Foto: Mikael Svensson

Politiet får en tydelig beskjed: Drapsmannen vil slå til igjen, de vet bare ikke når.

Derfor tar de i bruk en metode ingen andre europeiske land har brukt før.

 Foto: Lasse Hejdenberg / TT

Likevel tar det 16 år før innbyggerne i Linköping får svar på drapsgåten. Svaret gir ingen ro til de etterlatte.

To brødre. Én morder.

I 2004 ble Mohammed Ammouri (8) og Anna-Lena Svenson (56) knivstukket i Linköping i Sverige.

Åstedet var fullt av blod. Både fra gjerningsmannen og fra de to ofrene. Det var så mye blod at politiet klarte å hente ut over 800 DNA-prøver fra åstedet.

Før Svenson tok sitt siste åndedrag, klarte hun å si til politiet at gjerningsmannen var i 20-årene.

Selv om politiet visste hvor gammel gjerningsmannen var og hadde enorme mengder DNA, klarte de ikke løse mordmysteriet på 16 år. Ikke før naturviter og hobbyforsker Peter Sjölund knakk koden og låste svaret inn i konas våpenskap.

Dette svaret kan nå hjelpe norske Kripos, men det kommer vi tilbake til.

IVRIG: Sjölund jobbet på spreng for å løse gåten. Foto: «DNA-detektiven»
IVRIG: Sjölund jobbet på spreng for å løse gåten. Foto: «DNA-detektiven»

– Fort som f*en

19. oktober 2004. Dagen starter som en vanlig, kjedelig høstdag. Det er regn i luften og et grått teppe over den rolige, svenske småbyen Linköping.

Men så mottar ambulansepersonellet et anrop som vil prege hele landet i mange år frem i tid. Et anrop som skaper utrygghet i den lille byen i 16 år:

«Noe har inntruffet i Åsgatan. Vi har to mennesker som ligger i gaten. Det er en gutt som er livløs og en dame som er stygt skadet. Send ambulansen fort som f*en.»

SÅ UNG: Vennene til Mohammed Ammouri sier han aldri fikk oppleve å dra på kino, fordi han døde så ung. Det syns de er trist å tenke på. Foto: Rehn Kai/Aftonbladet/TT
SÅ UNG: Vennene til Mohammed Ammouri sier han aldri fikk oppleve å dra på kino, fordi han døde så ung. Det syns de er trist å tenke på. Foto: Rehn Kai/Aftonbladet/TT

Det er mye som skurrer. Denne adressen ligger i et godt nabolag sentralt i byen, hvor det sjeldent skjer noe som helst – og i alle fall ikke slike voldelige handlinger. Når ambulanser kommer frem, er det likevel klart hva som har skjedd. Et drap.

Åtte år gamle Mohammed Ammouri er død allerede når de kommer frem. Han har knivsår mange plasser, både på kroppen og i hodet.

Anna-Lena Svenson er derimot våken og prøver å snakke med politiet og ambulansearbeiderne på stedet. Hun forteller at mannen som gjorde dette var i 20-årene. Kort tid senere dør hun av skadene. Trolig hadde hun bare uflaks, og gikk ut av boligen sin i det gjerningsmannen gjorde seg ferdig med åtteåringen.

Nå starter det som viser seg å bli en av de mest omfattende drapsetterforskningene i Sverige. Kun drapet på statsminister Oluf Palme har vært mer omfattende.

MISTET LIVET: Svenson var et av ofrene. Foto: Arkiv
MISTET LIVET: Svenson var et av ofrene. Foto: Arkiv

Ingen forstår hvordan han kom seg unna

Vitner mener å ha sett en mann på rundt 180-190 centimeter. Han skal ha hatt brede skuldre og en beige, knelang jakke.

Politiet får raskt en formening om at drapet ikke er særlig gjennomtenkt. Det er ikke snakk om en snikmorder, heller tvert om.

– Sykehuset i Linköping er ikke langt unna. Det er også mange som bor i området og som har vinduer ut mot åstedet. Sjansen for å bli oppdaget var enorm stor, vil jeg påstå. Men av en eller annen grunn, så var det ingen som så noe der akkurat de minuttene hvor forbrytelsen fant sted, sier Henry Jansen. Han jobbet som kriminalinspektør og avhørsleder under etterforskningen.

KUTTET SEG: En slik type kniv er vanskelig å holde, og gjerningsmannen hadde trolig lite erfaring med den.. Foto: «DNA-detektiven»
KUTTET SEG: En slik type kniv er vanskelig å holde, og gjerningsmannen hadde trolig lite erfaring med den.. Foto: «DNA-detektiven»

Gjerningsmannen legger igjen store mengder av sitt eget blod på åstedet. Han legger også igjen en slitt lue og drapsvåpenet i nærheten av åstedet. Det blir klart at drapsmannen brukte en butterfly-kniv. Han kan ikke ha hatt særlig erfaring med kniven, for han kuttet seg selv med den.

Politiet forstår raskt at det ikke er snakk om et psykisk friskt menneske de har å gjøre. Han gjør for mange feil. Psykologer snakker med kommissær Jan Staaf ved politiet i Linköping. Han får en klar beskjed:

– Dette er en sosialt svak person med psykiske problemer. Han kan være frisk i uker, måneder eller år, men han vil gjøre det igjen. Han vil drepe igjen.

Fem år inn i etterforskningen mener politiet at de gjorde en feil. Se hva i videoen under.

Uroen sprer seg

Politiet starter et stort arbeid for å samle DNA, i håp om et direkte eller indirekte treff. Alle som kommer med tips i etterforskningen blir bedt om å registrere DNA-et sitt. Alle mistenkte gir DNA-et sitt. Staaf sier at hundrevis tester seg hver eneste dag i starten av etterforskningen.

Politiet kommer ingen vei. De har vitnebeskrivelser og DNA, men finner ingen match i noen av politiets databaser.

Lokalbefolkningen føler seg ikke lenger trygge i det rolige nabolaget. Foreldre får anbefalt å følge barna sine til skolen hver dag. Skolene i området sender med personale når barna skal på fritidsaktivitet. Politiet patruljerer skolegården. Det er drapsmann løs, og politiet vet ikke hvordan de skal fange ham.

I 2019 kommer det en lovendring. Politiet får tilgang til kommersielle DNA-databaser. Politiet tar valget som vil bli skjebnesvangert i etterforskningen. Valget som har skapt overskrifter verden rundt. Som første land i Europa involverer de en konsulent med ekspertise innen DNA og slektsforskning:

– Sammen med Nasjonalt rettsmedisinsk senter (NFC) og rettsavdeling ble vi enige om et prøveprosjekt hvor svensk politi kunne bruke kommersiell slektsforskning til å løse grusomme uavklarte drapsgåter. Til slutt inngikk vi en hemmelig avtale med Peter Sjølund og kjørte på, sier kommissær Jan Staaf.

Deprimerende for Sjölund

Sjölund er egentlig naturviter, men med et stort hjerte for slektsforskning og gåter. Denne lidenskapen tar han med inn i etterforskningen.

I dokumentaren «DNA-detektiven», som nylig hadde premiere på TV 2 Play, forteller han at DNA består av 3,2 milliarder DNA-bokstaver. De sitter i lange spiraler. Han sier at politiet i Sverige på den tiden kun testet 15 steder i DNA-koden. Slektsforskere som han tester 750.000 steder i samme kode. Dette fordi de kommersielle testene er mye mer kraftfulle enn politiets.

Selv om de har mye DNA fra åstedet, viser det seg at det er lite informasjon i DNA-et. Molekylene er ikke av kvaliteten man kunne ønske.

De laster likevel opp DNA-et i databasen Gedmatch. Dette er samme database som fanget The Golden Gate killer. De bruker også og FamilyTree DNA. Begge disse nettstedene for slektsgranskning tillater tredjepart å få innsyn i data. Nettsidene kan beskrives som konkurrentene til eksempelvis MyHeritage som mange nordmenn bruker til slektsforskning, men My Heritage gir ikke innsyn på samme måte.

Gjerningsmannen hadde lyst hår og blå øyne, ifølge DNA-analysen. Politiet slipper en fantomtegning av mannen.

DNA-prøven viser også at mannen har slektskap i USA og Tyskland. Problemet er at de svenske treffene er tremenninger av gjerningsmannen, som betyr at DNA-koden er ganske vasket ut.

Ifølge Forskning.no kan dette beskrives med at barn har 50 prosent felles DNA med hver av foreldrene, og omvendt. Søsken har også 50 prosent felles DNA med hverandre. Søskenbarn har 12,5 prosent felles DNA, mens tremenninger kun har 3,1 prosent til felles. Da blir det vanskeligere å sirkle inn den man søker etter, fordi antallet mulige personer blir så mange. En person kan ha mange hundre firmenninger, og mange tusen femmenninger.

– Det er to navn som skiller seg ut. Anders Andersson Britta Jonsdotter. Blant deres barnebarns barnebarns barnebarn finnes gjerningsmannen, konkluderer den ivrige forskeren.

Sjölund leter gjennom gamle arkiver og kirkebøker. Sverige har arkiver som strekker seg tilbake til 1600-tallet, så han har nok av dokumenter å lete gjennom. Nå kan han lage et godt, gammeldags slektstre med de navnene som dukker opp ofte og som han beviselig kan koble til gjerningsmannen.

Problemet er at slektstreet til Andersson og Jonsdotter strekkes tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Han må se gjennom tusenvis av slektninger og til slutt finne en mann som er født på 80-tallet.

Sjölund syns det er deprimerende å jobbe med saken, fordi han ikke kom noen vei. Det er for mange navn og muligheter.

To muligheter

Selv om det virker mørkt, gir hverken politiet eller Sjölund opp. Jan Staaf beskrives som en svært optimistisk politimann, som nektet å miste troen på etterforskningen, selv om det ble mye stang ut.

Sammen arbeider de med å finne mer DNA ut av sporene de hadde på lager. Det viser seg at de finner et lite blodspor til fra løvblader på åstedet og noen nye hårstrå.

Politiet klarer å lage en nesten komplett DNA-profil, etter mye, mye arbeid. DNA-prøven sendes på nytt til de kommersielle databasene med mer omfattende tester enn politiets egne. Denne gangen er det langt bedre resultat. Mer presist: 890 treff, og flere hadde slektskap i Linköping.

Sjölund begynner et nytt, omfattende arbeid med et slektstre. Etter en enorm arbeidsinnsats, fant han til slutt bare en gren av familien som passet. Denne grenen av familien har to menn som passer beskrivelsene.

– Det er en av disse to. Jeg har funnet ham! Den følelsen var ganske merkelig, egentlig. Det føltes uvirkelig. Samtidig er det ingen tvil. Jeg har gjort dette før. Det er en av disse to. Nå får vi kanskje vite hva som skjedde og hvorfor, sier han i «DNA-detektiven».

– Jeg skrev ut hele løsningen, med alle slektskap og alt. Så låste jeg det inn i konas våpenskap her i hjemmet vårt i Härnönshavn. Bare fordi at hvis jeg skulle kjørt på en elg på veien (til politistasjonen, journ.anm), ville det ikke vært så bra om løsningen forsvant.

Ærlig med politiet

En av de nevnte brødrene har ikke jobb og bor alene i en ettroms leilighet. Han blir beskrevet som en asosial type som ikke fungerer i samfunnet.

Den andre har jobb, familie og barn. Begge brødrene kommer på avhør, men avhørsleder Henry Jasén mener den første broren virker som den mest sannsynlige kandidaten.

9. juni 2020, klokken 07.06, starter første avhør. Jasén beskriver gjerningsmannen som kraftig bygget, stor og med et rolig tempo. Han var våken og rolig under avhøret.

Den siktede blir orientert om hvorfor han er på politistasjonen og hva han er anklaget for.

– Du kan vel si hva din innstilling er, sier Jasén spørrende.

– Skyldig, svarer den kraftige mannen.

Gåten er løst. Daniel Nyqvist på 37 år begikk to drap i 2004.

DRAP: Nyqvist begikk to drap. Foto: «DNA-detektiven»
DRAP: Nyqvist begikk to drap. Foto: «DNA-detektiven»

– Slutt

Under den følgende rettssaken ble det klart hvorfor han den høstdagen ble en drapsmann. Samtalen mellom advokatene og Nyqvist i rettssaken gikk som følger:

– Tenkte du allerede den morgenen, at nå skal du angripe noen? Når dukket tanken opp?

– Da jeg våknet, visste jeg det.

– Hvorfor skulle du gjøre det?

– For å få sinnsro. For å få dem bort.

– For å få bort hva?

– Tankene. Jeg var nødt til det.

– Husker du hva du tenkte da det på gikk?

– Det gikk på automatikk. Jeg husker ikke.

– Hvorfor ble det akkurat Mohmmed og Anna-Lena.

– De var der da.

– Dette er spørsmål mine klienter vil ha svar på. Hvorfor du valgte Mohmmed? Svaret er veldig viktig for mine klienter å få vite. Hvorfor valgte du dem?

– Slutt.

Oktober 2020 dømmer tingretten Daniel Nyqvist for begge drapene. Han blir dømt til rettspsykiatrisk forvaring.

Familiene syns det er tungt at de ikke får vite mer om motivet. Det er vanskelig å leve med at «de var der da» er årsaken til at de har mistet dem.

VIKTIG BEVIS: Gjerningsmannen la igjen en lue nær åsted. Her var det mye DNA. Foto: «DNA-detektiven»
VIKTIG BEVIS: Gjerningsmannen la igjen en lue nær åsted. Her var det mye DNA. Foto: «DNA-detektiven»

Jobbes aktivt for lignende metode i Norge

Det har vært mange spørsmål rundt hvorfor ikke norsk politi benytter seg av slik kommersiell DNA-forskning, når det ble helt avgjørende i drapsmysteriet i nabolandet vårt.

Turid Haugen Thor, rådgiver ved seksjon for DNA og saknet i Kripos, bekrefter at det også i Norge er slik at DNA-testene som brukes av politiet ikke er like kraftige som de kommersielle som tester rundt 750.000 steder i DNA-koden.

– Vi har per i dag tatt i bruk 27 markører. Disse er valgt ut fordi de er gode markører med tanke på sikker identifisering, samtidig som de ikke gir informasjon om utseende eller sykdom. De kommersielle aktørene tar i bruk langt flere markører for å si noe om utseende/områdetilhørighet, slektskap eller sykdom. De benytter i tillegg Y-STR og mtDNA. Deres analyser er samtykkebasert, og derfor har de anledning til å hente informasjon fra hele genomet for å gi svar på det den enkelte ønsker å vite, sier hun til TV 2.

COLD CASE: Sjölund har tidligere uttalt til VG at han tror det hadde vært lurt av politiet å brukte komersielle DNA-databaser i Brigitte Tengs-saken. Hun ble funnet drept på Karmøy 6. mai 1995. Da var hun kun 17 år gammel.. Foto: Våge studio
COLD CASE: Sjölund har tidligere uttalt til VG at han tror det hadde vært lurt av politiet å brukte komersielle DNA-databaser i Brigitte Tengs-saken. Hun ble funnet drept på Karmøy 6. mai 1995. Da var hun kun 17 år gammel.. Foto: Våge studio

Leif Morten Eide, politiadvokat i Kripos, tror lignende DNA-forskning som ble brukt i Linköping kunne løst saker også i Norge, men ønsker ikke å kommentere enkeltsaker.

– Kripos antar at noen alvorlige straffbare handlinger kan løses ved å benytte kommersielle DNA-databaser. Dette viser erfaringer fra f.eks. USA, Storbritannia og Sverige.

– Har norsk politi vurdert å gjøre som Sverige, å ha et prøveprosjekt hvor man tar i bruk kommersiell DNA-forskning?

– Kripos er i gang med en utredning av metoder for bedre utnyttelse av DNA i straffesaker, herunder også bruk av kommersielle DNA-databaser. Metoden reiser mange spørsmål og problemstillinger (juridiske, etiske, praktiske og ikke minst personvernspørsmål) som må undergis grundig vurdering. Dette arbeidet er vi godt i gang med.

Så snart den nevnte utredningen er ferdigstilt, vil Kripos komme med en anbefaling når det gjelder bedre utnyttelse av DNA-spor i straffesaker. Foreløpig er det vanskelig å si noe konkret om tidsperspektivet, men det jobbes aktivt med utredningen.