«Ka farsken, man rækk jo ikkje sætt sæ ned mellom målan»

Nå elsker hele verden eksotiske Bodoe/Glimt.

Dagen etter bragden på Aspmyra passer det usedvanlig godt å hente den romerske keiser Julio Cæsars berømte frase, «Veni, vidi, vici» .

Jeg kom, jeg så, jeg seiret.

Uttrykket har aldri vært mer passende for å beskrive Bodø/Glimt. Femmålsseieren i seg selv er nå én ting. Men det mest bemerkelsesverdige er hvordan euforien rundt Glimt har spredd seg fra iskalde «Myra», og ut til en gloheit viral hyllest verden rundt.

At Glimt påfører Jose Mourinho et historisk stort tap vekker naturlig nok oppsikt. Men det er måten de gjør det på som virkelig imponerer fotballfolket.

Plutselig begynte Mourinho å strippe

Og det starter med Mourinho sjøl.

Mannen som har gjort det til sitt varemerke å være potte sur etter å ha tapt fotballkamper, var uvanlig raus med Glimt. Han innrømmet at han var sjokkert, og trakk uoppfordret fram Ola Solbakken som et eksempel.

– Solbakken kjørte motorsykkel. Våre spillere kjørte tråsykkel.

For kampen i går er en ekstrem sportslig prestasjon som en fagmann vet å verdsette. Mourinho ser at Kjetil Knutsen har bygd noe spesielt

Fra det øyeblikket verdens mest berømte fotballtrener tråkket ut av flyet i den sure sørøstkulingen på Bodø Lufthavn, så skjønte han også hvor spesielt det er at Knutsen har fått dette til i en knøtteby nord for polarsirkelen.

Her er Mourinhos første møte med forblåste Bodø

Og denne respekten viste seg på en meget spesiell måte før avspark i går.

Da Mourinho møtte Kjetil Knutsen i spillertunnelen, tok han tak i nordmannen, og begynte å klappe han på kinnene.

Stemningen var god. Og svært munter.

Men samtidig tolket Knutsen dette som et slags muntert forsøk på psyke han ut. Og dermed svarte han med å klappe portugiseren tilbake på samme måte.

Øyenvitnene til episoden mener de to skal ha stått der i 10-15 sekunder å klappe hverandre på kinnene. Og internt i Glimt-leiren var denne komiske episoden en av mange snakkiser etter den historiske triumfen.

At Mourinho takket for kampen med et par nye klapp på kinnene til Knutsen forteller egentlig det meste.

For at både Knutsen og Glimt satte seg skikkelig i respekt er det liten tvil om.

Glimt er selvsagt fortsatt en mygg i Europeisk fotball. Selv i norsk fotballhistorie er det en håndfull klubber som er langt større enn nordlendingene. Men de siste to årene har de gule i takt med sine bragder blitt møtt med en stadig voksende respekt fra både motstandere og journalister fra hele verden.

Og etter brakseieren mot Mourinho har dette eskalert.

Den tidligere engelske landslagskapteinen, toppscoreren, og fotballeksperten Gary Lineker har 8, 2 milloner følger på Twitter.

I går tvitret han om den «fremoverlente slashen» i navnet til Bodø/Glimt. Og mange har kastet seg på denne kuriositeten.

– Jeg overvurderte mine egne spillere

Når store sportsaviser som AS i Spania, og Gazetta della Sport i Italia omtaler Glimts sjokkseier, så viser det at dette er en triumf som hele verden sperrer opp øynene for.

Selv om Conference League «bare» er den kvisete tremenningen til selveste Champions League, så er nedsablingen av den verdensberømte treneren på «Myra» et bevis på at denne nyvinningen er viktig for bredden i den europeiske klubbfotballen.

Mourinhos respektfulle opptreden på Aspmyra er jo enda et bevis på det.

Og kanskje det viktigste av alt.

For norsk fotball gir denne ene magiske kampen oss nordmenn en følelse av å være litt viktig. Om ikke annet, så bare for en kveld.

Og den følelsen skal man ikke undervurdere.

Det forteller at det er mulig å lykkes med små ressurser. Bare man trener hardt nok. Og finner en stamme med talentfulle spillere som kan dra lasset sammen, så blir det bra. Også i lille Norge.

Roma har sin Pellegrini. Det er fett det. Men Glimt har Pellegrino. I går var det han som stjal showet.

For det ble en magisk aften på Aspmyra. Å være til stede å kjenne på euforien, varmen, gleden, og det sportslige sjokket gjorde noe med alle de seks tusen av oss som var så heldige å få se kampen live.

Selv om det begynte å røyne på for en av de litt mer tilårskomne som satt rett foran pressetribunen.

Etter at Glimt satte inn 5-1, hørte man bare at karen sukket tungt.

– Nei, nu må de førr farsken gi sæ. Mainn rækk jo ikkje å sett sæ ned mellom målan.

Han fikk ikke sitte lenge. Og etter 6-1 sto de fleste oppreist helt frivillig.

For det gjør noe med troen, og drømmen når man opplever slike øyeblikk. At det skjer kun en drøy langpasning fra Nordpolen er eksotisk.

Derfor er det ikke rart at hele verden elsker Bodø/Glimt.

Forever and more, more, more.

– Tror ikke Mourinho har tapt så mye før