wenche_ny (Foto: ROAR CHRISTIANSEN)
wenche_ny (Foto: ROAR CHRISTIANSEN)

«Bildene skal være til skrekk og advarsel»

Narkomane og AIDS-syke Wenche Bogdanovski ble i femten år fulgt av fotograf Roar Christiansen. Mandag sendes dokumentaren på TV 2.

– Det er blitt en ganske rå film. Men det er jo et rått liv hun har hatt, sier Roar Christiansen til tv2nyhetene.no.

Se Dokument 2 «Jeg vil takke livet» på TV 2 mandag klokken 22.40.

– Hun snakket så godt for seg

FOTOGRAFEN: Roar Christiansen var på fotooppdrag for Bergens Tidende da han møtte hiv-smittede Wenche Bogdanovski. Møtet ble mer en rutinejobb, det la grunnlaget for et vennskap som varte i femten år. (Foto: Jan M.Lillebø)
August 1989: HIV-positive Wenche Bogdanovski var innlagt på Haukeland universitetssykehus. Roar Christiansen, fotograf i Bergens Tidende, kom for å ta bilder til en sak om økning i spredning av hiv-viruset.

– Vi fikk god kontakt den gangen på sykehuset. Jeg oppdaget at hun likte å bli fotografert. Jeg spurte henne om hun ville ta kontakt når hun ble bedre, forteller Christiansen.

Møtet på sykehuset ble starten på et femten år langt forhold. Et samarbeid og et vennskap som ikke tok slutt før Wenches død i oktober 2004 som 51-åring, utslitt etter et liv med sykdom, rusavhengighet og stadige kriser.

Underveis tok Christiansen tusenvis av bilder. De siste årene plukket han også med et videokamera når han skulle møte Wenche.

– Jeg ville ta vare på stemmen hennes. Hun snakket så godt for seg, sier Christiansen.

Se noen av bildene hans i toppen av artikkelen.

Seks år etter hennes død, er Wenches historie blitt dokumentarfilm.

Rømte til København

Wenche Bogdanovski vokste opp på Landås i Bergen som den eldste av fem søsken. Familieforholdene var ugreie. I filmen forteller hun at moren sendte henne på barnehjem. Wenche hadde dårlig innvirkning på søsknene, ifølge moren.

– Hun sa til meg: «Den dagen du dør, skal jeg spytte på graven din.» Hun drepte meg følelsesmessig der og da, sier Wenche i filmen.

Ungjenta rømte snart til København og dopmiljøet i Christiania.

Hun ble der, på utsiden av A4-samfunnet, resten av sitt liv. Og det var der hun fant mannen i sitt liv.

– En lang tynn stilk

I 1988 giftet Wenche seg med Ivo Bogdanovski.

– En lang, tynn stilk. Ikke spesielt pen. Men så fantastisk sjarmerende. Og et sånt snilt blikk, beskriver Wenche i filmen.

De to møttes på avrusning. Ivo var, som Wenche, HIV-positiv. Og på kjøret. Paret sto sammen til det siste. Men til slutt, i august 1993, døde Ivo, Wenches store kjærlighet. Senere var hun ikke like heldig med menn.

Ble utnyttet

De siste årene fikk Wenche en ny venn i engelskmannen Tony. Han utnyttet henne fordi han trodde hun satt på masse penger. I filmen reiser fotograf Christiansen over til paret i London.

I denne smakebiten vil Wenche rømme fra Tony:

(Artikkelen fortsetter under videoklippet.)

Roar Christiansen beskriver engelskmannen som en «småskurk».

– Han var det da, i alle fall. De hadde et underlig forhold. Men det var vel som Wenche sier i filmen, han var 30 prosent glad i henne, men utnyttet henne 70 prosent, sier Christiansen.

Christiansen hjalp Wenche med å komme seg tilbake til Norge. Her ble hun værende den siste tiden, men helsen skrantet og ble stadig verre.

I filmen spør Christiansen henne: «Synes du det er ubehagelig at jeg filmer deg? Og disse bildene jeg har tatt, er de for nærgående?»

– Nei, svarer Wenche.

– De skal være til skrekk og advarsel for de som er sugne på et skudd.

– Hvor jævlig livet kan bli

– Det var hennes bestilling til meg, forteller Christiansen.

– Jeg skulle fortelle ungdommene hvor jævlig livet kan bli om du begynner med stoff.

– Hvordan synes du filmen har blitt?

– Jeg synes vi har fått mye ut av det. Jeg ser det på folk som har sett den, at dette går veldig inn på dem, sier Christiansen.

– Wenche sa alt – uten å trekke noe fra.

Se Dokument 2 «Jeg vil takke livet» på TV 2 mandag klokken 22.40.