Mange har hørt om den, og noen har forsøkt å kjøpe den - uten hell. Nå er Tucker nummer 10 fremme i lyset igjen etter 54 år i garasjen. Foto: Pawel Litwinski © 2010 Courtesy of Gooding & Company
Mange har hørt om den, og noen har forsøkt å kjøpe den - uten hell. Nå er Tucker nummer 10 fremme i lyset igjen etter 54 år i garasjen. Foto: Pawel Litwinski © 2010 Courtesy of Gooding & Company

Tucker Torpedo: Solgt for nesten fem millioner kroner

Sjelden sjanse da "glemt" Tucker dukket opp etter 54 år i garasjen. Les historien:

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Hvis du sliter med stadige beskyldninger om at ditt pengeforbruk på gamle biler er totalt bortkastet - klikk på "print" med én gang, og kost gjerne på deg en fin ramme før du henger denne saken på veggen.

Denne bilen skal ifølge ryktene ha steget i verdi fra 1.500 dollar i 1956 og til nesten 800.000 dollar sist helg, da den ble solgt på auksjon i Scottsdale, Arizona.

I mellomtiden sto den pent og pyntelig i en garasje. Ordet "pengeplassering" får en helt ny betydning.

En av bare 51 produserte

Det er selvsagt ikke helt uviktig for utfallet at bilen er en 1948 Tucker sedan - eller Tucker Torpedo, som av enkelte regnes som det offisielle navnet på bilen. En av de 51 bilene som ble produsert før Preston Tuckers konsern gikk over i historien, og en av de 47 som fremdeles eksisterer.

Og det hjalp nok også at bilen i flere tiår har vært ganske myteomspunnet også i Tucker-kretser, da eieren ikke ville ha noe blest om den.

Overspray rundt baklokket vitner om en påbegynt restaurering. Men det må ha vært for mer enn 54 år siden... Foto: Pawel Litwinski © 2010 Courtesy of Gooding & Company (Foto: Pawel Litwinski)

Mange Broom-lesere kjenner historien om Tucker, ikke minst gjennom regissør-geniet Francis Ford Coppolas film "Tucker, the man and his dream". Den kom i 1988 med Jeff Bridges og 21 ekte Tuckere i hovedrollene, og er et must for enhver som liker bra film, spennende bilhistorie - eller begge deler. Men la oss likevel rekapitulere litt:

Utfordret de tre store

Preston Thomas Tucker var fra tidlig alder oppslukt av biler, og bosatt i Lincoln Park rett utenfor Detroit, Michigan, hadde han "alle muligheter" på begynnelsen av 1900-tallet.

Han jobbet på kontoret hos Cadillac, ved samlebåndet hos Ford og drev bensinstasjon sammen med kona. Etterhvert ble han selger for Studebaker, så Stutz og til slutt sonesjef for Pierce-Arrow i New York, før han ble engasjert i utvikling av racerbiler på oppdrag for Ford.

En allsidig karriere, drevet av en allsidig, utålmodig og visjonær sjel. Han hadde meninger, ikke minst om manglende teknisk utvikling i bilbransjen, og kringkastet disse så ofte og så gjerne at han fra et tidlig stadium fikk mektige fiender hos de tre store konsernene, Ford, Chrysler og GM.

I 1946 bestemte han seg for at tiden var inne til å utfordre de store. Krigen var over, førkrigsbilene var overmodne for utskifting, og tiden syntes rett.

Tucker fikk den berømte designeren Alex Tremulis til å designe et meget fremtidsrettet karosseri - lavere enn alle andre amerikanske biler på den tiden, og samtidig ett av de største. Og planene for hva som skulle være under skallet var store - en 5,5 liters hekkmontert boxer-sekser utviklet fra en Franklin helikoptermotor var bare begynnelsen...

Oppsiktsvekkende teknisk

Sikkerhet var det store temaet. Tucker skulle bli først i verden med sikkerhetsbelter som standard, frontruten skulle poppe ut av bilen ved kollisjon, og i stedet for dashboard på passasjersiden designet man et "tilfluktsrom" som passasjeren skulle kaste seg ned i før det smalt.

Hvordan man fikk det til å passe i kombinasjon med sikkerhetsbelte lurer vi litt på, men intensjonene var sikkert gode.

Bilen var omlakkert og trukket om innvendig allerede da den ble parkert i 1956. Etter 54 år er den både rusten og musespist, og et krevende prosjekt. Foto: Pawel Litwinski © 2010 Courtesy of Gooding & Company

Mest oppsiktsvekkende for publikum var fronten på bilen, hvor et tredje frontlys var montert i midten. Dette svingte med forhjulene, og det ble sett på som helt banebrytende. En studie i markedsføringsteknikk - luksuriøse amerikanere hadde i og for seg hatt det allerede rundt 1930. Og prinsippet ble som kjent "oppfunnet" på nytt igjen for noen få år siden...

For å gjøre en kort historie enda mye kortere: Det gikk som det strengt tatt måtte gå. Bilen ble utviklet på stram økonomisk line, og en del av de mest flamboyante ideene måtte skippes på produksjonsbilene da de enten viste seg å være for dyre eller teknisk helt ulaseggjørlige.

Men da bilen ble presentert var den funksjonell, om enn ikke like vellykket på alle måter.

Les også: Mercury: Også "store" merker forsvinner...

Økonomien tørket inn

Flere rettssaker om påståtte "kreative" økonomiske snarveier ga Preston Tucker mye dårlig publisitet, samtidig som han hadde reelle problemer med å skaffe penger. Han ble aldri dømt for noe som helst, og mange antyder at det var "de tre store" som via stråmenn i Washington DC presset på for å lage tiltalene.

Uansett; til slutt tørket alt inn, og da fabrikken måtte stenge var kun 36 biler ferdig produsert, i tillegg til den håndbygde prototypen.

Tucker fikk deretter med seg noen av de ansatte til å jobbe dugnad, og på den måten ble ytterligere 14 biler gjort ferdig før hele konsernet gikk konkurs i 1949. Dermed kom total produksjon opp i 50 biler pluss prototypen. I tillegg har nummer 51 blitt fullført senere, etter at den ble solgt ukomplett på den store auksjonen som satte punktum for Tucker Car Corporation.

Bare de aller første bilene hadde trykk-knapper for å åpne dørene innenfra. Foto: Pawel Litwinski © 2010 Courtesy of Gooding & Company

Punktumet for produsenten ble til et kolon for legenden. Alle visste hvor spesielle disse bilene var, og dermed er det godt dokumentert hvor det ble av dem etter at eiere og fans på et tidlig stadium organserte seg i Tucker-klubben:

En legende var født

- Serienummer 18 ble vraket etter en utforkjøring i New York i 1950. Man har til og med oversikt over hvor delene har blitt av, og hvilke biler som er restaurert ved hjelp av disse.

- Serienummer 23 brant opp i en lagerbrann i Florida i 1978, der den sto i påvente av restaurering. Vraket ble presset, og gravlagt (!) under garasjegulvet til en av Tucker-klubbens ledere.

- Serienummer 27 ble vraket under testkjøring på fabrikken, og solgt som den sto på auksjonen etter konkursen. Også her har noen deler gått til andre biler, men resten av vraket står på museum i Roscoe, Illinois.

- Serienummer 42 ble solgt ved konkursauksjonen uten motor. Bilen ble gjenfunnet overgitt og totalt ødelagt ved Mississippis elvebredd i 1960, og først tatt vare på, men ble senere stjålet fra eiendommen der den sto. Det er den eneste bilen som man ikke vet nøyaktig hvor er blitt av i dag.

Det var lenge også tilfelle med bilen som denne artikkelen egentlig handler om.

Den skal ha hatt ni eiere frem til 1956, og sies å ha blitt levert med uoriginal girutveksling på grunn av at den ble brukt til hastighetsprøver på legendariske Bonneville Salt Flats i Utah i 1950. Tuckere gjorde det skarpt på bane, men det er uenighet på diverse nettforum om Bonneville-historikken til nummer 10 egentlig er dokumentert. Noen hevder Tucker-testene ble kjørt på Bonneville tidlig i 1948, og denne ble ikke levert fra fabrikken før i juli.

Myteomspunnet i 54 år

Uansett, i 1956 kjøpte en kar som 25 år senere ble leder i Tucker-klubben denne bilen i California, og dro den hjem til Washington, der den ble kjørt rundt 600 miles før den gikk inn i garasjen. Der sto den. Og selv da han ble klubbens leder var han sparsom med informasjon om bilen, annet enn at han hadde den lagret, og at den ikke var til salgs.

I fjor høst ble det oppstandelse på nettet da den endelig ble solgt, til et firma som spesialiserte seg på restaurering av sjeldne biler. Kanskje så de for seg en litt for stor oppgave, for eierskapet ble kortvarig: Sist helg byttet den altså eier igjen. Komplett, men temmelig opprustet. Og det ble altså ikke noe billigsalg.

Noen hadde faktisk trodd at budgivingen på denne kunne endt opp nord for million-streken. Dette ut fra at det har vært kamp om et par andre Tuckere som har vært til salgs de siste årene. Den første rundet millionen med god margin, mens den neste gikk litt under - etter at budkrig-taperen fra den første fikk tilslaget på den andre.

For insiderne var det ikke noen overraskelse at det gikk som det gikk på auksjonen sist helg. For ikke bare er det et begrenset tilbud av Tuckere, det er begrenset etterspørsel også. Og når begge de to ivrigste nå allerede hadde handlet, var det ingen igjen i verden som kunne tenkes å betale så mye for denne, konkluderte de.

Bodytagen identifiserer serienummer 1010 med lakk-koden 200 "Waltz Blue" og karosseri nummer 1013. Foto: Pawel Litwinski © 2010 Courtesy of Gooding & Company

Følsomt marked...

Har du en hemmelig pasjon for Tucker, kan du altså påvirke markedet ganske sterkt hvis du kaster deg utpå. Og synes du prisene på alle de kjente i USA er stive, kan du se på den ene som finnes i England, eller de to i Japan. 47 telefoner, så vet du hva som er til salgs, og til hvilken pris...

Eller du kan gå etter den mest spennende, nummer 35, som skal finnes i Brasil. Amatør-logikk kan antyde at det er den gamle privatbilen til selveste Preston Tucker. Da konkursen var et faktum dro han nemlig dit, fremdeles full av optimisme, for å skape en ny bil: En sportsbil, denne gangen.

Den ble det imidlertid aldri noe av. Tucker ble syk, og døde av lungekreft i 1956, bare 53 år gammel.

Verden gikk glipp av et nytt, fantastisk bileventyr. Og, muligens, et fremtidig investeringsobjekt...

Del med Facebook-vennene dine

Les også: Denne Bugattien gikk for syv ganger prisantydning!