KNUST: En skuffet Frida Karlsson ble knust av rivalen Therese Johaug i sitt førte OL-renn. Foto: Vegard Grøtt / BILDBYRÅN
KNUST: En skuffet Frida Karlsson ble knust av rivalen Therese Johaug i sitt førte OL-renn. Foto: Vegard Grøtt / BILDBYRÅN

«Hadde Frida Karlsson vært norsk, ville hun hatt større sjanse til å slå Johaug»

Svenskene trengte sårt en realitetssjekk. Og den fikk de til gagns.

Selvsagt er det lov som nordmann å fryde seg over svensk fiasko. Men denne gangen ligger sympatien mest hos Frida Karlsson.

For å slå det fast umiddelbart. Den svenske yndlingen er en fantastisk idrettsutøver. Og den i det kvinnelige langrennsfeltet som er nærmest Therese Johaug rent sportslig. Det er udiskutabelt.

Norske medaljer
  • Gull 16
  • Sølv 8
  • Bronse 13

På hennes vegne er det derfor ekstra vondt å lese fiasko-overskriftene i svenske aviser et tidel etter målgang.

For de forventningene som er lagt på unge Karlssons skuldre før OL i Beijing er nesten ikke til å bære. Jeg regner med teamet rundt Karlsson har vært profesjonelle nok til å fortelle henne at det er de færreste utøverne som lykkes i sitt aller første OL.

Det er bare å se på karrieren til tidenes vinterolympier, Marit Bjørgen. Hun var nærmest som turist å regne i Salt Lake City i 2002. Selv om hun fikk med seg en sølvmedalje fra stafetten.

Resten av OL-karrieren er en vakker idrettshistorie med både opp og nedturer. Og sånn er det faktisk for de aller fleste.

Karlsson er riktig nok på et høyere nivå enn Bjørgen ved inngangen til sitt første OL. Men omstendighetene med ekstrem høyde, ekstrem kulde, og større press, gjør at dette ikke er «any given saturday» i langrenn.

Men i svenske medier har man skapt forventninger om at Karlsson er like stor favoritt til å vinne gull i sitt første OL som Therese Johaug.

Og det er der svenskenes største problem ligger.

Journalistene leder utøvere og ledere inn i en virkelighet som faktisk ikke eksisterer. Forventningene blir for urealistiske, og da blir de ytre rammene for å prestere vanskeligere for Karlsson & co.

Det er ikke første gangen vi har sett det med svenskene.

Før OL i Vancouver hadde søta bror innkassert gullet på herrenes langrennssprint i god tid før mesterskapet. I og for seg var det ikke rart, all den tid Emil Jönsson vant generalprøven i Canmore med et hav.

På mediabussen ned fra arenaen satt jeg med svenske kolleger som mente at gullet bare burde deles ut på forhånd. Ingen var i nærheten av Emil uansett.

Men Jönsson bukket under for presset.

Selvsagt gjorde han det.

Han var ikke i nærheten av pallen. I stedet endte sprinten med en rivende gullduell mellom Nikita Kriukov og Petter Northug jr.

Den gang kunne man lese de samme overskriftene om svensk fiasko i «rubrikerne» i vårt kjære naboland.

Da må det være lov å spørre seg. Lærer de aldri over kjølen?

Langrenn er stort i Sverige. Foruten ishockey, er det ingen vintergrener som betyr mer i Sverige.

Og det preger hele nasjonen.

At de nå i en årrekke som storebror i Norden har blitt ydmyket av Norge i nasjonalskisporten, har skapt dype sår i den medelsvenske folkesjela.

Derfor virker det unødvendig desperat at svensk presse skaper urealistiske forventninger til utøverne.

Det svenske landslaget skal ha ros for at de har fått fram en generasjon nye kvinnelige langrennsløpere som i verdenscupen de siste to årene har prestert langt bedre enn de norske.

Sånn er det i idretten. Pendelen svinger mellom generasjoner og nasjoner.

Men når Therese Johaug – en av verdens beste trente kvinnelige utøvere uansett idrett står på start– så er det faktisk mest realistisk å få sølv i OL for de andre.

Konklusjonen blir da. Enn hvor nådeløs den høres ut for våre svenske venner.

Hadde Frida Karlsson vært norsk, hadde hun hatt større sjanse til å slå Johaug.

Hun har selvsagt fortsatt mulighet til å gjøre det i Beijing.

Men da bør svenskene først stikke fingeren i snøen for å orientere seg om hvordan verden faktisk ser ut.