Anne Fi Troye (Foto: TV 2)
Anne Fi Troye (Foto: TV 2)

Tiden etter kreftdiagnosen

Hvordan overlever man en kreftdiagnose som menneske? Anne Fi Troye mistet sin datter til kreften, og deler sine erfaringer i ny bok.

Anne Fi Troye opplevde alle foreldres største mareritt. Hennes datter, Cornelia, fikk kreft, og døde, bare 16 år gammel.

Hun forteller:

2004: Cornelia blir slappere og slappere. Hun orker ikke løpe til bussen, og hun har null energi. I løpet av fem måneder er hun hos legen 18 ganger, men ingen finner noe galt. Cornelia blir avskrevet med ungdomsslapphet gang på gang. I mai 2004 skal Cornelia opereres for noe ubetydelig. Så blir foreldrene innkalt til samtale. Operasjonslegen er kjempefortvilet. Han forteller at Cornelia er stappfull av kreft. 8 måneder senere dør Cornelia.

– Lev mest mulig normalt

– Nå er helvetet løs.

Det var det første Troye tenkte da Cornelia fikk diagnosen. Så tenkte hun: «hvorfor, hvorfor, hvorfor».

– Så slutter du å tenke hvorfor, og begynner å tenke hvordan du kan overleve? Ikke selve diagnosen, men selve tiden, sier hun.

For hvordan kommer man seg igjennom en sånn sitasjon på en så normal måte som mulig? Troye mener man må lage de gode dagene.

– Vi vet ikke selv hvor mange dager vi har igjen uansett. Men de med en diagnose har et litt kortere tidsperspektiv. Da er det viktig å ikke forandre hverdagen, sier hun.

Foreldrene behandlet Cornelia på en normal måte, som de alltid hadde gjort. De ba henne rydde rommet, og de kjeftet på henne. De gjorde alle de vanlige tingene for å beholde normaliteten.

Skrev bok

Nå har Troye skrevet boken «Fremdeles i live». Det er boken hun selv savnet da datteren fikk kreftdiagnosen.

– Da hadde jeg visst at vi ikke var alene om å løpe rundt og være gale, triste og leie. Vi var ikke de eneste som spurte legen 12 ganger om prøveresultatene var riktig. Da hadde jeg visst at det er sånn man oppfører seg, alle som ollever noe slikt, sier hun.

Boken er en uhøytidelig overlevelsesguide - praktisk og med mange nyttig tips, gode råd, tanker og forslag til å gjøre dagene gladere og lysere.

Dette er en bok for alle som har en kreftdiagnose og for deres pårørende.

Alminneliggjør sykdommen

Troye har et ønske om å alminneliggjøre sykdommen, som ikke er ensbetydende med en dødsdom. Men det er en følelse man får fordi kreften er en veldig synlig sykdom. Man mister håret, og blir en veldig synlig pasient.

– Jeg håper vi kan sette et litt positivt fokus på det. Vi må ikke slutte å leve om vi får en kreftdiagnose, sier hun.

Hun foreslår kortkvelder, spillkvelder og filmkvelder på sykehuset.

– Venner trenger ikke alltid å komme på besøk, og sitte ved siden av sykehussengen og spørre hvordan det går. Man kan ha en aktivitet, sånn at man får et lite friminutt, sier Troye.

LES OGSÅ: Åpen om dyp sorg og ny forelskelse

Mirakler skjer

Et annet råd fra Troye er:

– Man må tørre å være et vanlig menneske som ikke har medisinsk kompetanse. Man skal stille de dumme spørsmålene til legene mange ganger, og insistere på at de skal svare sånn at du forstår, sier Troye.

Anne Fi Troye mener håp er den viktigste drivkraften vi har – diagnose eller ikke. Håp om å kunne gjennomføre en liten handling. Håp om en hyggelig kveld. Håp om å gjøre noe. Da snakker hun ikke om det store håpet, men å få gjennomført noe vi har lyst til å gjennomføre. Kreftbehandlingen krever mye. Håpet svinger. Da er det viktig å beholde det menneskelige håpet.

– Det har skjedd mange mirakler. Se på Lance Armstrong. Han ble alvorlig kreftsyk, men kom tilbake og vant Tour de France syv ganger. Man skal aldri, aldri gi opp håpet.