Foto: Beate Oma Dahle

Martin Jansson var villig til å gjøre alt for ikke å bli avslørt

 Foto: Beate Oma Dahle

Det holdt på å koste han livet

Ingen visste at Martin Jansson tok farvel

På gutterommet satt Martin Jansson og ventet.

Han var redd for seg selv. Redd for å bli sett og avslørt.

Det var blitt mørkt ute, og nærmet seg midnatt. 19 år gamle Martin ventet til gatene var folketomme, så ingen kunne avsløre at han satte kursen mot sykehuset.

Han hadde bygd opp mot til denne reisen i fem år – men mottakelsen ble alt annet enn forventet.

– Jeg ble stoppet i døren. De sa at jeg ikke hadde noe problem. Det knekte meg. Jeg ba ingen om hjelp etter det, forteller Jansson til TV 2 14 år senere.

– Skuespiller i eget liv

Han fikk sitt første angstanfall som 14-åring. 33-åringen husker det som om det var i går. Han ble desperat, gapte etter luft og trodde han skulle dø.

Angstanfallene fortsatte å komme og han fikk stadig mørkere tanker.

På utsiden trodde han alt så fint ut. Han var hockeyspilleren med en tilsynelatende perfekt barndom.

– Jeg var en skuespiller i mitt eget liv. Jeg ville ikke vise meg svak. Alltid skulle jeg være sterk. Jeg ville at folk skulle se meg og tenke «der er Martin. Han er sterk og trygg på seg selv.» Du ville ikke være en byrde for andre. Jeg passet på å alltid være glad og tulle bort ting. Da tror jo folk at man er sånn, forklarer han.

Det var først da han kom hjem at han lot masken falle.

SCENESKIFTE: Det var først da Martin Jansson kom hjem og hengte av seg jakken at han lot masken falle og tillot seg selv å vise følelser.

– Hvordan klarte du å holde dette skjult da du gikk rundt med så mørke tanker?

– Om du får spørsmål om du har det bra når du er 14-15 år, så svarer du «ja». Du vil bare få avsluttet samtalen. Det er ingen rundt meg som kan klandres for ikke å ha sett hvordan jeg virkelig hadde det, svarer han.

Nidaros har tidligere omtalt Jansson sin historie.

 Foto: Beate Oma Dahle
Foto: Beate Oma Dahle

Tok farvel

Etter han ble nektet hjelpen han sårt trengte, begynte han å lure på om det egentlig ikke var så ille som han gjorde det til.

– Jeg lå våken den natten og lurte på om det kun var jeg som innbilte meg å ha det ille.

Tankene kom om jeg kanskje ikke skulle leve videre. Om ikke samfunnet ville hjelpe meg, hvem skulle gjøre det da?
Martin Jansson

Ukene gikk og det ble stadig mørkere. Han bestemte seg for å gjøre slutt på alt.

Jansson ringte venner for en siste prat, og spiste det han trodde ble en siste middag med familien. Han hadde tatt sitt farvel – uten at de nærmeste ante hvilke planer han gikk med.

– Hvordan var det for siste gang å skulle se og høre de som sto deg nær?

Trenger du noen å snakke med?

  • Mental Helses hjelpetelefon: 116 123 (døgnåpent)
  • Kirkens SOS: 22 40 00 40 (døgnåpent)
  • Leve Landsforeningen for etterlatte ved selvmord: Tar imot henvendelser på e-post: post@leve.no eller telefon 22 36 17 00 (hverdager 9-15)

Kilde: Helsenorge.no

– På mange måter var det en lettelse. Jeg innbilte meg at de fikk det bedre uten meg. De skulle få slippe å ha meg det mer, svarer han.

Med det han omtaler som et «mirakel» overlevde han sitt eget selvmordsforsøk.

– Jeg fikk en sjanse til i livet. Det er jeg evig takknemlig for.

Dette ble en ubehagelig vekker for hans nærmeste. De forsto hvordan han egentlig hadde det. Sørget for at han fikk hjelp av psykolog, fikk medisiner og tett oppfølging.


Så ingen annen utvei

– Hvordan var tiden etter denne kvelden?

– Det var en tøff tid. Endelig fikk jeg den hjelpen jeg burde fått første gangen jeg søkte hjelp. Det gjør vondt å tenke på at det gikk så langt at jeg forsøkte å ta mitt eget liv, før jeg fikk hjelp, understreker han.

– Hva gjorde at du tenkte at det var bedre å ta ditt eget liv enn å forsøke å oppsøke hjelp igjen?

– Det er vanskelig å forklare. Jeg så ingen annen utvei, etter å ha blitt nektet av de som er der for å skulle hjelpe og jeg hadde gått dit jeg kunne gå. Jeg ville ikke være en byrde for andre, svarer Jansson mens stemmen brister.

Jansson vet om andre i samme situasjon. Mange håndterer de vonde tankene på samme måte som han gjorde. 33-åringen frykter hva det kan føre til.

– Jeg tror dessverre at det er veldig vanlig at personer med depresjon og angst blir gode på å skjule det for andre, sier Jansson.

Hjalp ung hockeyspiller

FIKK HJELP: Etter å ha overlevd eget selvmordsforsøk, fikk Martin Jansson endelig den hjelpen han trengte. Foto: Beate Oma Dahle
FIKK HJELP: Etter å ha overlevd eget selvmordsforsøk, fikk Martin Jansson endelig den hjelpen han trengte. Foto: Beate Oma Dahle

I mange år har kun Jansson sine nærmeste visst om hans utfordringer. Det endret seg da han en kveld i oktober delte et svært personlig innlegg på Instagram.

Janssons Instagram-innlegg:

Først videredelte han en Instagram-story fra et canadisk hockeylag. Da tok en 14 år gammel hockeyspiller kontakt. Han hadde det tøft, men hadde ikke snakket med noen om det.

Jansson fortalte hvordan han hadde hatt det og hjalp den unge hockeyspilleren. 14-åringen ble inspirert til å åpne seg opp for de rundt ham.

I ettertid har foreldrene til den unge hockeyspilleren tatt kontakt med Jansson og takket ham for at han hjalp deres sønn til å åpne opp om utfordringene.

Det var også etter samtalen med denne gutten at Jansson bestemte seg for å dele sin historie.

– Jeg vil være stemmen for de som ikke orker. Da får det være tungt for meg, for jeg har funnet en måte å håndtere dette på, sier han.

– Mitt fristed

Jeg trodde jeg var så verdiløs at det beste for andre var at jeg forsvant.
Martin Jansson

Nesten hele hans liv har det meste handlet om hockey. I barne- og ungdomsårene var det lek og lange dager i hockeyhallen.

Senere spilte han hockey på seniornivå, i Bergen på nivå to i Norge og for SH-84 på nivå tre i Sverige.

IKKE ALENE: Martin Jansson vet at det er mange andre i samme situasjon som han var i Nylig hjalp han en ung hockeyspiller med å oppsøke hjelp. Foto: Beate Oma Dahle / TV 2
IKKE ALENE: Martin Jansson vet at det er mange andre i samme situasjon som han var i Nylig hjalp han en ung hockeyspiller med å oppsøke hjelp. Foto: Beate Oma Dahle / TV 2

– Det har vært mitt fristed. Det har handlet om å få være seg selv på isen, snakke med kompiser i garderoben, møte på materialforvalteren i gangen og ha trenere som ser deg. Jeg har aldri noe sted opplevd et lignende samhold som i hockeyen. Du får en tilhørighet, sier 33-åringen.

Da han ga seg som spiller, fortsatte han som trener.

Han har vært assistenttrener, hovedtrener og talentutvikler. Under pandemien sa han opp sin jobb i det han omtaler som «Europas beste akademi» – i anerkjente Frölunda HC Academy. Det gjorde han for å bygge opp Nidaros Ishockeyklubb. Martin ble ny leder for Sport og spillerutvikling i trønderklubben.

Svensken vil skape hockeyfeber i Trondheim. Han er fast bestemt på at Nidaros skal bli best i Norge på spillerutvikling.

En machokultur

Han liker seg aller best i hockeyhaller, og gjennom store deler av livet har han helst brukt mest mulig tid der. Ofte har det vært fordi han har gruet seg til å gå hjem.

– Jeg har alltid vært han som har stått igjen lengst i hallen etter treninger og kamper, eller kommet flere timer før treninger og samlinger. Hockeyen har alltid fått meg til å føle meg velkommen. Det har vært så viktig, sier han.

– Hockeykulturen er kjent som en machokultur. Tror du den kulturen kan ha gjort det vanskeligere å åpne opp om dine problemer?

TAR KAMPEN: Martin Jansson har spilt og sett utallige hockeykamper. Nå kjemper han en kamp for de som ikke orker. Foto: Beate Oma Dahle
TAR KAMPEN: Martin Jansson har spilt og sett utallige hockeykamper. Nå kjemper han en kamp for de som ikke orker. Foto: Beate Oma Dahle

– Ja, det kan ha gjort det vanskelig. Jeg ville ikke være svak, men det er jeg som har innbilt meg dette. Hele tiden har jeg hatt fantastiske trenere og lagkamerater som jeg vet at hadde lyttet hvis jeg åpnet meg opp, svarer han.

– Er hockeyspillere mykere enn hva ryktet tilsier?

– Ja, uten tvil, svarer Jansson med et stort smil.

Han har fortsatt angstanfall, men ikke på samme måte som før. Jansson er ikke lenger redd for at han skal falle tilbake til gamle vaner. Han har kontroll nå, og ser lyst på livet. Det er mye takket være hockeyfelleskapet.

– Jeg vil tørre å påstå at jeg ikke hadde vært her i dag om ikke det var for hockeyen, avslutter han.

 Foto: Erlend Borren Kristoffersen/ TV 2
Foto: Erlend Borren Kristoffersen/ TV 2

Relatert