Esprit så ut som en vaskeekte superbil da den var ny, og det tidløse designet holder fremdeles. Foto: Privat
Esprit så ut som en vaskeekte superbil da den var ny, og det tidløse designet holder fremdeles. Foto: Privat

Lotus Esprit Turbo: James Bond-bilen kan bli din

Sjelden Lotus Esprit Turbo søker en nevenyttig, ny eier.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Noen design står seg bedre enn andre over tid, til tross for at de får enorm oppmerksomhet når de lanseres. I den sammenhengen viser det seg ofte at det enkle er det beste.

Design-legenden Giorgetto Giugiaro kan umulig ha brukt så mange andre hjelpemidler enn en linjal da han tegnet Lotus Esprit, som kom på markedet i sin første versjon i 1976. Da hadde den allerede vært vist på bilutstillingen i Paris foregående høst, og få var i tvil om at Lotus etterfølger etter Europa-modellen ville bli en vinner.

I "Her Majesty´s Secret Service" ...

Den så knivskarp ut, så ut som om den gikk styggfort selv når den sto rolig.

Lotus Esprit har vært en sjelden fugl i Norge. Denne, og noen til, kom inn under den såkalte jappetiden på slutten av 80-tallet. Foto: Privat

I tillegg fikk den enorm publisitet allerede året etter, da den fremsto som superbil med ubåtegenskaper i Bond-filmen "The Spy Who Loved Me". Scenen der Bond kjører opp fra vannet og slipper en fisk ut av vinduet før han kjører videre – som vanlig med en skjønnhet ved sin side – ga en hel generasjon like mye lyst på Lotus som avsmak for fisk.

007 var jo ikke kjent for å velge dårlige biler. For vår egen del beundret vi Espriten i flere år, før vi hoderystende oppdaget at det satt en firesylindret toliter bak seteryggene. Ordet "skuffelse" har sjelden vært mer beskrivende.

Les også: DB5 – Bond-bil med "litt" mer motor ...

Men i ettertid vet vi at Espriten ikke var så dum likevel, selv om den kanskje ikke passet helt i superbil-kategorien vi hadde plassert den i etter bare å ha sett linjene. Og den figurerte faktisk i nok en Bond-film, "For Your Eyes Only", i 1981.

Turbo fikk fart på sakene

Første generasjon, normalt kalt S1, hadde ikke mer enn drøyt 160 hestekrefter, men gikk ganske bra likevel, takket være lav vekt. I USA, der den måtte tunes ned for å klare avgasskravene, forsvant rundt 20 hester, og da begynte det å smake av får i ulveklær.

Sort med gulldekor var usigelig hot på 80-tallet, og inspirert av logodesignet til John Players F1-team. Denne turboen følger samme oppskrift. Foto: Privat

Økt volum til 2,2 liter ga litt mer moment helt på slutten av andre generasjon, som for øvrig fikk noen detaljforbedringer. Men det var først i 1980, da tredje generasjon debuterte, at det ble skikkelig sus i serken: Da hadde kravet fra markedet om et mer passende motoralternativ ført fram, og "Turbo Esprit" ble et begrep.

Med eksosvifte klatret den forholdsvis beskjedne 2,2-literen til 210 hester, og med midtmotor, glassfiberkarosseri og godt avstemt chassis ble Esprit endelig noe å regne med for godt vante sjåfører – enten de var hemmelige agenter eller ikke.

Beskjedent volum til tross, i Norge fikk en slik vulgær bli en minst like vulgær prislapp den gangen. Men noen fantes, forteller Kjell Åge Rosnes på Lindås ved Bergen. Han skal selge bilen på bildene, og forlanger ikke mer enn 180.000 for den. Da snakker vi Bond-bil til prisen av en halvslitt Golf ...

Se annonsen her:

Fra Saudi-Arabia under jappetiden

– Noen slike har dukket opp i Norge etter at de ble veteraner. Men BN 36-skilter skulle vel antyde at denne har vært her siden ca. 1987?

– Ja, det kom faktisk inn noen få slike helt på slutten av 80-tallet, i jappetiden. Dette var en av dem, og den har ikke gått mye, forteller han.

Historikken har han også rimelig god peiling på. Bilen ble kjøpt ny på et så eksotisk sted som Saudi-Arabia, av en nordmann som jobbet der. Han tok den med seg hjem som flyttegods da oppdraget var slutt, og den har ikke hatt mer enn to eiere til før Kjell Åge fikk tak i den.

I 1985 var Esprit inne på tredje generasjon, og mye var forbedret gjennom modellens første ti år. Foto: Privat

Med bare 67.000 kilometer er det ikke rart at glassfiberkarosseriet fremdeles har sin svarte lakk i god behold. Men den lave kilometerstanden er ironisk nok også grunnen til at prisen er så vidt lav, sett i forhold til at det er en turboversjon av S3-generasjonen vi snakker om.

Mekaniske utfordringer på kjøpet

– Nei, den hadde litt problemer da jeg kjøpte den, trolig som følge av at den hadde stått ubrukt i altfor mange år. Jeg har gått over mye på den og fått den i gang, men det er fremdeles noe å gjøre med den for den som har peiling på slike biler. Selv om den er kjørbar så fungerer den ikke optimalt. Det er først og fremst noen litt vanskelige forgassere som trenger å trimmes, og ladelufttrykket er heller ikke helt på stell, forklarer han.

Dermed bør den være et hyggelig utgangspunkt for den som har sans for mekaniske utfordringer. Optisk ser den bra ut både utvendig og innvendig, forsikrer eieren, og man sparer mye penger på å slippe å restaurere finishen tilbake til gammel glans. Både dekalene og spoilersettet som var spesielt for turboen er intakt, og også de originalmonterte BBS-felgene er der.

Entusiaster vil kjenne igjen baklysene, som Lotus knabbet fra Rover SD1. Den formidable laksetrappen var forbeholdt turbo-versjonen. Foto: Privat

At den er sort er sikkert heller ingen ulempe når den nå skal finne en ny eier:

Én ting er at sort med gulldekor virkelig skriker 80-tall. Når det gjelder Lotus gir det i tillegg assosiasjoner til en av de mest iøynefallende spesialversjonene av Espriten, nemlig den såkalte JPS-versjonen av S2-modellen. Den ble bygget i meget begrenset opplag på slutten av 70-tallet for å hedre tobakksprodusenten John Player & Sons, som var sponset Lotus deltagelse i Formel 1-racing den gangen.

Klassisk farge

Og den sobre JPS-logoen i gull på sort bakgrunn gikk igjen på mange racerbiltegninger på mangt et gutterom den gangen, selv om vårt eget tobakksreklameforbud gjorde at vi ikke ante hva det var for en logo vi tegnet ...

Foreløpig har ikke telefonen glødet, men Kjell Åge har ikke dårlig tid. Dessuten skjønner han at det å finjustere en Lotus-motor kan virke som en litt drøy utfordring for de som ikke er godt kjent med britiske lav-volumbiler fra før. Men det dukker nok opp en kjøper etter hvert, tror han.

I mellomtiden står bilen i garasjen og venter på en eier som kan få fikset på de siste smådetaljene sammen med de andre bilene Kjell Åge eier sammen med en kamerat, og tilbyr menigmann å leie for å føle hvordan det er å kjøre entusiastbil.

Giorgetto Guigiaros kantete design var en superbil verdig, men smådetaljer som dørhåndtak a´la Austin Allegro var kanskje ikke så heldig. Foto: Privat

– Dette var noe vi fant på i fjor, da vi begge hadde hobbybiler men likevel ønsket oss flere. På denne måten kunne vi liksom forsvare det, og jeg tror vi er de eneste i Norden som driver med utleie av slike biler, sier Kjell Åge.

Vekker berettiget oppsikt

Det feteste de kan tilby er en Ferrari Testarossa, som kun leies ut på timebasis med ledsager i passasjersetet. Men også Turbo Espriten har vakt oppsikt, ikke minst på Gatebil-expo i Bergen i fjor sommer.

Dermed har du sjansen til å sikre deg en skikkelig agent-bil på permanent basis. Det burde virke fristende, i hvert fall dersom du er av den mekaniker-typen som virkelig har fintfølelse. En sånn som merker forskjellen mellom "shaken" og "stirred" ...

Les også: DeLorean – nok et udødelig Giugiaro-design