OL-JUBEL: Kulturminister Abid Raja heier på Anders Mol og Christian Sørum som vant over Latvia i semifinalekampen i sandvolleyball i Shiokaze Park i OL i Tokyo torsdag.
Foto: Heiko Junge / NTB
OL-JUBEL: Kulturminister Abid Raja heier på Anders Mol og Christian Sørum som vant over Latvia i semifinalekampen i sandvolleyball i Shiokaze Park i OL i Tokyo torsdag. Foto: Heiko Junge / NTB Foto: Heiko Junge
Kommentar

«Den nye idrettsministeren må gjøre mer enn å juble for medaljer i Beijing»

Norsk idrett trenger ikke enda flere politikere som stiller opp på medaljeseremonier og heier på norske prestasjoner på Twitter. De trenger en idrettsminister som kjenner og forstår norsk idrett.

Pandemien viste oss at mange av landets politikere og myndigheter mangler en helt grunnleggende forståelse av hvordan idretten fungerer og den posisjonen idretten har i det norske samfunnet. Abid Raja heiet med stor entusiasme på norske utøvere i Tokyo og stilte gladelig opp på treningsfeltet til Odd, men han viste aldri noen grunnleggende forståelse for hvordan norsk idrett er satt sammen og de utfordringene de møter i hverdagen.

Når den nye regjeringen nå skal settes sammen, må man kunne forvente å få en kulturminister som evner å gi idretten den oppmerksomheten den fortjener, også når konfettien er sopt vekk og lyskasterne er slått av.

Idrett er mer enn en hobby

Norsk idrett er en av landets største folkebevegelser. De organiserer nordmenn i alle aldre, og er en viktig møteplass i lokalsamfunn fra Lindesnes til Nordkapp. Idrett er langt mer enn en hobby, og norsk idrett er så uendelig mye mer enn de toppidrettsutøverne som står på medaljepodiet i OL eller spiller landskamper med flagget på brystet.

KRITISK: TV 2s sportskommentator Mina Finstad Berg.
KRITISK: TV 2s sportskommentator Mina Finstad Berg. Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

Norsk idrett er slitne garderober, dugnad og foreldretrenere som gjør sitt beste for å kunne gi barn og unge mestring og treningsglede. Det er sosiale møteplasser for unge og gamle, det er uvurderlig folkehelsearbeid i praksis hver eneste dag og det er en fantastisk arena for integrering. I idretten møtes folk på tvers av bakgrunn, religion og hudfarge. Det gir idretten en helt unik posisjon i det norske samfunnet.

Da idretten stengte ned under pandemien mistet veldig mange mennesker sitt viktigste sosiale nettverk. Det har fått store konsekvenser for folks fysiske og psykiske helse. 45-åringen som elsker å spille Old Boys-fotball med kompisene to dager i uka er kanskje ikke like motivert for å gå i gang med egentrening når fotball plutselig blir forbudt.

Mange barn og unge har idretten som sin viktigste, kanskje eneste, kilde til mestringsfølelse. For de barna som alltid er først på 60-meteren, men sist på alt med bokstaver og tall, var nedstengingen av idretten blytung.

Fra alle årene som frivillig på ungdomsklubb vet jeg så altfor godt hvor viktig det for mange ungdommer å få ha en arena der de blir sett på som en ressurs, en lagkamerat å stole på, når hver eneste skoledag er en påminnelse om alt de ikke får til og alt de ikke mestrer.

I debatten om idrettens vilkår under pandemien savnet jeg politikere som for alvor tar innover seg alt dette. Og da mener jeg ikke de faste talepunktene om hvor viktig idretten er, men en faktisk forståelse av hva det betyr å stenge ned idretten. Hva det betyr for enkeltmennesker og hva det betyr for idretten som folkebevegelse, arbeidsplass og samfunnsinstitusjon.

Jeg savnet også en grunnleggende forståelse av at idretten også er arbeidsplassen til mange nordmenn, både utøvere, trenere, dommere og administrativt ansatte. Det var få som hadde problemer med at kulturarbeidere prøvde å kjempe for arbeidsplassene sine og argumentere for hvordan de kunne holde hjulene i gang på en forsvarlig måte under pandemien. Idretten ble ikke møtt med samme forståelse.

Ekstremt frustrerende ordskifte

Samtidig som idretten opplevde sin største krise siden andre verdenskrig, ble de av enkelte fremstilt nærmest som bortskjemte drittunger når de stilte krav til politikerne.

Det var ofte en underliggende tone om at “de må da skjønne at vi står midt i en pandemi” og “idretten kan ikke få ture frem som de vil, de må også være en del av dugnaden”. Men idretten ba aldri om en blankofullmakt. Det de prøvde på, var å finne løsninger for hvordan man kunne opprettholde aktivitet på en forsvarlig måte. Og de tok virkelig sin del av byrden ved nedstengingen. Da Norge begynte å åpne opp igjen i fjor sommer, var idretten bakerst i køen. Langt bak sydenturer til Spania, utenlandsk arbeidskraft til industrien og pils på puben.

Da var det ekstremt frustrerende at argumentene mot en forsiktig gjenåpning av idretten ofte blottla en totalt manglende forståelse av hvordan idretts-Norge fungerer og hvordan hverdagen ser ut både for de som har idretten som sin arbeidsplass og ute på grasrota. Det toppet seg da frykten for kø i kiosken ble trukket frem som et av argumentene mot å åpne breddefotballen. Som om ikke ivrige fotballklubber ville være villige til å ofre vaffelsalget for å få lov til å spille kamper igjen.

Selv om mange politikere var flinke til å snakke om at idretten er viktig, ble idretten altfor ofte behandlet som en litt brysom og masete lillebror som ikke forsto alvoret.

Brød og sirkus

I disse dager skal Norge få en ny regjering. Sjeldent har idretten vært mer opptatt av hvem som blir ny kulturminister. Så lenge idretten er kulturministerens ansvar, må man kunne forvente at den nye statsråden gjør mer enn å juble for solide prestasjoner i Beijing og scoringer mot Nederland. Som på alle andre politiske områder trenger vi en statsråd som forstår hvordan ting ser ut på bakken, og som tar det feltet de har fått ansvar for på alvor.

Idrettspolitikk er mye mer enn brød og sirkus, og det er et politisk felt som altfor lenge har blitt behandlet i bisetninger.

Mange ønsker seg en egen idrettsminister, men det kommer ikke til å skje. Inntil videre må nok idretten dessverre belage seg på å være et vedheng til kulturpolitikken. Men et minstekrav må være at ministeren som har ansvaret for en av landets største og viktigste folkebevegelser forstår at de forvalter en samfunnsinstitusjon som betyr vanvittig mye for hverdagen til veldig mange mennesker, og behandler idretten deretter.

Relatert