Dette var en av verdens verste biler

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Morris Marina 1,3 fra 1974.

Britisk bilindustri var godt og vel nede i knestående da jeg testet Morris Marina i 1974-versjon for Alle Menn. Denne bilen, som kom på markedet i 1971, var nok en modell som skulle bringe British Leyland og Austin Morris-divisjonen på beina igjen – og den ble nok en modell som mislyktes med dette.

Men det skal sies at Marina gjennom hele produksjonsperioden var veldig populær i hjemlandet, og i en årrekke var blant de fire-fem mest solgte bilmodellene. Faktisk ble det solgt totalt mer enn 800.000 Morris Marina i Storbritannia fra 1971 til 1980. Tar vi med den oppgraderte modellen Ital som ble produsert frem til 1984, kom samlet produksjon opp i hele 1,2 millioner biler.

Skulle bli redningen deres - det gikk dårlig

Den var billig

Det er uvisst hvor mange biler som fortsatt eksisterer av Marina – og Ital, for den saks skyld – men trolig er det svært få. Det er flere årsaker til dette, men en av de viktigste har utvilsomt vært den elendige rustbeskyttelsen.

Salgssuksessen kom dessverre ikke på grunn av hverken god kvalitet eller positive tester i media – snarere på tross av dette. Morris Marina var utskjelt fra første dag, og dømt nord og ned som en gammeldags bil med dårlig kvalitet og lite imponerende kjøreegenskaper. Men den hadde brukbare plassforhold – og den var billig.

Stort bagasjerom

Mye av det samme rapporterte jeg etter mitt møte med 1974-modellen. Bilen virket litt omtrentlig sammenskrudd, med dårlige tilpasninger i deler av karosseriet, og en lei tendens til skranglelyder, særlig bakfra. Kjørte veldig bra gjorde den heller ikke. Oppskriften var den gamle velkjente, med motor foran og drift på bakhjulene.

For å spare penger var det valgt enkle og billige løsninger på mye, blant annet med bladfjærer til bakakselen. Med den lette hekken skulle det ikke all verdens til før bakhjulene slapp, men det var heldigvis ikke veldig vanskelig å få kontroll over den igjen.

En ganske sterk tendens til understyring ble notert. Bilen fikk ros for relativt stort bagasjerom og bra innvendig plass. Den klassiske sedan-formen ga bra sikt fra førerplass, men førermiljøet virket ellers litt rotete, selv om selve førersetet fikk bra omtale.

Arbeiderne var mer opptatt av å drikke øl og spille kort

Escort og Cortina

I et British Leyland som konstant var i pengenød, var det en evig kamp for å spare penger. Dette skjedde mest gjennom å redusere produksjonskostnader – og der lå også årsaken til at Morris Marina ble lansert med en konstruksjon og design som allerede var gammeldags og langt på vei utdatert.

Konsernet valgte å fokusere på firmabilmarkedet og andre store kunder som bilutleie, og her lyktes de altså meget godt. Bilen var enkel, veldig billig i innkjøp - og den så ikke så ille ut heller. Her konkurrerte den med Ford Escort og Cortina, som dominerte disse markedene, men som var noe dyrere.

En av verdens verste

British Leylands Austin-modeller, med mer moderne og langt dyrere konstruksjoner som forhjulsdrift og mer avanserte oppheng, lyktes ikke i disse viktige markedene. Det gjorde altså derimot Morris Marina, som klarte å ta en betydelig andel av de store og viktige flåte- og utleiemarkedene.

Av flere kilder er Morris Marina blitt «kåret» til en av verdens verste biler.

Helt siden modellen ble lansert, har den fått pepper for dårlige ytelser, dårlige kjøreegenskaper og generelt dårlig produksjonskvalitet. Kanskje ikke så veldig merkelig, tross alt, når en ny bil i 1971 bygde på flere viktige komponenter som var i bruk allerede på 1940- og 1950-tallet!

«...fra middelalderens håndkjerrer»

Dette gjaldt blant annet forhjulsoppheng og motorer, men så må vi igjen ta høyde for årsaken: British Leyland manglet økonomi til særlig omfattende produktutvikling. Bilen ble dessuten utviklet på svært kort tid, og var egentlig bare tenkt som en midlertid erstatter for enda mer utdaterte modeller fra konsernet inntil en mer avansert modell kunne være ferdig.

Slik ble det altså ikke, og resultatet var lite smigrende karakteristikker i viktige media, både bilmagasiner, aviser og TV. Velkjente Jeremy Clarkson skal blant annet ha beskrevet Marinas bakhjulsoppheng som «noe som var hentet fra middelalderens håndkjerrer...»

Bra bakseteplass

Og likevel: For British Leyland kompenserte det nok litt for all kjeften de fikk at Marina ble konsernets nest mest solgte bilmodell, bare slått av legendariske Mini.

Den bilen jeg prøvekjørte høsten 1974, var en 1,3 liters firedørs sedan. Som allerede nevnt, var det fortsatt bladfjærer bak – og også ellers lite avanserte løsninger å finne på undersiden. Bilen var en firedørs femseter, og som nevnt var plassforholdene en av Marinas beste sider. Bagasjerommet slukte solide 552 liter, og bredde på brukbare 1,65 meter ga slett ikke så verst plass i baksetet.

Bilen som var en ren oppvisning i udugelighet

Toppfart 132 km/t

Bilen var ellers 4,22 meter lang, 1,43 meter høy og hadde en akselavstand på 2,44 meter. Egenvekten var 878 kg, og Morris Marina i denne versjonen hadde tillatt totalvekt 1.226 kg – altså ikke veldig imponerende nyttelast. Bakkeklaringen var 142 millimeter, og svingdiameter på imponerende 9,45 meter ga i alle fall fordeler der det var trangt.

Den ikke helt nye motoren hadde et slagvolum på 1,3 liter, og leverte på sitt beste 57 hestekrefter. Maksimalt dreiemoment var 93 Nm, som kom ved 2.450 omdreininger. Dette åpnet selvsagt ikke for de mest imponerende ytelsene. Morris Marina 1,3 klarte akselerasjon fra 0 til 100 km/t på beskjedne 18,8 sekunder, og bilen skulle klare en toppfart på 132 km/t.

HL var litt finere

Girkassen var 4-trinns manuell, og girskiftet var tidvis litt trøblete. Ellers noterte jeg på plussiden den gangen at oppvarmet bakrute hørte til standardutstyret, sammen med ryggelys, nakkestøtter og justerbare forseterygger.

Morris Marina ble også tilbudt i en atskillig mer påkostet utgave – HL. Denne utmerket seg med 1,8 liter motor med 78 hk, noe som ga atskillig friskere takter enn de 57 hestene innstegsmodellen hadde å by på. HL hadde dessuten et mer påkostet interiør, og mye mer standard utstyr enn 1,3-modellen. Men kvaliteten? Den var nok dessverre i stor grad den samme. Og dårlige.

Unik bilsamling dukket opp - midt i byen

Video: Britisk og nyere – men her gikk det ikke særlig bra