har begge vært?

Hvis dere skal komme ned på bena, trenger dere å avklare dette, og få et aktivt seksualliv selv. Når han har bidratt så aktivt til vanskene deres, håper jeg han er villig til å bli med i parterapi – det tror jeg dere trenger.

Alt vel til deg og dere!

12.05.2011 Kl. 08:25

Vi har vært kjærester i tre år, han har ett barn fra før, jeg ønsker meg barn, det vil ikke han. Men vi har masse følelser for hverandre, er det riktig avslutte det?

Hei.

Dette dilemmaet står mange par i for tiden! Jeg kan selvsagt ikke fortelle deg hva det er riktig for deg å gjøre. Men de fleste vil vel si seg enige i at hvis man selv har barn fra før, og etter samlivsbrudd blir sammen med en partner som ennå ikke har barn, må man regne med å bli forelder igjen for å holde på denne partneren. Over tid vil de færreste ofre muligheten til å få egne barn for å være sammen med en spesiell partner. Og man vet jo at man kan få følelser for andre siden. Hvis du har det sånn, må du vel først og fremst gjøre det klart for partneren at du vil ha egne barn?

Vi får håpe dere finner ut av det – men aller mest at du tar deg selv på alvor og finner ut hvordan du synes ditt liv bør være.

12.05.2011 Kl. 08:28

Hei,

Du sier at man skal gi partneren tid til å endre situasjonen, og bruke god tid på å forberede den andre på hva som er i ferd med å skje. I 2 år har et brudd vært mer og mer nærliggende fra min side, og jeg har gitt partneren min mange muligheter til endring. Nå er jeg på bristepunktet og har mest lyst til å pakke tingene til meg og barna og flytte på dagen uten forvarsel. Dette fordi jeg mener at så lenge han vet hvilke tanker jeg har, men allikevel ikke endrer seg, så bør han vite hva det betyr ... Har du noen råd i denne situasjonen?

Takk:)

Hei.

Det høres ut som om du har hatt en lang periode hvor du har prøvd å få ting endret. Samtidig vet jeg jo ikke hvor tydelig du har signalisert konkret hva du ønsker annerledes, eller om du har uttrykt så klart at han virkelig forstår det at om han ikke endrer dette, vil du gå ut av forholdet? Mange menn kommer til familiekontoret idet kona er i ferd med å gå, og uttrykker at de ikke har skjønt alvoret ... Og ikke sett problemet ... Kort sagt: Hvorfor ikke ta ham med dit? Hvorfor ikke si at det må du om dette skal overleve?

Om det du er lei av, er farlige eller svært alvorlige ting, er situasjonen en annen – da må det viktigste være å komme seg ut.

Lykke til med å få til en endring!

12.05.2011 Kl. 08:20

Hei! Har sambuer og vi har vært i lag i 5,5 år og vi har en gutt på 1,5 år. Det siste året har forholdet blitt gradvis dårligere. Vi prater nesten ikke i lag, når vi først prater blir vi fort irriterte på hverandre. Jeg gjør stort sett alt husarbeidet og føler balansen i forholdet er veldig skjevt, det mest blir slik han vil. Jeg har sagt jeg nå er usikker på følelsene mine, og vi lever i et "vakuum" . Vet ikke hvordan jeg skal "finne tilbake" følelsene, eller hvordan vi kan få det bedre? Eventuelt hvordan man kan avslutte det på en bra måte slik at vi kan ha et godt samarbeid mtp barnet.

Hei.

Dere har ett lite barn sammen – det betyr at dere er i en av de mest kritiske fasene i de fleste seriøse parforhold: når man skal takle overgangen til å bli foreldre. Enda så hyggelig det er med barn, er det i starten kritisk for mange parforhold ... Dere er sikkert slitne begge to, og har kanskje ikke hatt klare planer på forhånd om arbeidsfordeling og den slags. Ofte er det så som så med sexlivet i den fasen også, og en "vakuumfølelse" fordi man kanskje har lite avlastning og går mye hjemme, eller på løpestreng mellom hjem og jobb.

Der dere er nå, kan det forebygge mot brudd om dere går i parterapi – på familiekontoret eller andre steder – ev. om dere drar på et godt "parkurs". Dessuten vil jeg anbefale at dere får litt avlastning med barnet og noen pustepauser. Det er vel ikke fristende å gi opp så fort når dere har barn sammen? Med hensyn til husarbeid og omsorgsarbeid: Det kan fort utgjøre minst 40 timer pr. uke. Spør om han tror en ekstra 40 timers uke på arbeidsplassen ville blitt innført uten diskusjon og avklaring når det gjelder hvem som skal trå til. Lykke til!

11.05.2011 Kl. 14:46

Problemet i vårt forhold er at den ene parten ikke blir tent av kroppen til den andre, på grunn av overvekt. Hva bør vi gjøre? Vi har barn sammen under tre år.

Hei.

Dette er både et vanlig tema, og et vanskelig tema! Og mange sier ikke fra om problemer med å tenne på partneren for ikke å såre. Men det er jo heller ingen løsning å bare skli unna spørsmålet. Kanskje dere kan trenge å snakke med en profesjonell – sammen eller hver for dere?

Uansett tenker jeg at dere begge må ta utfordringen: Den som ikke tenner så mye, må kanskje utfordre holdningene sine litt? Man får faktisk ikke bedre sex jo flottere partneren er! Lyst og sex kan være så mye mer enn å tenne på det man ser: god berøring, utfordre grenser, større intimitet under sex, bli bedre kjent med sin egen kropp ...

Samtidig – hvis dere kommer inn i en god samtale om dette, og er både støttende og løsningsorienterte, kan det jo hende at begge gradvis kan komme i gang med å holde seg i god form? Jeg forestiller meg at "problemet" er at den ene er mer utrent enn den andre – ikke at en av dere forventer en fysisk "perfekt" partner.

Lykke til!

11.05.2011 Kl. 14:14

Hei!

jeg er en jente på 26 år som vurderer å avslutte et 8 år langt forhold. jeg føler de siste årene at vi har gått mer over til å være bestevenner enn kjærester. I denne tiden har jeg også hatt 2 "uhell" på byen. dette er noe jeg aldri kunne finne på å gjøre i edru tilstand, men med mye alkohol har fristelsen blitt for stor. savnet etter spenning og intimitet er stort. de siste årene har jeg ikke hatt lyst til å sex med min partner. Det har gått opptil 6–7 måneder (!) mellom hver gang. jeg er redd grunnen er at jeg ser på han mer som en venn enn kjæreste. alt er perfekt utenom dette. jeg håper på en fremtid med han, da han i "teorien" er drømmemannen. Men frykten for at vi har vokst fra hverandre og gått over til venner er stor. han ser det ikke på samme måte og snakker mye om fremtiden, barn osv. og vil heller ikke innse at vi har et stort problem. hva skal jeg gjøre? hilsen forvirret jente

Hei. Dere er jo i en situasjon hvor dere ikke har bundet dere opp med barn og banklån ennå, så langt jeg forstår? Er man alvorlig i tvil da, samtidig som man synes man har mye å miste ved å gå fra hverandre, anbefaler jeg å ta en runde i parterapi for avklaring. Om dere gjør det, synes jeg også dere bør få fram raskt at dere ikke har særlig mye seksualliv. Det er faktisk vanskelig å få et forhold til å fungere over tid om ikke det kommer mer på plass.

Samtidig advarer jeg mot å bli for opphengt i en idé om "drømmemannen", "drømmedama" og "drømmeparet" – det skal fungere i det daglige. Vennskap er selvsagt også viktig.

Håper dere klarer å få det avklart

12.05.2011 Kl. 08:27

Hei!

Jeg er en kvinne i 30 åren som er gift og har to små barn. Vi har vært sammen i 15 år og gift i 8 år. Vi har et forhold som er basert på respekt, kjærlighet og vennskap og vi har det veldig godt sammen. Barna betyr mye og vi samarbeider perfekt for at de skal få det de trenger. Jeg har ikke vurdert å gå fra mannen min på noe tidspunkt men jeg er så sliten etter jobb, barn og husarbeid at sexlivet vårt er helt på null og har vært det i så si 2 år. Er det et tegn på at ting ikke er som det skal? Jeg vet jo at jeg elsker ham men jeg kan ikke si at sex er noe jeg savner så veldig likevel. Det er mye kyss og klem i hjemmet vårt men ikke sex. Varsel lampe?

Hei.

Høres jo ut til at dere har veldig mye bra i samlivet!

Kanskje dere er et av mange par som rett og slett har for mye å gjøre? Jeg møter så mange ressurssterke, men kjempeslitne par med barn at jeg har fått en kjepphest: Jeg ønsker meg inderlig at det skal bli mulig for begge kjønn å få lang deltid i alle bransjer mens man har mye omsorgsansvar! Vi jobber mer og mer samlet, og det første som lider, er parforholdet. Og det første vi ofte kutter ut, er sexlivet ... Og siden vi sjelden har akkurat like store behov, kan jo det føre til at den ene savner masse og den andre i ikke så mye. Og helt ærlig talt: Over tid er sextørke farlig, ja! Selv i gode forhold. Blant annet fordi det er så lett å falle for andre når anledningen byr seg og hvis promillen er høy – selv om man egentlig ikke ville det ... Og utroskap er jo farlig for forholdet!

Kort sagt: Hva med å regne litt på samlet antall arbeidstimer – inkludert timene med husarbeid og barn, og hva om begge kunne redusere litt på jobben?

Lykke til!

12.05.2011 Kl. 08:55

Hei,

Har vært alene i snart 6 år ... det var for så vidt et "ryddig" brudd ... men forskjellen var jo at min eks var ferdig med forholdet da jeg ble involvert. Var gift i 30 år.

Jeg klarer ikke å komme meg på beina og sliter hver dag.

Det jeg vil fram til er at selv om bruddet er "ryddig" og varslet, er sjokket og sorgen der like fullt. Føler at mange tar så lett på et brudd, "det er jo så vanlig i dag" sies det, men det er ikke lettere av den grunn.

hilsen d

Hei.

Det høres ut til at du har blitt sittende igjen i mye av sorgen, og har det vondt. Jeg vil oppfordre deg til å søke en eller annen type profesjonell hjelp for å komme videre! Enten du tror det eller ikke, fins det er godt liv for deg der ute, med både mulige nye venner, nye interesser og kanskje også en nye kjæreste/partner hvis du orker å ta tak i dette.

Jeg ønsker deg det aller beste!

Her kan du se mer av folk mener om å gjøre det slutt:

517224