Gravbilder vekker enorm interesse

«Det beste vi nå har igjen er minnet om deg lille venn.»

Randi Prestø leser påskriften på gravstøtten til sin sønn Per som døde av leukemi bare fire år gammel. Hver uke i 43 år har hun besøkt graven.

– Han var herlig, han var en solstråle, det var han. Godt humør og, sier hun.

Fotograferer flere tusen gravstøtter

Lørdagsmagasinet er på Møllendal kirkegård i Bergen sammen med Renathe Wågenes som fotograferer gravstøtter i tusentall.

Hun er prosjektleder for Gravminner i Norge, et prosjekt i regi av Databehandling i Slektsforskning, se Dis-Norge (ekstern lenke).

Etter et oppslag på BT.no har nettsiden fått en million søk på en uke.

Les også: Nå kan du søke opp de døde

Hun har drevet med slektsforskning i 21 år, underviser nå i slektsforskning på kveldstid, og fotograferer gravminner i ferier, og etter jobben på hjerteavdelingen på Haukeland universiteetssykehus.

Se reportasjen i Lørdagsmagasinet 18:45.

Mistet broren i fjor

– Noen spør hvilket forhold jeg har til døden som tar bilder av gravstøtter. Døden er en naturlig del av livsyklusen, selv om den kan komme brått på, sier hun.

For under et år siden opplevde hun at broren på 35 år ble innlagt på hjerteavdelingen med betennelse på hjertet. Han døde kort tid etter.

– Det var en forferdelig opplevelse med broren min. Når det gjelder Gravminner i Norge føler jeg ikke at jeg gjør noe respektløst verken for pårørende eller avdøde.

Får ikke lenger barna med

– Det er veldig koselig og kjekt å gå på kirkegårder. Det er veldig sånn ro og fred. Om sommeren når det er masse blomster og fugler og sånne ting. Det er et veldig fint sted å være, sier hun.

De tre barna hennes deler ikke den oppfattelsen. Etter utallige turer til gravlunder under ferieopphold sier de nå nei til å være med når mor finner frem fotoapparatet.

Få pårørende

Kari Eide og moren Inger-Kari Hoff steller gravene til flere familiemedlemmer. Det har Hoff gjort i alle år - helt siden hun som småpike var med sin mor:

– Før var det jo hele familier som gikk med masse barn og det var liksom tradisjon at de tok søndagsturen på gravene, sier Hoff.

Slik er det ikke lenger.

Vi ser få pårørende på Møllendal kirkegård i Bergen, men svært mange røde lapper som etterlyser pårørende for å vite om de vil forlenge avtalen, eller sikre gravminnet slik at det ikke blir fjernet.

Etterlyser etterlatte

Ifølge gravferdsansvarlig i Bergen kirkelige fellesråd er mer enn 10 prosent av gravminnene merket med røde lapper.

– Jeg synes det er forferdelig med mange graver. Du snakker om at de er gjemt og glemt, sier Prestø.

– Det kan godt være at det ikke finnes så mange etterlatte, og dermed så skjer dette. Men jeg vet også om folk som ikke visste om gravminnene, sier Wågenes.

800.000 gravminner

– Her er en kasse full av alle dvd'ene og cd'er som Dis-Norge har mottatt i forbindelse med gravminner i Norge. Over 800.000 bilder, sendt inn fra frivillige som fotograferer etter å ha snakket med oss først, sier Wågenes når vi besøker henne hjemme.

På fire år er det gjort mer enn 26 millioner søk på Dis-Norge.

Mange ønsker å oppdatere bildet av gravminnet etter at de har pyntet med dekorasjon.

– Da tar du et digitalt bilde og så sender du det inn til Dis-Norge og så bytter vi ut bildet, sier hun

Ønsker varsel på forhånd

Det er flere som blir skamfulle når de oppdager at folk på nett - hvor som helst, når som helst - kan se at familiens gravminner er ustelte.

– Så det er noen kirkeverger som har sagt at før vi kommer så ønsker de at det skal komme ut i menighetsbladet at nå kommer vi og tar bilder.

Skepsis

Andre reagerer på at det i det hele tatt er mulig søke på navn, årstall og minneord for 2 millioner døde nordmenn:

– Jeg er skeptisk og ønsker ikke at det skal ligge ute.

Det er så privat at jeg synes at det må være opp til hver enkelt, i hvert fall om det skal legges ut eller ei, sier Jorunn Lilløy som er kunde i blomsterbutikken A. Jensen like ved gravlunden.

Se debatten på Nyhetsfrokost på TV 2 Nyhetskanalen søndag klokken 11.

Bestiller tilsvarende gravminne

Wågenes sier det er flere grunner til offentliggjøring:

– Det fjernes steiner daglig rundt om kring. I løpet av et år kan det være fjernet flere tusen. Og da er det for sent å kunne se steinen. Så vi tenker at det når årene går og steinene forsvinner så er det likevel anledning til å besøke graven og se hvordan den så ut den gangen den sto på en kirkegård.

Det bekrefter blomsterhandler Christine Helmers-Olsen:

– Jeg har selv opplevd å komme til oldeforeldre mine sin grav hvor steinen faktisk var fjernet ved en feiltakelse og da fant vi igjen steinen på nettet og da fikk vi muligheten til gjenopprette og få et sted og gå til, sier hun.

Pårørende leter forgjeves

Blomsterbutikken får daglig henvendelser fra pårørende som ikke finner igjen gravminner:

– De kommer jo innom og forteller at de har gått og lett i timevis for det er jo et ganske stort gravsted og de finner ikke familiegravene sine, sier blomsterdekoratør Jannice Johansen.

Besøker graven via nettsiden

Nå kan de lete, og besøke, graven på nett. De som vil, og kan:

– Jeg synes jo det kunne være fint. Nå har ikke vi nett, men disse døtrene mine de kan det jo. De unge vet sånt, sier Randi Prestø.

– De unge gjør det kanskje, men ikke folk i min alder, samtykker Inger Kari Hoff.

– Nå har jo du ganske stor familie i Amerika, skyter datteren Kari Eide inn.

– Så jeg tror nok det da, at de har muligheten så de kan se hvordan det ser ut.

– For de som er langt borte er det veldig greit for, det får vi tilbakemeldinger om. Jeg tror ikke folk vil slutte å oppsøke gravlunder av den grunn, nei, det gjør de ikke, tror Wågenes.

– Så lenge gravstøtten står her så synes jeg den skal stelles, og så er det jo et minne fra mormor som var et skjønt menneske, avslutter Kari Eide.

Hva synes du? Hvor går grensen? Si din mening under.