Til helgen blir det ny pride-parade i Oslo. Her fra paraden i 2018 (illustrasjonsfoto)
Til helgen blir det ny pride-parade i Oslo. Her fra paraden i 2018 (illustrasjonsfoto) Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Vi har tatt et steg tilbake

Dette året har det vært sterkere på kroppen enn på lenge, og jeg er ikke trans engang.

«Jeg synes pride er perverst,» sa han.

Jeg ble bare sittende der og måpe.

Dette skjedde for ikke så lenge siden.

Jeg sa at jeg var skeiv selv, og at jeg ikke likte at ordet perverst ble brukt på denne måten.

«Å ja, du er sånn ja. Homser er så sexfokuserte.»

Jeg pleier å skrive om pride hvert år, mest for min egen del, og i år - hvis jeg kjenner skikkelig etter - så føler jeg at vi har tatt et steg tilbake.

Alexander H. Sandtorv. Foto: Simen Askjer / TV 2
Alexander H. Sandtorv. Foto: Simen Askjer / TV 2

At ting har blitt verre. Jeg har møtt flere fordommer det siste året enn på lenge. Jeg har måtte forsvare meg selv mer.

Både personlig, på sosiale medier, over eposter og selvfølgelig på krangle-plattformen Twitter.

Jeg er en synlig skeiv person – så jeg har også fått høre at jeg «fortjener reaksjonene».

Altså, jeg fortjener en slags motstand for at jeg sier offentlig at jeg er homo.

Det at jeg finnes, er på en eller annen måte politisk. Og plagsomt. Nok pride nå, hører jeg ofte.

Dette året har det vært sterkere på kroppen enn på lenge, og jeg er ikke trans en gang.

Hvis du virkelig vil vite hvordan det har vært, snakk med en transperson om hvor mye hat og hets de får slengt i seg.

Det henger sammen med polarisering, med kjønnsdebatter, selvfølgelig.

Nylig gikk en lærer ut og sa at skolen ikke skal «pushe» pride-ideologi, hva nå enn det er.

Det har jeg tenkt mye på.

Er pride en ideologi?

Nylig gikk jeg forbi en barneskole i Oslo.

Skolen hadde pride-flagget oppe.

Et helvete

Og så tenkte jeg på meg selv i den alderen. Det var umulig for meg å være den jeg var.

På ungdomsskolen var det enkelt og greit et helvete.

Den eneste koblingen jeg hadde til min egen seksualitet, var det andre som stod for.

De visste at jeg var homo, før jeg var det selv.

Det å være homo, var en av de verste tingene du kunne være.

Det var ekkelt, flaut og stygt. Ja, la oss si perverst, for å låne et ord fra personen i begynnelsen av innlegget.

Jeg skammet meg hele tiden.

Jeg turte ikke være ærlig med meg selv.

Så ille var det – og dette kan jeg le av i dag – at jeg fant på en jentekjæreste som bodde i en annen by.

Så kunne jeg få fred en liten stund, i alle fall. Jeg hadde ingen rollemodeller, eller kompass.

Det var ingen som fortalte meg hva det en gang vil si å være homo – annet enn at man var tiltrukket av gutter.

Kan man elske, når man er homo, lurte jeg på.

Eller er jeg så ødelagt at jeg aldri kan oppleve slike følelser?

Er det noe galt med meg, siden alle sier det?

Og hvorfor er jeg sånn?

Hvorfor er jeg annerledes?

Stygge hemmeligheten

Når lærerne snakket om DE HOMOFILE en sjelden gang, spisset jeg ørene.

Måten de snakket på, med kaldt, klinisk språk, føltes det som om de beskrev en diagnose.

Man kan være HOMOFIL. Javel. Hva vil det si da?

Nei. Da er man tiltrukket av det samme kjønn.

Hvorfor får de andre være forelsket?

Hvorfor får de andre elske?

Hvorfor får de andre være glad i noen?

Og hvorfor er alt jeg har, «tiltrekning av samme kjønn»?

Jeg gikk med den stygge hemmeligheten inni meg, og fornektet at jeg var homo, mens skjellsordene haglet.

Om kvelden, da jeg egentlig skulle sove, prøvde jeg å overbevise meg selv om at jeg ikke var … Det ordet.

Jeg sa om og om igjen inni meg, med voksende desperasjon, at dette kom til å gå over.

Av og til gråt jeg.

For at jeg var sånn. Pervers.

Så det pride-flagget i Oslo-skolen tar meg tilbake dit.

Og så klarer jeg, i alle til en viss grad, å glemme de vonde følelsene.

Ligge våken om natten

Jeg klarer å glemme at jeg er en voksen mann på 35 år som fortsatt må forsvare meg selv, for at jeg finnes.

Som får slengt i ansiktet – provosert eller uprovosert – at det jeg er, er galt.

At jeg ikke bør ta så mye plass, at det er ubeleilig for de hetereofile at jeg kan være synlig, og så videre.

Så står jeg der da, og ser på prideflagget som veiver over barna som leker i skolegården.

Er dette ideologi?

At barn får lære at det finnes ulike måter å være på, og å leve på.

At en gutt kan være glad i en gutt, at en jente kan være glad i en jente, og alle andre kombinasjoner, og at de ikke bare er «tiltrukket av samme kjønn».

Kanskje majoriteten av barna, de som vil identifisere seg som heterofile, også får nok innsikt, forståelse og aksept for mangfoldet som finnes, så de ikke går rundt og kaller andre for perverse når de blir voksne.

Og at hen som går rundt med en voksende følelse av at de er annerledes, slipper å ligge våken om natten og overbevise seg selv om at de er noe annet.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no

Relatert