Dette er ultra-luksus på arabisk!
Denne er vanvittig flott - i tilfelle du trodde noe annet...
Under research til en artikkel om en Stutz Blackhawk forleden dumpet vi borti opplysninger om at Stutz Motor Car of America rundt begynnelsen av 80-tallet også bygget både limousiner og mer eller mindre ekstreme, pansrede luksus-SUVer. Vi hadde ikke tid til å gå i dybden på det da, men Broom-leser Anders Ringheim gjorde det - og sendte oss link til flere oppsiktsvekkende bilder.
Som nevnt ved forrige korsvei ble SUV-ene basert på chassis og karosserier fra Chevrolet, nærmere bestemt datidens Suburban. I forhold til den tidligere omtalte Blackhawken, som bygger på Pontiac Grand Prix-teknikk, men har eget håndbygget karosseri, har man tilsynelatende gjort det litt enklere med SUV-ene.
De kom nemlig i flere utgaver, og felles for dem var at det som var igjen av karosseri var forholdsvis lite forandret fra Suburban.
Les også: Stutz Blackhawk - for de rike og berømte
Smaken er forskjellig...
Mest spesiell, og mest utfordrende for fordøyelsen, er den åpne bilen på hovedbildet.
Tilfanget av informasjon om disse bilene er om mulig enda mindre enn tilfanget av offisielle fabrikkbilder på nettet, men vi forstår det dithen at omtrent alle de 46 bilene som ble bygget av denne typen gikk til livvakter og "secret service" hos livgarden til kong Fahd av Saudi-Arabia, samt kong Hassan av Marokko.
Også den åpne paradebilen, som for øvrig het "Bear", går vi ut fra at er pansret i nedre del av karosseriet. Vi ser at den er tilpasset paradekjøring med sikkerhetsvakter stående "utenpå" bilen, med stigbrett av badebrygge-typen og mange håndtak både i den fikse targabøylen og bak, langs kanten på cabriolet-toppen.
God plass i koffertrommet
Det mest iøyenfallende på bilen er fjerningen av taket og ombygging av bakdelen med et tradisjonelt koffertrom, det mest tungt utseende av denslags vi kan huske. Her var det nok god plass til både oljepenger og ammunisjon.
Det er imidlertid påfallende hvor lite som er gjort for å få Subbens noe firskårne design til å harmonere med de få nye detaljene, som den kolossale Stutz-grillen og de ikke spesielt strømlinjeformede skjermbredderne.
At de har valgt å kjøre med hvitlakkerte stålfelger og krommede senterkopper på 40-tallsmanér, sklir liksom heller ikke rett inn i vestlig smak, men vi ser ikke helt bort fra at kundegruppen i midtøsten hadde et avslappet forhold til hvordan bilene så ut, bare de var dyre og uoppnåelige for de fleste andre.
Maskingevær standard
At de mente alvor var svært tydelig på Defender-modellen, som etterhvert ble omdøpt til Gazelle. Her hadde man på samme måte tatt utgangspunkt i en Suburban, pansret den, og ikke engang brydd seg om å forandre grillen i særlig grad.
Derimot hadde de funnet frem den helt store boksåpneren og laget et digert, utenpåliggende "skyve-soltak" hvorigjennom et fastmontert maskingevær kunne vippes opp og i stilling.
Det er relativt sjeldent å se brosjyrebilder av en bil som i utgangspunktet er ment for kongelige parader og representasjon, men som likevel leveres med maskingevær, sånn for sikkerhets skyld. Det vitner om at Stutz her takket være sin status - og muligens også takket være arbeid av høy kvalitet, hva vet vi - henvendte seg til et meget smalt publikum med meget bestemte ønsker.
Vi har da heller ingen opplysninger om produksjonstall for disse doningene.
Men Stutz hadde flere strenger på gitaren på 70- og 80-tallet, og spilte mer enn gjerne opp dersom noen hadde et behov som kunne dekkes - og hadde pengene til å betale regningen.
Nesten "normal" limo
Allerede i forrige artikkel nevnte vi de "standard" firedørs sedanene og cabrioletene, som begge var bygget mye i stil med Blackhawk-modellen. I researchen leste vi at man også tilbød limousiner i flere størrelser, da basert på Cadillac. Og Anders Ringheim fant bilder av dem også.
Den modellen som vi finner de beste offisielle bildene av er paradoksalt nok den som trolig er produsert i minst antall. Stutz Diplomatica het den, og ble ifølge "The Internet Guide to Stutz cars history and models" kun produsert i syv eksemplarer - hvorav alle untatt én gikk til Saudi-Arabia.
Bilen ble basert på Cadillac De Ville, leser vi, men vi tillater oss å tro at man i stedet brukte det originale limousine-chassiset fra Cadillac Fleetwood Seventyfive - det ser ut til å stemme bra med hjulavstand og takprofil.
President Bongo - fra Gabon
Da som nå var ikke fabrikkbygde limousiner hverken luksuriøse nok eller lange nok for de som virkelig ville vise seg frem. Det ga grunnlaget for Stutz Royale, en stretchet sak med proporsjoner som igjen satte både parkeringsruter og generelt god smak på en tøff prøve.
Her har vi heller ikke noe produksjonsantall, men igjen var det kong Fahd av Saudi-Arabia som var ivrigst på ordretelefonen. Den første bilen skal dog ha blitt sendt tilbake for å forandre på en detalj, kongen kunne nemlig ikke sitte i et skinnsete, men ble strålende fornøyd med vogna da han fikk trukket om baksetet i velour i stedet.
Blant de øvrige kundene noterer vi oss president El Hadj Omar Bongo, mannen som Jagland for få år siden lærte oss at kom fra Gabon - og intet annet.