Bruktbilguiden
Biltester
Spør Benny
Eierne mener
Broomguiden
Veldig amerikansk, med sterke farger, komfortable stoler og en automatvelger type extra large var Cimarron ganske fjern fra konkurrentene fra Europa og Asia. Foto: Privat
Veldig amerikansk, med sterke farger, komfortable stoler og en automatvelger type extra large var Cimarron ganske fjern fra konkurrentene fra Europa og Asia. Foto: Privat

Cadillac Cimarron: - Neimen, er det ikke en..?

Tar du denne, er du god. Eller har veldig spesiell smak.

Det er utrolig hva som finnes av bil-rariteter i Norge. Daglig ser vi en hvit Mondeo sedan fra midten av 90-tallet med amerikanske lys og amerikansk skiltramme bak, som en eller annen har "brukt opp" en verdifull mulighet til å ta med som avgiftsfritt flyttegods fra USA den gangen det var lov.

Vedkommende kunne handlet med seg en Viper eller en Corvette, og spart en million i avgifter. Men Mondeo, det var tingen...

Litt mer kreativt, men likevel langt fra spekulativt, var valget som lå til grunn for at bilen på disse bildene har fått norske skilter. Og hvis du fremdeles sliter med å se hva det er for en bil, skal du vite at du så mange nesten maken til den på 80-tallet. De var bygget i Tyskland, og het Opel Ascona.

Asconaens jålete halvbror fra USA...

I denne utførelsen heter den Cimarron, og er bygget i USA. Og den var Cadillacs første forsøk på å lage en luksuriøs kompaktbil da den kom i 1982.

Cimarron delte J-plattformen med en drøss GM-biler rundt om på kloden. Drar du kjensel på linjene fra Ascona C så har du helt rett. Foto: Privat

- Jeg har hørt at det skal finnes én til i Norge, men jeg har aldri sett den, sier Øyvind Tøsdal i Os. Det er han som har det lille klenodiet med bare litt over 50.000 kilometer på telleren, og har lagt den ut til salgs på Finn.no.

Se annonsen her:

Det er ikke bare i Norge at denne bilen er sjelden. For hvordan dette prosjektet gikk har du kanskje ant allerede.

Våre dagers Cadillac-flopp med BLS er nemlig ikke den første:

Cimarron var basert på GMs såkalte J-plattform, som ble brukt av alle divisjoner til å bygge forholdsvis kjedelige saker som Chevrolet Cavalier og Pontiac Sunbird. Men den var også i bruk på andre kanter av kloden, og som nevnt var "vår egen" Opel Ascona en av dem. Det er derfor du muligens kjenner igjen hele tak- og vindusseksjonen på bilen, og dermed skjønner du også at det langtfra er noen stor bil vi snakker om.

Cadillac ble veldig anonyme i stylingen sin mot slutten av 80-tallet. Så til de grader at de holdt på å forsvinne helt i mengden. Foto: Privat

Rettet mot BMW og Audi

Det skulle det heller ikke være. J-bilene var rettet direkte mot importbiler fra Europa og Asia, og de som var små og billige gjorde en relativt grei jobb i konkurransen.

At også Cadillac skulle ha sin J-bil virker i ettertid litt dårlig planlagt, men med tanke på at det kom en del importbiler som lå litt høyere i pris så fantes det selvsagt et marked. Cimarron ble utpekt til å konkurrere med biler som BMW 3-serie og tildels Audis firesylindrede modeller, som på denne tiden begynte å få fotfeste og økt anseelse i USA.

En annen sak var at Cadillac slet med bensinforbruket. Ikke at det sved så veldig for publikum, men uten en eneste "økonomibil" på programmet lå man som produsent dårlig an i forhold til CAFE-kravene fra amerikanske myndigheter.

"Corporate Average Fuel Economy" var snitt-forbruket for de modellene hver produsent tilbød, og uten en volummodell med liten motor og lav vekt som kunne trekke ned snittet, lå det an til ganske heftige straffeskatter.

Bagasjebrett på koffertlokket, blanke støtfangere og kontrastfarge nederst på karosseriet var ikke nok til å skille Cimarron vesentlig fra de langt billigere utgavene av samme bil. Foto: Privat

Ergo ble Cimarron født. Den lignet selvsagt mye på en Chevrolet Cavalier ettersom det egentlig var akkurat samme bilen, men for å skille seg fra den plagsomt mye billigere Chevroleten ble den overøst med et overdådig skinninteriør, litt pynt - og egentlig ikke så mye mer. Under panseret satt ved introduksjonen i 1982 en firesylindret motor, og en manuell gearkasse var standard.

LES OGSÅ: Her er frontruta større enn taket

Første firesylindrede siden 1914

Det var første gangen siden 1914 en Cadillac kunne fås med firesylindret motor. Og om vi ser bort fra "commercial chassis", altså de halvbygde bilene som senere ble til ambulanser og likbiler, var det også første gang siden 1953 man kunne få en Cadillac med manuelt gear. Og begge deler var selvsagt "nyheter" man ikke nevnte med et ord.

Selv om også forhandlerne var litt småflaue for hele greia kunne Cimarron likevel blitt en hit dersom den hadde vært bedre enn konkurrentene til en lavere pris.

Størrelsen var ikke noe hinder i utgangspunktet.

Allerede i 1976 hadde man lansert "lille" Seville, som var like "liten" som Mercedes S-klasse og BMW 7-serie, men med høyere luksusnivå og mer sportslige kjøreegenskaper enn de to tyskerne. Dette ble Cadillacs dyreste bil, bortsett fra fabrikklimousinen, og selv om amerikanerne aldri helt skjønte hvorfor toppmodellen skulle være mindre og ha mindre motor enn Fleetwood- og DeVille-serien, så godtok de det.

Cimarron var annerledes. Den var enda mindre, og den skulle være billig - bare ikke gi et fullt så billig inntrykk som Chevroleten som befant seg under sminken. Det skar seg.

Lite bil for pengene...

Hos Cadillac var man redde for å ødelegge merkenavnet ved å lage en for billig bil. Dermed ble den priset høyt - og de som kjøpte den følte seg naturlig nok snytt når de fant ut at naboens Cavalier var nøyaktig samme bil til halve prisen.

Mange knall røde kyr måtte bøte med livet for at den lille coupeen skulle få et anstrøk av luksus over seg. Det virker også i dag å være bilens beste salgsargument, forteller selgeren. Foto: Privat

De som vurderte BMW eller Audi fikk seg også en god latter, selv om Cadillacen virket sammenlignbar på størrelse og motorisering nådde den ikke opp hverken i kjøreegenskaper, utstyr eller kvalitet, og ikke var den så mye billigere heller.

Det gikk som det måtte gå. Halvveis i livsløpet ble bilen forbedret gjennom en stor facelift, den fikk mer utstyr, og den pinlige fireren ble byttet ut med en 2,8 liters V6 som i det minste var "grei nok". Men da var bilen allerede utpekt som en av samtidens store flopper, og Cimarron ble stedt til hvile uten noen form for seremoni i 1989.

Det samme skjedde med neste forsøk på å bygge billig-Cadillac, som var en rebadget Opel Omega med navnet "Cadillac Catera" på 90-tallet. Deretter kom Saab 9-3-klonen "Cadillac BLS", som ikke engang skulle selges i USA - og knapt nok solgte her i Europa heller.

Kanskje har man lært en lekse.

Les også: Jan Kenneths Cadillac er litt mer slik vi husker dem...

Eneiers klenodium

Øyvind Tøsdals Cimarron er en 1986-modell, og tilhører dermed den forfinede og faceliftede generasjonen. Den er også bestilt ny med V6-motoren, som på den tiden fortsatt var tilleggsutstyr, og automatkasse, og med diverse annet utstyr i tillegg begynte den å fjerne seg fra den økonomibilen den var skapt for å være.

2,8 liters V6, automatgear og mer utstyr gjorde Cimarron til litt mer "bil" etterhvert. Men det gikk samtidig ut over økonomien i regnestykket. Foto: Privat

- Bilen ble kjøpt ny i New York av en norsk kaptein som var der borte som tilsynsmann ved byggingen av et nytt skip. Han tok den med seg da han flyttet hjem til Tysnes litt senere, og jeg fikk se den da jeg leverte et hus til ham for mange, mange år siden, forteller Tøsdal.

Han har et våkent øye for spesielle biler, og den lille Cadillacen virket fristende. Eieren fikk beskjed om å ta kontakt dersom den noen gang skulle selges, og det gjorde han da også så sent som i fjor.

- Han begynte å bli voksen, og bilen hadde da stått avskiltet siden 1997. Dermed er kjørelengden fortsatt svært lav, og inni ser bilen nesten ut som ny. Det eneste som er å utsette på den er egentlig litt rust helt nederst i dørene, sier Øyvind Tøsdal.

Blendende flott interiør

Han har gått over bilen og fått den registrert igjen, og kan love at det bare er å vri om nøkkelen før en ny eier kan oppleve den ganske spesielle følelsen av å kjøre kompakt økonomi-luksusbil fra 80-tallet. Isolert sett går den fint med V6-motoren og har et hyggelig utstyrsnivå, selv om den ikke akkurat gir noen overdådig Cadillac-følelse, forstår vi.

Både samtiden og ettertiden var rimelig nådeløse mot Cimarron. Dermed er fine utgaver sjeldne som hønetenner i dag. Foto: Privat

Selv har han mest moro av de eldre veteranbilene, og har hatt både Marmon og Peerless på stallen. En Cimarron når ikke helt opp mot slike størrelser, men han håper den kommer i entusiasters hender. Få amerikanske biler er gjennom de siste 30 årene blitt så umiddelbart latterliggjort som Cadillac Cimarron, og dermed begynner fine utgaver å oppnå samlerstatus.

- Det har ringt noen, men jeg har inntrykk av at ikke alle helt vet hva dette er for en bil. En ville også ha den fordi kona syntes det røde interiøret virket så koselig. Og det er klart; man kan ha mange grunner til å kjøpe en bil, ler han.

Del med vennene dine på Facebook

Les også: Nå skal Cadillac lage en skikkelig småbil