1969 Mercury Cougar
1969 Mercury Cougar

Mercury: Nå er det slutt for dette bilmerket

Historiens siste Mercury har rullet ut fabrikkporten. Vi mimrer!

Ikke meldes det om tårer. Ei heller var store skarer av sørgende samlet i forbindelse med begivenheten.

For i realiteten var sørgehøytideligheten avsluttet lang tid i forveien - produksjonen skulle vært over i 2010, og det var bare snøkaoset og transportforsinkelsene i Nord-Amerika som gjorde at den siste lille håndfullen Mercurys ikke ble ferdige før på kalenderåret 2011.

Pensjonist-favoritten

Modellen som holdt ut helt til slutt var ironisk nok Grand Marquis. Beskrivende nok en temmelig utdatert bil; stor og tung, men høyt elsket av et publikum med blånende hår og hendelsesfattig honnørkonto.

2010 Mercury Grand Marquis
2010 Mercury Grand Marquis

Som en litt mer påkostet versjon av politi- og taxi-favoritten Ford Crown Victoria hadde den sitt meget konservative publikum, som nå ikke vet sin arme råd. Snart går det slik også med CrownVic´en, og vaner står for fall. Modellfloraen fra de tre store amerikanske bilkonsernene blir stadig slanket.

Slik var det ikke i 1939, da den første Mercuryen kom på markedet. Da anså man hos Ford at det var et for stort hopp mellom dyre Ford-modeller og innstegsmodellene hos Lincoln, og Mercury ble etablert for å fange opp kunder som kunne komme til å falle ned i denne kløfta.

1956 Mercury Montclair
1956 Mercury Montclair

Hovedkonkurrent GM hadde jo hele tre merker mellom Chevrolet og Cadillac i hver ende av rangstigen, og var det marked for både Pontiac, Oldsmobile og Buick så burde det være mulig å bygge opp en menighet rundt Mercury også, var tanken.

Delmål på veien til topps

Og det var det i høyeste grad. Mercury var alltid tilknyttet Lincoln-divisjonen, for å fremstå som et klart aspirant-merke til noe flottere heller enn "bare" en påkostet Ford. Et behagelig sted å stoppe opp, mens man hadde noe å strekke seg etter.

1957 Mercury
1957 Mercury

De første to-tre tiårene hadde Mercury en egen, om enn litt rotløs identitet - analytikere peker på at bilene vekslet mellom å være luksuriøse, sportslige og rent av vågale, og dermed fikk en litt spaltet personlighet.

Men det var oppgangstid etter krigen, alt skulle prøves ut, og i gullalderen fikk Mercury til og med noen egne chassis utviklet fra grunnen av.

Avansert og spennende

I tillegg var bilene teknisk avanserte, og det aller meste av de nyeste gadget´ene var tilgjengelig - ofte markedsført med dårlig skjult stolthet over at konkurrenter som Buick, Oldsmobile, Chrysler og Dodge ikke kunne levere tilsvarende.

Les også: Knut-Erik har parkert Dodgen i butikken sin

Eksempelvis skrytes det hemningsløst på konkurrentenes bekostning over knappebetjent automatkasse med to "kjøreprogram", elektrisk førersete som husker innstilt posisjon når det går bakover for å lette inn- og utstigning, enkel AC-betjening og selvjusterende bremser i brosjyren for 1958.

Fra fabrikkbrosjyren for 1958 Mercury.
Fra fabrikkbrosjyren for 1958 Mercury.

Viljen til å satse på Mercury i "gullalderen" ga oss klassikere som årsmodellene rundt 1950, som ikke bare er designmessige ikoner i original utførelse, men som har blitt førstevalget for en hel verden av berømte custom-byggere.

Det ga oss toppmodellen Turnpike Cruiser i 1957 og 1958, som selv i forhold til sin flamboyante samtid var både særpreget og teknisk avansert. Og vi fikk Cougar, som riktignok var bygget over samme lest som Mustang, men som var ment å skulle tiltrekke seg et mer raffinert og krevende publikum med "europeisk smak".

Hvor "europeisk" den var kan diskuteres. Men den var langt mer påkostet enn Mustang. Og ble likevel aldri den samme suksessen.

1967 Mercury Cougar
1967 Mercury Cougar

Hvis du synes det er en stund siden du la merke til en Mercury, så har du antagelig helt rett i det.

Kom i klemma

Nedturen for merket startet i realiteten allerede på 70-tallet, da bilindustrien i USA var i ferd med å gå på sin første smell siden krigen. Ford-konsernet brukte det de hadde på å utvikle Lincolns til de velbeslåtte, og Ford til mannen i gata. Mercury var ikke lenger bare i midten, men begynte å komme i en virkelig klemme.

Det litt eventyrlystne og uforutsigbare som en gang hadde vært noe av merkets identitet forsvant i stor grad, det mest "alternative" man prøvde seg på var å importere en og annen tysk Ford-modell som Capri, og selge gjennom utvalgte Mercury-forhandlere. Også det en parallell til det GM hadde gjort noen år tidligere, ved å selge Kadett Rallye og Opel GT gjennom Buick sitt forhandlernett i USA.

Les også: Stian brukte 10 år på sin Opel GT

1976 Mercury Grand Marquis
1976 Mercury Grand Marquis

På slutten av 80-tallet laget man endog et eget merkenavn, "Merkur", som ble klistret på importerte Ford Sierra XR4i og Scorpio, som ble tatt imot med (stort sett) spørrende blikk og iskalde skuldre av det amerikanske publikummet. "Merkur" ble droppet etter tre-fire år, og dermed mente man åpenbart at det fikk være nok eksperimentering fra Mercurys side.

Utover 80- og 90-tallet ble Mercury i realiteten bare mer og mer påkostede og rebadgede Forder. Ikke dårlige biler, snarere tvert imot, men heller ikke spesielt spennende - for deg som kjenner igjen et understatement når du ser det. Og da de dårlige tidene virkelig begynte å bli utrolig dårlige, var skjebnen for en "ekstra" merkevare uten egne, eksklusive fortrinn i praksis forseglet.

Ikke dårlig - men kjedelig

I 1986 kom Ford Taurus og søstermodellen Mercury Sable på markedet som et "friskt pust" i USA. Mercuryen var i det minste ørlittegranne spennende, med skjerm-til-skjerm-parklys glødende bak plexiglass der grillen normalt skulle vært.

1991 Mercury Sable
1991 Mercury Sable

Vi ante ikke den gang at vi 25 år senere skulle ta farvel med det ærverdige, gamle merket. Men når den glødende Sable-grillen fremdeles er det mest spenstige vi kan huske på de siste 25 årene, ja da føles det på mange måter greit nok å konsentrere seg om de gamle minnene i stedet.

Og neste gang vi tar plass i det enorme og ytterst komfortable baksetet i en Grand Marquis med taxi-skilt på taket et sted i USA, da skal vi tenke at Mercury i det minste bød på topp komfort helt til det siste. Og kanskje er det også en av de aller siste bilene vi sitter i, en av de som tilfeldigvis ble produsert i 2011.

Kanskje er det til og med den aller siste. For den gikk beskrivende nok ikke på museum, men ble levert sammen med en haug andre på en flåteavtale...

Hva kommer du til å huske som høydepunktet i Mercury-historien? Diskuter i kommentarfeltet under

Les også: Slutt for Pontiac - etter 75 år