MÅ VENTE: Hun forsøker å være optimist, men Lisbeth Halvorsen synes det er tøft å ikke vite om hun kan bli frisk igjen. Foto: Erlend Borren Kristoffersen / TV 2
MÅ VENTE: Hun forsøker å være optimist, men Lisbeth Halvorsen synes det er tøft å ikke vite om hun kan bli frisk igjen. Foto: Erlend Borren Kristoffersen / TV 2

Lisbeth vet ikke om legene kan hjelpe henne

I uvisshet om legene kan hjelpe henne, kjemper Lisbeth Halvorsen sin foreløpig tøffeste kamp. Da er det ekstra godt å ha et "magisk" fristed som gir glede.

Hun har ventet på denne dagen. Har behandlingen fungert eller går det verst tenkelige vei?

Lisbeth har akkurat kommet hjem fra et besøk hos legen. Med seg har hun fått to beskjeder. En så vond at det er vanskelig å beskrive den og en som gir håp.

Likevel åpner hun gjestfritt sitt hjem for undertegnede og deler det som har blitt en kjærlighetshistorie om en klubb hun aldri svikter og hvordan hun takler det å ikke vite om hun noen gang blir frisk.

På Oppsal gnistrer det i øynene når hun snakker om klubben i sitt hjerte. For når livet er på det mørkeste, når hun får beskjeder så vonde at det føles som en drøm, så drømmer hun seg bort til "Garasjen" så mange har forlatt, men som for henne er som et andre hjem.

Dette er historien om en supporter som aldri slutter å drømme, men som nå går gjennom en kamp hun ikke vet om hun vinner.

– Uvirkelig

På legebesøk har også datteren, Madelen, vært. Hun er der og støtter moren gjennom den tunge tiden.

For selv om det er Lisbeth som er syk, er de flere som har måttet håndtere den grusomme beskjeden om morens helsetilstand og som lever i uvisshet.

ENDRET MYE: Madelen Rognaldsen er med moren i den tøffe kampen. Foto: Erlend Borren Kristoffersen / TV 2
ENDRET MYE: Madelen Rognaldsen er med moren i den tøffe kampen. Foto: Erlend Borren Kristoffersen / TV 2

– Det har vært veldig tøft. Jeg tror det er uvirkelig for alle i en sånn situasjon, sier hun, mens moren kjemper mot tårene i sofaen litt lengre bort.

Moren dro først til legen med smerter i armen. Det ble behandlet, men så fikk hun problemer med magen. Det ble undersøkt og på bildene fant de det som snudde hennes liv på hodet.

– Det husker jeg veldig godt. Jeg trodde ikke på det. Jeg trodde det var en drøm, sier hun.

Hun ble "slått i bakken" og visste ikke hvordan hun skulle håndtere det. Etter å ha levd et sunt liv, var det overraskende å få en slik beskjed.

– Jeg gråt veldig mye. Det var veldig tøft, sier Lisbeth mens stemmen brister.

To viktige beskjeder

Det ble diagnostisert at hun hadde kreft i tykktarmen. Senere fant de ut at det hadde spredd seg til leveren. Hun ble operert. Etter dette trodde Lisbeth at hun var kreftfri.

For et par måneder siden var hun tilbake på halvårskontroll. Der fikk hun beskjeden hun fryktet: Kreften hadde kommet tilbake. Nå er det spredd slik i magen at legene ikke kan operere det bort. Hun er avhengig av at cellegiften knekker det.

– Hos legen i dag fikk jeg vite at det hadde vokst litt noen steder. Et annet sted var det blitt mindre. Hvis det blir mindre kan det hende de opererer det bort. Hvis ikke må jeg bare leve med kreften. Det er tøft å vite, sier hun.

Nå er det under to måneder til det skal tas nye prøver. Resultatene der kan bli avgjørende for hennes fremtid.

– Det blir litt ishall før det. Det skal jeg love deg. Det trenger jeg nå, sier Lisbeth.

GIR GLEDE: Nå begrenser helsen mulighetene for å spille ishockey, men hun kan fortsatt heie på sitt lag. Foto: Privat
GIR GLEDE: Nå begrenser helsen mulighetene for å spille ishockey, men hun kan fortsatt heie på sitt lag. Foto: Privat

Et fristed

Håret blir kortere og kortere. En dag er det borte. I gangen hjemme har hun en hel kurv med luer og capser klare til den dagen.

Heldigvis nærmer ishockeysesongen seg, og da er det uansett hodeplagg som gjelder. Hun forsøker å ta det på den måten.

Hennes forhold til ishockeyklubben Manglerud Star er helt spesielt. Den tradisjonsrike klubben har fostret mange talenter, men ikke siden 70-tallet har de løftet pokaler. Det bryr hun seg ikke om.

– Det er et fristed, sier Lisbeth.

Hun lyser opp når undertegnede foreslår å ta turen bort i ishallen.

For supporteren som er oppvokst på Tveita, var det i utgangspunktet Lørenskog og Furuset som var "hennes klubber". Hun spilte selv flere sesonger for Lørenskog.

Det var da barna spilte for klubben at hun forelsket seg i Manglerud Star.

– Selv om de ikke lenger tilhører klubben, så er det fortsatt klubben min. Den vil alltid være i hjertet mitt. Garasjen er mitt hus nummer to. (Garasjen er et kallenavn for Manglerud Ishall). Det er noe med menneskene som er der. Du får et smil og føler deg som hjemme, forklarer hun.

SITT ANDRE HJEM: Det er i Manglerudhallen at Lisbeth Halvorsen har det aller best. Foto: Erlend Borren Kristoffersen / TV 2
SITT ANDRE HJEM: Det er i Manglerudhallen at Lisbeth Halvorsen har det aller best. Foto: Erlend Borren Kristoffersen / TV 2

Gråtende i trappa

Den gamle storheten hadde en gang i tiden supportere som fylte flere busser til bortekampene. Nå er de gjerne bare to på bortefeltet i Fredrikstad, Lillehammer eller Stavanger. De turene litt bort fra Oslo.

– Det har vært noen veldig tunge år, men når du først er supporter så er du det. Du må være med på opp- og nedturer, ellers kan du ikke kalle deg supporter. Du må støtte laget ditt, sier Lisbeth.

Nedturene har vært mange. Det er en hun trekker frem som spesielt tung.

– Da vi tapte mot Frisk Asker og rykket ned. Det husker jeg godt. Jeg husker at jeg gråt da jeg forsto at det ikke gikk veien. Etter kampen satt jeg og gråt lenge. Det er vondt. Det er nesten så jeg begynner å grine nå av å tenke på det. Det betyr så mye. Det er så rart det gjør det, men Manglerud er meg, sier hun.

Utenfor ishallen er humøret godt. Det er litt over en måned til seriestart, men bare det å være her gjør noe med henne.

– Hvordan er det å være her?

– Magisk. Deilig. Det føles varmt og godt innvendig, svarer hun med et stort smil.

– Å, kjenn den lukten, a! Deilig, utbryter hun når hun går inn i hallen, før hun stopper og ser utover isen.

– Hjemme. Godt. Hjertet begynner å dunke fortere, legger hun til.

VED FRISTEDET: Lisbeth Halvorsen utenfor Manglerud Ishall. Hun beskriver det som sitt fristed. Foto: Erlend Borren Kristoffersen / TV 2
VED FRISTEDET: Lisbeth Halvorsen utenfor Manglerud Ishall. Hun beskriver det som sitt fristed. Foto: Erlend Borren Kristoffersen / TV 2

Jubel og tårer

Gjennom den tøffe tiden etter at hun fikk kreftbeskjeden i fjor, har ishockeyen vært ekstra viktig. Det å oppleve at spillere og andre rundt klubben bryr seg om henne og viser det, betyr veldig mye.

– Det kan være at spillerne slår meg i skuldra og sier "så godt å se deg. Håper det går bra med deg." Det betyr noe. Du skjønner at de bryr seg, og det er så godt når noen gjør det, sier Lisbeth.

Nå gleder hun seg voldsomt til igjen å gå på kamp i Garasjen.

– Det er et kjempesavn. Nå går jeg og venter på at spillere drar og kommer. Jeg er nervøs gjennom hele sommerferien. Det er både jubel og tårer, sier hun.

Tidligere i sommer fikk hun en svært gledelig nyhet. Lisbeth beskriver det som "et lite sjokk" at tidligere landslagstrener Roy Johansen ble presentert som bunnlagets nye trener.

Nå er det jo ikke slik at hun uansett slutter å tro på oppturer, men hun innrømmer at hun tillater seg selv å være enda mer optimistisk nå.

– Hva er det du drømmer om å få oppleve i denne hallen?

– Tenk deg om vi kunne tatt "bøtta" da. Den er den store drømmen.

– Hva skal til for at du ikke kommer på kamp?

– Det skal ganske mye til. Jeg flytter gjerne familieselskap for å kunne dra hit. Det må være noe med familien. Jeg kan ikke si syk, for jeg går jo nå. Da skal jeg være veldig syk, sier supporteren som de neste ukene skal gjennom en beinhard kamp mot kreften, men som "uansett" stiller på fast plass i Manglerudhallen om en drøy måned.