TAUS: Hedvig Landre (25) snakket ikke med andre enn sin nærmeste familie i nesten 20 år. Foto: Frank Melhus/TV 2.
TAUS: Hedvig Landre (25) snakket ikke med andre enn sin nærmeste familie i nesten 20 år. Foto: Frank Melhus/TV 2.

Hedvig var taus i nesten 20 år. Møtet med en spesiell person endret livet hennes

Rammet av den «ukjente» lidelsen selektiv mutisme.

– Jeg hadde nok ikke levd i dag hvis det ikke var for Lars Ove, sier Hedvig Landre (25)

I programmet «Vårt lille land», på TV 2 forteller Hedvig om den tause og vanskelige oppveksten og hvordan møtet med Lars Ove Moe (47) var med på å gi henne håpet tilbake.

Lars Ove Moe husker godt da han traff Hedvig første gang.

– Det var et spesielt møte, for jeg har ikke møtt noen som ikke snakket før.

SPESIELT: Lars Ove Moe hadde aldri tidligere møtt noen som ikke snakket. Foto: Frode Myhra Skog/TV 2.
SPESIELT: Lars Ove Moe hadde aldri tidligere møtt noen som ikke snakket. Foto: Frode Myhra Skog/TV 2.

I hjembyen Namsos er det nesten ingen som har hørt Hedvigs stemme.

For helt fra hun var liten har vært taus utenfor sitt eget hjem. Hedvig har nemlig den relativt ukjente diagnosen selektiv mutisme.

– Det er som om man er fanget i et stille fengsel, forklarer Hedvig i dag.

Hedvig hadde en sperre som gjorde at hun ikke klarte snakke foran noen andre enn sin aller nærmeste familie. Ute blant folk var det som om hun hadde en vond lås i halsen. Ordene kom ikke ut.

FENGSEL: Det å ha selektiv mutisme er som å leve i et stille fengsel, forklarer Hedvig. Foto: Frode Myhra Skog/TV 2.
FENGSEL: Det å ha selektiv mutisme er som å leve i et stille fengsel, forklarer Hedvig. Foto: Frode Myhra Skog/TV 2.

– I det jeg går ut døren kjenner jeg at muskel for muskel stivner til. Det er som jeg har en liten djevel inni meg, som kveler meg om jeg forsøker å snakke til noen.

Slik hadde hun det i nesten 20 år. Helt fram til hun ble med på NAV-tiltaket Kulturpatruljen i Namsos - og møtte Lars Ove Moe.

Lars Ove hadde ingen formell utdannelse innen sosialt arbeid. Hans yrkesbakgrunn var i stedet blant annet fra fiskeindustrien, som dørvakt og bartender. Så dette var noe nytt for ham.

– Selektiv mutisme hadde jeg aldri hørt om før. Så det sa meg absolutt ingenting, sier han.

UKJENT: Lars Ove hadde aldri hørt om selektiv mutisme før han møtte Hedvig. Foto: Frode Myhra Skog/TV 2.
UKJENT: Lars Ove hadde aldri hørt om selektiv mutisme før han møtte Hedvig. Foto: Frode Myhra Skog/TV 2.

– Jeg tenkte at: «Jaja, dette blir jo interessant.»,

Selektiv mutisme er en tilstand der barn er helt tause i mange situasjoner, selv om de har normalt språk og kan snakke. De snakker gjerne hjemme med familien, men får ikke ut et ord i barnehagen, skolen eller andre sosiale sammenhenger utenfor hjemmet.

– Selektiv mutisme er en angstlidelse og min forskning tyder på at det er snakk om en spesifikk fobi mot å snakke, forklarer Heidi Omdal som er professor i spesialpedagogikk.

Omdal er tilknyttet institutt for pedagogikk på universitetet i Agder og har forsket på selektiv mutisme.

Hedvig skravlet som alle andre barn helt fram til hun var tre år gammel.

Da skjedde det noe.

– I det hun starta i barnehagen så slutta hun brått å snakke, forteller mamma Gunvor Landre.

SLUTTET Å SNAKKE: Da hun begynte i barnehagen sluttet Hedvig brått å snakke. Foto: Privat.
SLUTTET Å SNAKKE: Da hun begynte i barnehagen sluttet Hedvig brått å snakke. Foto: Privat.

I begynnelsen trodde de at Hedvig var sjenert og at dette kom til å gå seg til. Hedvig sa imidlertid ingenting i barnehagen. Hun kunne riste på hodet eller nikke. Men det kom ikke et ord.

Mamma husker spesielt en episode da hun skulle levere datteren i barnehagen. Hedvig skravlet i vei med moren helt til de kom til trappen utenfor barnehagen.

– Da sa hun; «Nå mister jeg stemmen», også ble hun helt stille.

Man mener at om lag èn prosent av befolkningen er rammet av selektiv mutisme. Likevel er lidelsen fortsatt ukjent for de aller fleste.

På skolen ble det slått fast av fagfolk at Hedvig hadde diagnosen. Skoletiden ble tøff for den tause jenta.

– Jeg gruet meg vanvittig til å gå på skolen, sier Hedvig.

Rådville lærere visste ikke helt hva de skulle gjøre. PPT var inne med oppfølging og rådgiving. Hedvig hadde en assistent og ble ofte tatt ut av klassen som gjorde at hun i enda større grad følte seg på utsiden av klassemiljøet.

I friminuttene satt hun stort sett på trappen og så på at de andre elevene lekte. Dersom hun en sjelden gang prøvde å bli med i leken opplevde hun å bli avvist. Hun forteller om mange episoder der hun ble plaget av andre elever. Hun ble et lett mobbeoffer – hun sa jo ingenting tilbake likevel.

MOBBET: Hedvig forteller om at hun ble mobbet av de andre elevene på skolen. Foto: Privat.
MOBBET: Hedvig forteller om at hun ble mobbet av de andre elevene på skolen. Foto: Privat.

– Jeg ble den tause raringen. Jeg visste ikke om jeg ble slått eller lugget, eller om de ville kaste søppel på meg, forteller hun.

– Når man har selektiv mutisme så klarer man ikke å vise hvem man egentlig er fordi man er fanget i dette stille fengselet da, sier Hedvig.

Professor Heidi Omdal er en av de få som har forsket på selektiv mutisme i Norge. Hun sier at barn med diagnosen vil oppleve skolesituasjonen som ekstremt stressende.

– Etter hvert som barnet blir eldre vil ikke andre akseptere taushet like mye som i barnehagen. Da vil de stå i fare for å bli svært ensomme. Voksne og barn rundt dem vil, etter hvert gi opp når de har prøvd alt for å få vedkommende til å snakke, sier Omdal.

Det skjedde også i Hedvigs tilfelle. I tenårene ble problemene hennes enda større - og hun isolerte seg.

– Hun ble mer og mer fortvilet, forteller mamma Gunvor.

FORTVILET: Hedvig ble mer og mer fortvilet da hun kom i tenårene, i følge mamma Gunvor. Foto: Frode Myhra Skog/TV 2.
FORTVILET: Hedvig ble mer og mer fortvilet da hun kom i tenårene, i følge mamma Gunvor. Foto: Frode Myhra Skog/TV 2.

– Det var jo så ille at hun ikke ville leve mer. Hun sa: «Hvorfor skal jeg leve? Jeg får jo ikke til å prate med noen, jeg får jo ikke til å leve livet mitt. Du må skjønne det mamma, jeg har ikke noe å leve for.»

Hedvig ble fritatt for de fleste karakterer på ungdomsskolen, og kom inn på videregående på særskilte vilkår. Men etter noen måneder ga hun opp skolegangen helt.

– Først var det snakk om at hun skulle ha et hvileår. Men det hvileåret ble jo til veldig mange år, forteller mamma Gunvor.

De neste fem årene var Hedvig stort sett bare hjemme – helt alene.

Fremdeles syns Hedvig det er vanskelig å snakke om ensomheten.

– Jeg har en veldig skam over at jeg er så ensom, og at jeg er så mye alene. Jeg benekter ikke at jeg er ensom, men jeg vil på en måte ikke høre det. For det gjør så vondt.

ENSOMHET: Det at hun har slitt med selektiv mutisme hele livet har gjort Hedvig ensom. Foto: Frode Myhra Skog.
ENSOMHET: Det at hun har slitt med selektiv mutisme hele livet har gjort Hedvig ensom. Foto: Frode Myhra Skog.

– Jeg har jo stort sett vært alene hele livet.

Professor Heidi Omdal har sett mange eksempler på at personer med selektiv mutisme blir ensomme.

– I tilfeller der det ikke gjøres noe bevisst vil barnet ofte få tilleggsutfordringer og falle ut av fellesskapet og kanskje skolen. For å komme ut av denne fobiske tilstanden, må andre komme i posisjon til vedkommende gjennom tidlig å bygge en sterk og tillitsfull relasjon, sier Omdal.

Det var først da Hedvig fikk tilbud om å delta på et aktivitetstilbud finansiert av NAV at hun opplevde en endring i livet. Tiltaket ble kalt Kulturpatruljen og målet med tilbudet var å aktivisere ungdommer som stod i fare for såkalt langvarig utenforskap, gjennom musikk.

Lars Ove Moe var mannen som ledet Kulturpatruljen da Hedvig kom inn døra.

– Jeg hadde ikke noe særlig annet førsteinntrykk utover at hun var rimelig stille, sier Lars Ove.

HETTEGENSER: Hedvig satt stort sett med hetten over hodet og kikket ned i datamaskinen i begynnelsen. Foto: Ronny Oksvold/TV 2.
HETTEGENSER: Hedvig satt stort sett med hetten over hodet og kikket ned i datamaskinen i begynnelsen. Foto: Ronny Oksvold/TV 2.

Hedvig satt i en stol i lokalet med hetten godt trukket ned over hodet og sa ingenting.

Lars Ove hadde ingen formell utdannelse innenfor sosialt arbeid. Men han følte et ansvar for å prøve å gjøre tiden på Kulturpatruljen til en så god opplevelse som mulig for Hedvig.

– Jeg har aldri drevet med behandling. Jeg er overhodet ikke noen fagutdannet mann. Men det betyr ikke det samme som at man ikke kan prøve å forstå hvordan man kan bidra til at det skal bli bedre da, sier Lars Ove.

Han leste alt han kom over som handlet om selektiv mutisme. Men han fant lite som hadde en dokumentert effekt på personer med diagnosen.

Hedvig hadde vært i kontakt med barne- og ungdomspsykiatrisk, BUP, flere ganger allerede mens hun gikk i barnehagen.

Og på skolen fortsatte det med møter og oppfølging med fagfolk fra PPT flere ganger i året - uten resultat.

Lærere, pedagoger, sosionomer og psykiatere – det virket som alle hadde gitt henne opp.

– Jeg har veldig følt på at lærere, PPT og alle de der ikke har skjønt at jeg har vært kognitivt til stede, for de har snakket om meg som OM ikke jeg har vært der, sier Hedvig.

– Hvis de snakket til meg så var det på babyspråk.

På Kulturpatruljen var Lars Ove og de andre i tvil om hvordan de skulle nærme seg Hedvigs problem.

– Du klør deg litt i hodet og lurer hvordan i all verden skal vi løse det her da. Hva skal man gjøre og prøve? sier Lars Ove. Han hadde ingen forventninger om å lykkes.

– Jeg tenkte dette ble mest oppbevaring, egentlig.

Lars Ove bestemte seg for at de fikk gjøre det beste ut av det, med Hedvig. Ikke mase om snakking. Men bare la henne være der – som en i gjengen.

– Hedvig fikk lov til å være i lag med oss, uten å delta. Hun ble snakket til - selv om hun ikke svarte, forteller han.

– Det var egentlig det vi gjorde.

ROCK CITY: Nav-tiltaket Kulturpatruljen holdt til i det såkalte Rock City-bygget i Namsos sentrum. Foto: Frode Myhra Skog/TV 2.
ROCK CITY: Nav-tiltaket Kulturpatruljen holdt til i det såkalte Rock City-bygget i Namsos sentrum. Foto: Frode Myhra Skog/TV 2.

Det å bli inkludert på lik linje med de andre var akkurat det Hedvig ønsket.

– Jeg ble møtt med respekt og vennlighet, også var det ikke noe mas da om at jeg måtte snakke, jeg ble akseptert for den jeg er, sier Hedvig.

– Lars Ove ga meg den tiden jeg trengte for å bli trygg, og da løsnet det til slutt.

I starten var avtalen at Hedvig skulle prøve å være med de andre i Kulturpatruljen èn time i uka. Men etter nærmere et halvt år begynte hun plutselig å møte opp hver eneste dag.

– Da skjønte jo vi at; «Okay nå skjer det ting», sier Lars Ove.

Og noen uker senere skjer det som Lars Ove har litt vanskelig med å forklare.

– Jeg forstår det fortsatt ikke helt.

For en dag kom Hedvig inn på kontoret hans. Hun hadde bestemt seg for å si noe.

– Jeg var veldig skjelven i det jeg satte meg ned. Så bare slapp det, jeg var plutselig kjempelett innvendig, husker Hedvig.

Lars Ove spurte henne bare hvordan det gikk med henne.

– Plutselig så kom det masse fornuftige svar, sier Lars Ove.

– Hun snakket litt lavt. Men hun snakket!

Lars Ove smiler.

– Da fikk jeg gåsehud.

Hedvig husker at hun ble så glad etter praten med Lars Ove at hun løp ut for å sende sms til mamma Gunvor.

“Jeg klarte det! Jeg har hatt en samtale!»,

Siden den gangen har Hedvig og Lars Ove og hatt mange samtaler - og blitt gode venner.

VENNSKAP: I dag er Hedvig og Lars Ove blitt gode venner - og sparringspartnere i bokseringen. Foto: Frank Melhus/TV 2.
VENNSKAP: I dag er Hedvig og Lars Ove blitt gode venner - og sparringspartnere i bokseringen. Foto: Frank Melhus/TV 2.

Tiden på Kulturpatruljen er over for dem begge. Men Lars Ove er fortsatt en viktig støttespiller i livet til Hedvig når ting er litt vanskelig.

– Han ga meg liksom håpet. Jeg hadde nok ikke levd i dag uten han, sier hun.

GA HÅP: Hedvig tror ikke hun hadde levd i dag om hun ikke hadde møtt Lars Ove. Foto: Frank Melhus/TV 2.
GA HÅP: Hedvig tror ikke hun hadde levd i dag om hun ikke hadde møtt Lars Ove. Foto: Frank Melhus/TV 2.

– Lars Ove og er jo ingen fagperson på noe vis, han er bare et fornuftig medmenneske. Det at han klarer å knekke koden, det er jo ganske forunderlig, sier mamma Gunvor.

Hun er takknemlig for det som har skjedd med datteren.

TAKKNEMLIG: Mamma Gunvor er glad for det som har skjedd med datteren. Foto: Frank Melhus/TV 2.
TAKKNEMLIG: Mamma Gunvor er glad for det som har skjedd med datteren. Foto: Frank Melhus/TV 2.

Lars Ove er opptatt av at det er Hedvig som har gjort jobben selv. Han har bare fått lov å være med på reisen.

Hedvig har tatt mange skritt allerede. Men vet at det er mange igjen. For det å ta skrittet ut i lokalsamfunnet i en alder av 25 år er ikke så enkelt. Spesielt er det vanskelig å skaffe seg et nettverk når du har stått utenfor det sosiale hele livet.

– Men jeg ser ikke så mørkt på framtida lenger, sier Hedvig.

– Jeg har lyst til å ta igjen alt som er tapt av opplevelser, og begynne å leve livet. For det å gå så mye alene, det gjør deg gal.

HUMOR: Hedvig og Lars Ove har ifølge seg selv sær humor og ler masse sammen. Foto: Frank Melhus/TV 2.
HUMOR: Hedvig og Lars Ove har ifølge seg selv sær humor og ler masse sammen. Foto: Frank Melhus/TV 2.

Se hele historien om Hedvig i «Vårt lille land» på TV 2 Play.

Mer innhold fra TV 2