Volkswagen Caravelle T3 – 80-tallets kasseracer

Den gang da Caravelle var en spennende bil.

Tidlig utgave av T3 som ble lansert i 1979. Duofargen var typisk for de første årgangene. Foto: Volkswagen
Tidlig utgave av T3 som ble lansert i 1979. Duofargen var typisk for de første årgangene. Foto: Volkswagen

Det er nesten så blodet bruser når jeg tenker tilbake: VW Caravelle var egentlig en fantastisk bil. Så utrolig annerledes alt man kan kjøpe i dag. Og faktisk veldig annerledes det meste man kunne kjøpe på 1980-tallet også.

Kan en Caravelle fra 80-tallet få blodet til å bruse?

Det spørs selvfølgelig hva du sammenligner med. Men se for deg konkurrentene: Toyota Hiace, framtung som fy med knallstiv fjæring, Toyota LiteAce (du husker vel den blikkboksen?), Nissan Urvan (tragisk kasse m/rust) og, ja, Mazda hadde vel noe også ...

I dette selskapet ble Caravellen nesten som en langporsche til sammenligning! Det vet alle som har kjørt den. Rett og slett forbausende kjøreegenskaper til en varebil å være. Hekkmotoren ga fin vektfordeling og bilen var svingvillig som bare det. I hvert fall i forhold til de tragiske riskokerne.

Også Transporter fikk den nye VW-fronten

Husker du BUS?

Vi snakker om T3-utgaven. tredjegenerasjons Transporter, som ble lansert i 1979. For det var Transporter den egentlig het. Men som kjært barn fikk også kjær bil mange navn: Caravelle og Multivan var mer ”luksuriøse” utgaver av den opprinnelige arbeidsbilen, med seter eller campingløsning i ulik konfigurasjon.

Og selvfølgelig utgaven BUS, som det sto med stor skrift til høyre, nede på hekken. Det var en folkebuss med ti seter, og mange av bilene var utstyrt med 1,6-liters dieselmotor med 50 hestekrefter. Tenk det. 50 hester i en buss! Man blir ikke akkurat bus i trafikken av slikt.

Jeg var vel 11–12 år da fatteren sto og beundret alle de ti setene i bus-en til en bekjent. Setene hadde skaitrekk i brunfarge som matchet boks-bilens ytre. Jeg var naturligvis mer opptatt av hester og 0-100, og lurte inn et spørsmål om hvor kjapp den var i aksen.

– Nei, gutten min. Denne når nok aldri hundre. Toppfarten er rundt nitti, sa kompisen til fatteren.

Hvordan kan en slik bil få det til å bruse i blodet mitt, nå 25 år seinere? Har jeg blitt småsprø?

Denne boxermotoren klarer seg med 0,56l pr. mil

(artikkelen fortsetter under bildet)

Ingen Caravelle. Men en Transporter - varebilutgaven. Foto: Volkswagen
Ingen Caravelle. Men en Transporter - varebilutgaven. Foto: Volkswagen

Husker du 112i?

Vel, nå er det ikke først og fremst utgaven med denne prompemotoren jeg tenker på. Til det var den rett og slett for lite kjørbar, og det er jo utrolig at Volkswagen i det hele tatt kom på å sette den i en bil som er beregnet for tung last og opptil ti personer.

Nei, jeg må tilbake til midten av nittitallet da jeg kjøpte min første godt brukte Caravelle. På grunn av hus-oppussing trengte jeg en arbeidshest. Og hesten var en blå 1985-modell med 1,9-liters innsprøytningsboxer og 90 hester.

Jeg ble faktisk lurt av bilauksjonsfirmaet som solgte den som en 112-hester. De syntes den var så hissig i akselerasjonen og antok dermed at det var topputgaven, og skrev "112i" i frontruta.

En stund levde jeg i god tro, og klaget egentlig ikke på aksen. Først da jeg sjekket vognkortet og regnet om kW til hestekrefter, skjønte jeg det. Noen måneder seinere solgte jeg bilen til en Kosovo-Albaner.

Greien var rett og slett at "112i" hadde brent seg fast i bevisstheten min.

Spør Benny om Volkswagen Transporter

Husker du Coach?

Akkurat det skjedde en dag i 1990 da en nydelig lekker stålblå Coach-utgave vrengte til, ut av et lyskryss da jeg sto og ventet på grønn mann i fotgjengerfeltet. For riktig å vise seg fram ga Coachen full gass på førstegir. Bokserlyden var så fast og tett at jeg fikk gåsehud. Den enorme firkantede hekken med de spesielle Coach-lyktene sto plutselig for meg som et monument av tysk ingeniørkraft, og nede til høyre sto emblemet med lekker skrift: "112i".

(artikkelen fortsetter under bildet)

Coach-utgaven var lekrere enn standardutgaven. Bilen på bildet er en 90-modell 112i, nylig solgt av Svein Erik Madland i Stavanger. Foto: Svein Erik Madland
Coach-utgaven var lekrere enn standardutgaven. Bilen på bildet er en 90-modell 112i, nylig solgt av Svein Erik Madland i Stavanger. Foto: Svein Erik Madland

Når Passaten blir for liten: Benny tester ny Caravelle

... og husker du motorproblemene?

Skjellsettende opplevelser fra barne- og ungdomstid fører alltid til konsekvenser i voksenlivet, og det gikk selvfølgelig slik at jeg kjøpte meg en 112i, etter at Kosovo-Albaneren kjørte fornøyd av gårde i den blå 90-hesteren.

2,1-liter, vannkjølt, burgunderrød 1987-modell. Jeg måtte bytte et lite bend i eksosanlegget før den sluttet å fise og lyden ble tight.

Bilen var fantastisk på dårlig vei. Utrolige dumper ble slukt av fjæringssystemet i den lette fronten, bilen fløt oppå ujevnhetene, og det uten å være duvete. Som sjåfør hadde du faktisk grei føling med underlaget.

Det var jo akkurat det som var genistreken: En bil med komfortabel fjæring som likevel var svingvillig og hadde kjøreegenskapene i behold. Lysår foran konkurrentene.

Caravelle var saktens spennende. Og det også av flere grunner: Så godt som alle motorene hadde betydelige problemer. Verst var det nettopp med 2,1-literen (112i) og med turbodieselen hvor VW tynte ut 70 hk av 1,6-blokka.

På begge disse – vidt forskjellige – motorene ble det nesten garantert havari med defekt(e) topp(er) før kjørte 100 000 kilometer. Det er nesten ufattelig at det går an. Muligens kan dårlig metall-legering ha spilt inn. Det hele ble ikke enklere av et laaangt kjølesystem som sendte vannet fram til radiatoren før det surklet (og lakk) tilbake gjennom de mange slangemeterne med nykjølt vann til motoren.

Selvfølgelig rammet problemene også meg. Men ikke før etter at jeg hadde solgt bilen. Da var den gått rekordlange 150 000 uten tidligere motorproblemer. Fyren som kjøpte den ble sinna. Men det er en annen historie ...

Jo, den var super ...

Hvorfor husker jeg Caravelle T3 så godt?

Jo, først og fremst fordi den var så befriende annerledes. Dagens Caravelle med frontmotor er blitt strømlinjeformet og kjedelig. Borte er særpreget og den spennende konfigurasjonen.

I de glade 80-åra kunne vi altså kjøpe en varebil, buss eller kombinertbil med boxer-hekkmotor og bakhjulstrekk. Tenk så fantastisk det var!

Og tenk om Volkswagen hadde videreutviklet dette konseptet frem til i dag, i stedet for å følge den grå masse og satse på frontmotor og forhjulstrekk. Tenk hvor bra det kunne blitt med dagens teknologi: bakhjulstrekk, hekkboxer, commonrail, Tiptronic og langporsche-følelse i en tight varebil!

Jeg bare spør: Hvor ble det av de spennende bilene?

Fet motor, i det minste: Torbjørns Caravelle VR6

Hva mener du? Var Caravelle T3 en bra bil? Er bilprodusentene i dag blitt for like hverandre? Bruk debattfeltet under