Afghanistan-ekspert Arne Strand fra CMI (Christian Michelsens Institutt)  (Foto: TV 2)
Afghanistan-ekspert Arne Strand fra CMI (Christian Michelsens Institutt) (Foto: TV 2)

– Vi trenger en endret militærstrategi i Afghanistan

Afghanistan-ekspert Arne Strand fra CMI mener man må revurdere strategien rundt bruken av de utenlandske styrkene i landet.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Afghanistan-ekspert Arne Strand fra CMI (Christian Michelsens Institutt) kommenterer situasjonen i Afghanistan. Her er hva han svarte i intervjuet med TV 2 Nyhetskanalen.

– Vil disse angrepene føre til endret strategi for NATO?

– Ikke sikker på det. Men jeg er sikker på at det trengs en endret strategi, og vi trenger en diskusjon om ha denne strategien skal innebære. Alle som uttaler seg nå er enige om at den militære strategien som er fulgt, ikke har gitt de ønskede resultater. Vi har sett det tragiske bildene av norske soldater som er drept. Sivile tap har gått i taket de siste månedene. Det vi trenger er en diskusjon om hvordan vi skal bruke en militærmakt på en måte som understøtter en politisk prosess. På en måte som kan være med å skape en form for allianse mellom de ulike afghanske grupperingene, som kan redusere behovet for ekstern militærmakt. Som kan redusere den interne konflikten i Afghanistan, og som sånn sett kan legge et grunnlag for en forhandlet løsning, der alle parter kommer ut med æren i behold.

– Er det nå på tide å forhandle med Taliban ?

– Det er ikke bare jeg som mener det. Karzai mener det. De hadde en freds-Jirga i begynnelsen av mai, som ga full støtte til en slik prosess. Vi ser for eksempel i Kandahar der de internasjonale styrkene har varslet en større operasjon, lokale råd ber innstendig om ikke å igangsette en militær operasjon. De ber innstendig om å føre forhandlinger. Vi har også sett at det britiske militæret har sagt at dette er tidspunktet for å forhandle. Dette er et tidspunktet for å begynne med forhandlingsbordet, ikke bare det rent militære. Det betyr ikke en ren uttreknking av styrkene. Jeg var i Kabul på 90-tallet, jeg ønsker ikke å se en etnisk massakre som foregikk da. Sånn sett er det behov for internasjonale styrker, men i en annen rolle enn den vi ser i dag. Ikke aggressivt militært, men i en rolle som er aggressivt fredsbevarende, som gir støtte til en politisk prosess.

– Problemet er vel at Karzai og regjeringen i Afghanistan ikke har tillit hos folk flest i Afghanistan?

– Det er todelt. Man må legge press på afghanske myndigheter slik at de ivaretar det ansvar de har for sikkerheten for vanlige afghanske borgere. Men jeg tror også det er på tide at afghanerne får bestemme hvordan denne utviklingen skal bli. Vi har sett massiv internasjonal støtte i mange år, men støtte som har gått ut på å sende godt betalte konsulenter som går inn og skriver grunnlov, planer og sånt. Det har vært alt for liten vektlegging på kapasitetsbygging hos afghanerne. Dilemmaet er at det da vil kanskje komme løsninger som ikke er direkte slik vi vil ha det. Islam må få en større plass, afghansk suverenitet og reduksjon av internasjonal tilstedeværelse, men poenget er at vi må finne en løsning som er god nok for afghanerne, og som er godt nok for oss, til at de kan komme seg videre.

– Er der mulig å forhandle med Taliban. Er ikke noe av problemet at du aldri vet helt hvem du kan stole på?

– Jo, men Taliban har hele tiden vært ganske stabil. Det er flere allianser innen Taliban. Det er folk sentrale i Taliban, slik vi så det på 90-tallet. De sitter i Kabul nå. Dette er en kjerne av folk som er i dialog med afghanske myndigheter. Det foregår samtaler over en lav sko på mange ulike nivå. Både i Afghanistan og på internasjonalt nivå.

– Hvilke kompromiss kan man inngå med Taliban?

– Det er et godt spørsmål. Men hvis du ser på det afghanske parlamentet så er de ikke spesielt progressive når det gjelder kvinnespørsmål de heller. Vi nakker om noe som er en generell utfordring i det afghanske samfunnet. Men det er klart at det vi i større grad må vite, er hva Taliban ønsker. Fordi vi har sett at det er et sterkt militært fokus, men mindre hva som er de politiske kravene Taliban stiller. Man har sett en del uttalelser fra Mulla Omar som faktisk er veldig forsonene, og kan kokes ned til at de internasjonale styrkene må ut, men han snakker om en afghansk forsoningsprosess. Så kan man stille spørsmål om hvor stor politisk representasjon de ønsker. Men jeg tror Taliban lærte sist gang de hadde makt, at e er bedre til å drive lokale moskeer rundt om kring, enn de er til å styre landet. Jeg tror ikke de vil søke statsmakt.

– Er det et syn man deler i vesten, at man ikke trenger et vestlig demokrati i Afghanistan?

– Ja, men dette er en diskusjon som ikke har vært ute i det offentlige. Utfordringen er også at en stormakt som USA, men også Storbritannia og land som Norge, er at vi ikke kan komme ut av dette som tapere. Verdighet på vår side, og verdighet på afghansk side er en utfordring vi må møte.

– Så vi må være mer ydmyke og ikke svartmale Taliban?

– Ja, vi skal ikke idyllisere den bevegelsen. Men det er klart at den støtten de har hos folk i sør, betyr at folk har mer støtte og tillit til Taliban enn de har til Karzai-regjeringen. Litt av problemet er at når internasjonale styrker støtter en regjering som er så lite likt i befolkningen, er at du og blir sett på som en del av en trussel. Jeg tror det er dette norske styrker har sett i nord, i områder hvor de fleste er etniske pashtunere, så kommer vi som representanter for ei statsmakt og for en provins som er usbekisk. Da blir det lett å bli skeptisk til hvilket motiv som ligger til grunn. Det har vært utallige massakre og stridigheter mellom disse gruppene. Det er så lett at vi glemmer historien til Afghanistan. Og de interne stridighetene som vi også blir en del av.