arnt helge halvorsen sleipner ulykken (Foto: TV 2)
arnt helge halvorsen sleipner ulykken (Foto: TV 2)

– Klarer ikke glemme «Sleipner». Det slutter aldri

16 år gamle Arnt Helge Halvorsen var en av de siste som ble plukket opp av havet i live da «Sleipner» forliste for ti år siden. Les hans sterke historie.

Da TV 2 Nyhetene i november 2009 sendte ut et spørreskjema til alle de overlevende svarte Arnt Helge (26) med en lang, personlig og svært sterk skildring av ulykken og livet etterpå. Han forteller om et liv som står på vent. Om mislykkede forsøk på å ta utdanning, om jobber som forsvant og venner som ble borte.

Med Arnt Helge Halvorsens tillatelse publiserer vi teksten i sin helhet. Han har levd ti år med posttraumatisk stressyndrom og er opptatt av ar flere får innsikt i utfordringene pasienter med denne diagnosen stilles overfor.

Arnt Helge Halvorsens «Sleipner»:

Det nærmer seg ti år nå. Føler det var for under et år siden, følelsen av å gi opp, følelsen av likegyldighet. Alt sitter som om det var for fem minutter siden. Det som skulle være en tur til Bergen for å besøke familie og venner, som ble til en ti år lang epoke i livet med sorg, glede og frustrasjon. Alt som virket logisk ble brått mer ulogisk enn noe annet.

Tanken på den vel tre timer lange turen som skulle ta meg fra Kopervik til Bergen var behagelig før. Nå er det bare ubehagelig å tenke på dette. Her sitter jeg og spiller «filmen» om og om igjen, flere ganger i måneden. Jeg husker alt. Ingen detaljer slipper unna dessverre. Livet som alle tar så lett på er nå blitt det dyreste jeg har. Dette med å være 16 år og ikke helt kjenne seg selv. Det ble som å starte på nytt, som om alt du nå trodde du visste om deg selv bare ble borte, familie som ikke kjente meg igjen, venner som ble borte, venner som ga opp.

Våkeløse netter

Jeg sitter her i dag og tenker på alle nettene jeg har ligget våken. På alle turene med mine venner som jeg ikke ble med på. Alle timene jeg har filosofert over dette å leve, og hvorfor vi lever.

Jeg har i timer sittet og bare stirret i veggen og følt på hva det vil si å se andre mennesker dø. Og samtidig midt oppe i det hele å gi blaffen. Jeg har tenkt at disse menneskene var andres søsken, barn eller foreldre. Tenker på blikket til personen, det siste øyeblinket og øynene som forble åpne.

Noen ganger dukker det opp bilder som om de er tatt med både lukt og lyd. Som når man ser kaos, barn som gråter, gamle som er redde, unge som er i sjokk og at noen i ren frykt ofrer alt. Lukten av diesel fyller luften, alt er glatt og sleipt og det svir i øynene. Det kommer lys i horisonten, vinden river i klærne, bølgene slår og vi er våte. Det er surt og kaldt og det blinker rødt der ute i mørket. Det er et fyrtårn, klokken er 19.32 fredag 26. November 1999. Jeg snakker så klart om M/S «Sleipner»s havari.

Forandret av ulykken

Kunne sittet mange timer og skrevet om denne kvelden, som snudde min hverdag og mitt liv og gjorde meg til den jeg er nå i dag. Før denne dagen var jeg en svært rolig person som ikke hadde noen bekymringer. Jeg sto opp, var med venner, gikk på skole og hadde hobbyer jeg brukte tid på. Jeg la meg til normal tid og var en person med en vanebasert hverdag. Vennene mine visste hvor de hadde meg og familien min kjente meg. De kunne stille klokken etter meg bare på grunn av mine vaner.

Den første uken etter ulykken var jeg i noe redusert form. Jeg sov dårlig og hadde uregelmessig søvn. Mat ble glemt bort. Jeg var ikke sulten. Lukten av diesel var fremdeles til stede. Jeg hadde store blåmerker på kroppen som ingen kan forklare og tanker om båten ble hverdagen min. Neste uke ble det uregelmessig søvn, ett måltid i døgnet, lange stunder med stirring og fravær under samtaler.

Selv merket jeg ingen forandring på meg selv. Men familien reagerte på mine nye vaner. Mine venner fikk ikke kontakt med meg og jeg brøt avtaler. Folk reagerte og en psykolog kommer inn.

«Sleipner» blir min livsstil

Ukene går med mye repetering i media og mye snakk om ulykken. Alle lurer, og alle har et smart forslag til hva jeg skulle gjort. Jeg ga opp å snakke med andre om dette og trakk meg tilbake. Venner ga meg opp da jeg stadig brøt løfter og ikke møtte opp. Familien reagerer enda mer. Jeg blir lite sosial, gir opp skole, blir hissigere og holder meg for meg selv. Fremdeles mener jeg at alle overreagerer. Jeg har ikke forandret meg. Psykologen begynner å konkludere med PTSD eller posttraumatisk stresslidelse.

Dette blir nå min nye livsstil. Jeg utvikler angst for fly, båter, tog, busser, ja til og med å sitte i passasjersete blir et problem. Jeg stoler ikke på noen. Jeg tenker for mye på «tenk om den løsner», «hvorfor flyter en båt», og «hvordan kan et fly holde seg i luften?» Tankene blir mange. Tilliten til andre og tilliten til ting forsvinner. Jeg stoler knapt på meg selv. Dette blir frustrerende og ting bygger seg opp. Stadig tåler jeg mindre. Jeg glefser til venner og familie uten grunn.

Hvorfor overlevde jeg?

Familien var alltid der for meg, men jeg begynte å få problemer. Søvnen uteble over perioder på opp mot 40 timer, gjerne to ganger i uken. Konsentrasjonen forsvant sakte men sikkert og jeg begynte å gi opp.

Hvilket liv er dette? var hovedspørsmålet mitt i flere månder. Jeg forsto ikke. Hvorfor meg? 16 døde, jeg lever. Var det flaks? Var det meningen?

Mens tiden gikk ble ting komplisert med tanke på skole og jobb. At jeg flyttet ut som 17-åring gjorde ikke livet lettere. Jeg stilte økonomisk på samme nivå som en bakgårdskatt og bekymringene ble mange. Regninger kom. Skolegang ble umulig, jeg klarte ikke å fokusere på fagene, jeg klarte ikke møte til timene på grunn av mangel på søvn.

Jeg prøvde å jobbe men ingen vil ha en som ikke kan stille til tidene som er satt opp. Flere år senere kom ulykken på avstand, men var aldri langt borte. Hver gang jeg hører «skvaldring» i stål og jern kommer hele ulykken tilbake som en revy inni hodet. Jeg får frysninger blir kvalm og kaldsvette. Hver onsdag kunne dette skje, når bossbilen tømte bossdunkene som alltid.

Høsten er verst

Høsten ble min nye uvenn. Mørke gjorde meg deprimert, vinden vakte minner. Mørke og vind ga meg hele dager med dejavù som varte og varte. Det ble mange mørke kvelder i sofakroken, alene, stirrende, tenkende.

En blanding av søvnmangel, depresjon og angst for å forflytte meg satte meg tilbake i hverdagen. Jeg la meg om kvelden, ikke fordi jeg var trøtt, men fordi jeg ikke hadde annet enn tanker i min hverdag. Jeg ville til slutt ikke sove fordi jeg gruet meg til å våkne atter en ny dag med den samme filmen i reprise om og om igjen, Med den samme sure, kjipe slutten hver gang. Aldri happy ending, bare en never ending story.

Fungerer ikke i hverdagen

Tiden gikk og jeg sto stille. Venner og bekjente ble ferdige med sine utdannelser, kjøpte leiligheter, hus og biler. De startet dagen tidlig, gikk på jobb og kom hjem til sine egne hjem. De hadde det de trengte.

Jeg startet dagen med «hva skjer i dag da? Hvordan skal jeg unngå husverten i dag?» Aetat ble mitt håp, men et håp som ikke ga noe annet en frustrasjon og tilbakefall, som resten av min hverdag. Årene fortsatte og ting stod stille, dagene var lange og kjedelige. Fremdeles uten jobb, framdeles uten utdanning og fremdeles uten nåla i veggen.

Jeg begynte å fungere bedre i hverdagen. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få jobb, ofret mye for å holde kontakten med venner. Jeg begynte å legge ting bak meg. Jeg så lys i tunnelen og fikk et nytt håp. Men ettersom tiden gikk forsvant det ene håpet etter det andre, og verden raste av gårde. Jeg stod fremdeles stille, som om jeg var gjenglemt i fortiden. Jeg samlet restene etter forrige psykiske knekk og ga meg ut på ny is, men denne isen var intet unntak: Like tynn som alle de andre, og atter sitter jeg igjen med tanken: - «Sleipner», hva hadde jeg der å gjøre?

Psykisk juling

«Sleipner» var ikke lengre en ulykke fra 1999, men var blitt som en livsstil, kanskje til og med en skjebne, nå sju år etter. For uansett hva jeg foretok meg, så hentet denne novemberkvelden meg inn igjen og ga meg en omgang med psykisk juling. Og jeg tapte hver eneste gang.

Jeg tok meg sammen igjen og igjen, noe som krevde mye av meg og som ble vanskeligere og vanskeligere. Det merkelige med tid er at når noe går så fort og man rekker knapt å få det med seg, mens andre ting går tregt og da husker man alt, uansett hvor lang tid det har gått.

Klarer ikke glemme minnene

Fremdeles sitter minnene som brent fast i netthinnen. Lyden av kapteinen som gjentar at «helikopteret er på vei, det er på vei». Fremdeles husker jeg situasjoner. En kvinne fikk overlevelsesdrakten til en av de ansatte ombord, hun tok den på seg men lukket ikke glidelåsen. Begge døde. Han gikk ned med båten, hun fikk dressen fylt med sjø.

Jeg ser for meg alle som stod samlet på øvre akterdekk. De var redde, våte og kalde. Vi så lys, to kraftige lys, det var søsterskipet Draupner. Alle var lettet og følte et håp. Men så rant håpet ut og skjebnen tok avgjørelsen, «Sleipner» skled av Bloksene. Det ble bratt. Alle holdt i rekkverket.

Lyden av metall som blir vridd skjærer gjennom kroppen, det knekker. Alle blir med båten ned i sjøen. Åpnet øynene og kunne bare se masse skum, armer og bein som kavet rundt, oppdriften fra vesten var kraftig, vesten ble revet over hodet. Kampen mot sjøen, bølgene og havets sure side begynte.

Alt var som på film. Folk fløt rundt og ropte. De kavet og strevde for å finne noe som fløt. Alle ville opp av sjøen, ikke alle klarte det. Man begynte å håpe. Man så båter flyte rundt. Masse lys og kraftige lyskastere.

Galgenhumor

Du kommer på toppen av en bølge, lyset treffer midt på deg, du rekker å tenke «ja, endelig så de meg», før både jeg og båten forsvant ned mellom to bølger. På neste bølgetopp var lyset borte. Båten hadde snudd.

Motet forsvant sammen med følelsene i bein og armer. En mann i helt svarte klær kommer mot meg, han tar fatt i tauet fra vesten min og surrer hånden sin fast i dette bak på ryggen min. Han hadde ikke vest selv. Han ropte etter hjelp flere ganger. Han roet seg. Han ble stille, Helt stille. Galgehumoren slo inn. Ikke pokker om jeg godtar dette, jeg ska ha billettpengene igjen. Betalte til Bergen og må svømme hjem igjen før vi er halvveis?!

Ga opp

Jeg tenkte mye. På min stefar som døde et halvt år tidligere, på min familie hjemme. På om dette virkelig skulle bli min siste dag. Etter lang tid i sjøen mistet jeg begrepet om tid. Armer og bein bare var der, så de kunne bevege seg, men jeg kjente det ikke. Lyset fra båter i området traff meg flere ganger. Jeg brydde meg ikke, kulden som tidligere hadde blitt opplevd som kraftige stikk i kroppen, skjelving og tenner som hakket, var nå blitt til en behagelig bedøvende varme.

Jeg frøs ikke lenger, jeg kunne ligget der til neste dag følte jeg. Det ble plutselig ikke så viktig å bli plukket opp. Enten fant de meg, eller ikke. Sånn er livet.

Reddet i siste liten

Etter cirka 50 minutter og drøye 1,2 kilometer med bølgevandring i den kalde november sjøen fant Sea King-helikopteret meg. Jeg så lysene på meg, jeg hørte de intense lydene fra rotorbladene som om de kom fra inni kroppen min. En froskemann hoppet ut og landet like ved meg, han klippet løs tauet fra vesten som hang rundt livet mitt.

Mannen i svart fløt løs fra meg, med ryggen i været og hodet under vann. Jeg våkner av det ennå. Det er ikke til å glemme. Slik er tiden etter ulykken. Og det slutter aldri.

Av Arnt Helge Halvorsen