Bilen var ribbet for utstyr – likevel var prisen stiv

Audi var tidlig ute med dieselmotor.

Publisert 27.05.2022 19:19 Sist oppdatert 25.05.2022

Audi 100 tok for alvor spranget opp til de store premium-merkene med andre generasjon av den store familiebilen - lansert i 1976. Foto: H A Møller

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om en dieselmodell som gjorde inntrykk – Audi 100 5D fra 1979.

Mot slutten av 1970-årene handlet det aller meste fortsatt om bensinmotorer, og svært lite annet. De første turboversjonene hadde for lengst meldt seg på markedet, og ga bensinmotoren enda en dimensjon, spesielt til glede for alle som jaktet sterke motorer og høye ytelser.

5-sylindret diesel

Diesel var fortsatt ingen vinner i markedet. Prisene var ubehagelig høye, lydnivået langt på vei det samme – og beskjedne effekt-tall ga også svært beskjedne ytelser. Men forbruket – det var gunstig.

I denne settingen lanserte Audi sin 100 5D i 1978, som en del av C2-generasjonen av 100-serien. Og her kom det noe nytt, fortalte jeg Alle Menn-leserne i nr. 24 i 1979: «Nå ruller en ny generasjon dieselbiler innover oss. Nye, moderne konstruksjoner som er nesten like diskret som bensinmotoren, og ytelser som også er på høyden. Med et drivstofforbruk som gir mulighet for betydelige besparelser om du kjører litt mer enn gjennomsnittet.

Merprisen tjener du raskt inn igjen. En av disse bilene er Audi 100, en glimrende familiebil i den større klassen, som du nå også kan få med en nyutviklet 5-sylindret dieselmotor,» skrev jeg.

Det eneste som faktisk avslørte at det var en dieselversjon av Audi 100, var det lille emblemet 5D bak på koffertlokket - i grønn farge. Foto: Møllerarkivet

Bare «5D» skilte

Det var absolutt i ferd med å skje noe med dieselbilene. Etter en årrekke der Mercedes-Benz og Peugeot hadde dominert dieselmarkedet totalt, hadde plutselig både Opel og Ford Granada – og de litt mindre VW Golf og Passat – kommet til med dieselmodeller. Og ikke nok med det, noe så bensin-typisk som Citroén var også underveis med dieselmodell av store CX. Volvo meldte seg også på, og så kom altså Audi med sin dieselversjon av den store familiebilen sin.

Utvendig så bilen ut som en hvilken som helst Audi 100-modell. Det eneste som avslørte dieselmotoren, var emblemet «5D» i grønt på hekken. Ellers hadde den de samme harmoniske linjene som et økende antall kjøpere likte så godt.

100 er en av de viktigste bilene fra Audi noen sinne

Dyrt utstyr

Min prøvebil for anledningen var utstyrsmessig grunnmodellen i serien – ikke en eneste ekstra bokstav var spandert bak på koffertlokket. Den var i ordets rette forstand spartansk. Det er god grunn til å mistenke at valget av den minst utstyrte versjonen var tatt for å få prisen så lav som mulig – og den var sannelig høy nok likevel. Hele 105.000 kroner måtte erlegges for en slik utgave, og det var en meget dyr bil i 1979!

Utstyrsmessig var det syltynne greier. Det eneste jeg noterte på plussiden her, var faktisk barnesikring på bakdørene og siderutedefrostere! Prisene for ekstrautstyr viste jo raskt hvorfor dette med flid var unngått. Ville du ha soltak, kostet dette 6.600 kroner, metallic lakk var 4.500 i tillegg, og ville du ha med trykkspyleanlegg økte sluttsummen med enda 4.060 kroner. Så med bare disse påplussingene ville prisen ha endt på 120.000 kroner!

Slik ble min test av Audi 100 5D presentert i Alle Menn i 1979. Foto: Skjermbilde

Deler kunne også koste

Mens vi er inne på priser og kostnader kan det være morsomt å se litt på hva det løpende vedlikeholdet av en Audi 100 5D ville kreve av lommeboka. Slik så det ut:

Bilen skulle ha såkalt smøreservice hver 7.500 kilometer, noe som betød oljeskift og ettersyn. Fast pris for dette var kr. 86,- - og så kom oljen i tillegg. Hovedservice skulle bilen ha for hver 15.000 kilometer, altså sånn omtrent en gang årlig. Også her var det fast pris: Kr. 223,- etter 15.000 km, og kr. 396,- etter 30.000 km. Disse prisene inkluderte alt arbeid og ettersyn, men ikke deler.

Og deler kunne også koste litt, opplyste jeg:

Komplett eksossystem kr. 1.781,-

Bremsebelegg, alle hjul kr. 466,-

Hel clutchplate kr. 594,-

Komplett lykteinnsats, hovedlykt kr. 415,-

Sett vinduspusserblader kr. 129,-

Forskjerm, ulakkert kr. 924,-

Støtfanger foran kr. 776,-

- alt i 1979-kroner, da...

Audi 100 C2 fra 1976 til 1982 fikk mye ros for design. Fronten tok seg også bra ut. Foto: Audi

Såre fornuftig plassert

Billig var bilen altså ikke, men så skal det sies at den leverte solid på de fleste disipliner. En av de sterkeste sidene ved andre generasjon Audi 100 var førerplassen. Den var sterkt inspirert av forgjengeren, men kraftig foredlet og videreutviklet – hør bare her: «Særlig bedre førermiljø enn du får i denne bilen, skal du lete lenge etter. Du sitter utmerket og har fortreffelig oversikt i alle retninger gjennom de store vindusflatene. Instrumentene er store og lette å avlese under alle forhold – trukket godt opp i synsfeltet.

Alt du har bruk for under kjøringen er såre fornuftig plassert, blant annet har du full fingertuppkontroll med viktige funksjoner som lys/retningsviser, horn og vindusvisker/spyler via hendler på rattstammen.

Bilen er billig - men kan ta livet av økonomien din

Reservehjul under dørken

Som rosinen i pølsa kommer et rett og slett glimrende varme- og friskluftanlegg. Skal et slikt anlegg overhodet bli bedre og mer effektivt enn dette, er neste stasjon aircondition!» kunne jeg fortelle.

Audi 100 var på sin tid en av de større personbilene på markedet, og leverte gode plassforhold både i for- og bakseter – i tillegg til et stort og lett utnyttbart bagasjerom.

Rett nok var jeg ikke helt fornøyd med den høye kanten å laste over, og med reservehjul under dørken her så jeg klart for meg stunder med høy underholdningsfaktor (for omgivelsene!) ved en mulig punktering med ferielastet bil!

Bagasjerommet på denne generasjonen Audi 100 slukte mye, det kan jeg bekrefte. Men det var en høy kant å løfte over - og punkterte du med fullt bagasjerom ble det mye jobb. Reservehjulet lå under dørken, sammen med jekk og verktøy. Foto: Audi

Ikke en gang 3-trinns vifte!

Bilens særdeles magre utstyrsnivå til tross for høy pris hadde sin forklaring. Pristillegget for dieselmotor i stedet for bensin var intet mindre enn 24.000 kroner, eller tretti prosent på toppen av tilsvarende bensinmodell. Klart du skulle ha mektige kjørelengder for å forsvare valget bare på drivstoffinnsparing!

Hvor dårlig det sto til med utstyr, kan illustreres med at prøvebilen manglet detaljer som trykkspyling av frontlyktene, innvendig speilregulering, 3-trinns vifte i varmeanlegget, turteller og lighter – for å ha nevnt noen av manglene.

Derfor er disse plutselig blitt veldig populære igjen

Voldsom kaldstart-støy

Til gjengjeld var motoren en opptur. 2-literen leverte 70 hk, selvsagt en helt latterlig effekt med dagens målestokk, men brukbart den gangen. Etter en skuffende høylytt startknatring og kakling, leverte den 5-sylindrete dieselen fin kjørekultur når den var driftsvarm; overraskende stillegående.

Selv om ytelsene nok var temmelig moderate, fastslo jeg at «70 hester høres ikke mye ut, og det er forbausende hvilke ytelser du får. Motorens største minus er og blir støyen på tomgang ved kaldstart, for den er ganske voldsom.»

Noe av det som kjennetegnet Audi 100 fra 1976, var 5-sylindret motor. Det hadde også dieselutgaven. Foto: AUDI AG

Lønnsom etter 17.200 km

På veien fikk bilen karakteren «en nesten perfekt langturbil. Støynivå, fjæringskomfort og interiør er samstemt utrolig bra med det ene mål for øye å sikre komfortabel kjøring og minimal tretthet for sjåfør og andre i bilen.»

Både bremser, styring og girskift fikk godkjent med stjerne, og så var det forbruket, da – det beste argumentet for bilen. Jeg oppnådde et snitt på 0,8 l/mil ved blandet kjøring, og i forhold til tilsvarende bil med bensinmotor og forbruk på 1 liter på mila, ville prisforskjellen være utlignet etter 17.200 kjørte kilometer, fant jeg ut.

Slik startet et stort småbil-eventyr

Fristende alternativ – hemmende prislapp

Sannsynligvis ville krysningspunktet komme enda litt tidligere, blant annet fordi dieselmotoren krevde litt mindre og rimeligere vedlikehold enn en bensinmotor. Morsomt å se tilbake på at den gangen utgjorde milkostnaden for diesel – drivstoff og km-avgift – pene kr. 1,30, mens tilsvarende kostnad for en bensinbil var kr. 2,70! Dermed ga det seg ganske tydelig hvor stor den driftsøkonomiske dieselfordelen var. Og det var den som gjaldt. Ytelsene, mangelen på fraspark, fristet nok ikke like mye.

Uansett fastslo jeg i min konklusjon at Audi 100 5D kunne være et fristende alternativ for mange, selv om prislappen var et noe hemmende element. Men med store årlige kjørelengder «er det glimrende økonomi i for eksempel en Audi 100 5D,» kunne jeg konstatere.