Vinteren 2009/10 ble det brukt over 200.000 tonn salt på norske riks- og fylkesveier. (Foto: Statens Vegvesen)
Vinteren 2009/10 ble det brukt over 200.000 tonn salt på norske riks- og fylkesveier. (Foto: Statens Vegvesen)

Innsjøene saltes i stykker

For at du skal kunne kjøre på bar asfalt om vinteren går det med 14 tonn salt per kilometer vei. Prisen er døde innsjøer.

Salt har den egenskapen at det senker frysepunktet til vann. En vei som er dekket av is og snø kan derfor gjøres bar dersom det strøs på salt.

Når strøbilen har passert, begynner den lille mengden vann som finnes sammen med isen og snøen å løse opp saltet. Prosessen fortsetter, og tilslutt er alt smeltet.

Saltlaken renner bort, og du kan kjøre på bar asfalt midt på vinteren.

Her er det ikke måkt først, og det er brukt for lite salt. Resultatet er brun guffe øverst og is underst. (Foto: Ronald Toppe)

Salt fungerer bare dersom det er mildere enn åtte ti kuldegrader. Er det kaldere, er det ikke nok vann tilstede i snøen til at prosessen starter.

Det er viktig å bruke nok salt. Brukes det for lite gjør saltingen bare vondt verre.

Les: Salt kan gjøre veiene enda glattere

Kraftig økning

Salt er en billig og effektiv måte å holde veiene bare på.

Det er raskt å spre utover, og i motsetning til sand må ikke saltet kostes bort igjen om våren. Det «forsvinner» av seg selv.

Vinteren 2005/06 ble det bruk 166.000 tonn salt på riks- og fylkesveiene. Sist vinter var tallet 201.000 tonn, en økning på over 20 prosent på fem år. I tillegg kommer alt saltet som strøs på de kommunale veiene.

I snitt brukes det 14 tonn salt per kilometer vei gjennom vinteren på de veiene som holdes frie for is og snø, men variasjonen er stor. Enkelte steder går det med langt over 20 tonn per kilometer.

Gift

Saltspruten har tatt knekken på denne hekken. (Foto: Statens Vegvesen)
Når våren kommer er ikke alle disse tonnene med salt borte, de finnes fortsatt i naturen. Salt er giftig i store mengder, og vegetasjonen langs veiene ødelegges av saltspruten.

Slike skader er størst noen titalls meter ut fra veiene, men saltlaken kan også ta med seg giftige metaller på vei gjennom jorden og ut i elver og vann.

– I spesielle situasjoner kan det gjøre vannet giftig for fisk, forteller Geir Johnsen i Rådgivende Biologer AS, som har undersøkt effekten saltingen har.

Innsjøen dør

Saltet har også en annen og mer alvorlig konsekvens.

Saltvann er nemlig tyngre enn ferskvann, og synker til bunns når det når frem til vann og innsjøer.

– Der kan det bli værende, forklarer Johnsen og når våren kommer hindrer saltvannet friskt oksygenrikt vann i å nå ned til bunnen av sjøene.

Resultatet er at bunnen av mange norske innsjøer er svovelstinkende pøler.

– Biologisk sett er dypvannet dødt, helt uten liv, sier Johnsen.

Problemet er størst i de dypeste innsjøene, og saltmengden i vannet øker år for år.

I en forskningsrapport fra 2006 konkluderes det med at en kilometer normalt saltet vei i nedslagsfeltet til en innsjø er nok til at det dannes et saltholdig bunnlag. Brukes det 25 tonn salt per kilometer er selv en kort veistubb nok.

Under forsøkene trakk brøytebilen en kostemaskin etter seg. Den fjernet de siste og avgjørende ti prosentene av snøen. (Foto: Statens Vegvesen)

Forsøk

Statens Vegvesen er klar over skadevirkningene, så det er kanskje bedring i vente. De har satt i gang flere prosjekt for å finne ut hvor stort problemet er, og om det kan begrenses.

Det går med mer salt dersom det ligger mye snø på veien. Vegvesenet fant ut at saltmengden nesten kunne halveres dersom snøen ble kostet bort med samme type utstyr som brukes for å rydde flyplasser.

Hvordan det saltes har også betydning.

Ved vanlig salting kastes tørt grovt salt ut på veien. Forsøkene til Vegvesenet viser at trafikken har blåst 80-90 prosent av det bort fra veibanen etter bare et kvarter.

Dersom finkornet salt blandes med vann og sprøytes ut som en grøt, ligger derimot 85-95 prosent av det igjen selv etter et døgn.