Foto: Olsen, Geir
Kommentar

Hvor mye veier en gullmedalje?

Frykten for å skape slankepress blant utøverne har gjort vekt til et tabu i idretten. Det er mer til skade enn til gagn.

Maren Lundby reiser ikke til OL i Beijing. Vår aller beste skihopper klarer ikke å gå nok ned i vekt på en forsvarlig måte. Da velger hun heller å bli hjemme. Det står det stor respekt av. Toppidretten er ekstrem og stiller ekstreme krav til utøvernes kropper. Men når kroppen sier stopp, må man lytte. Lundby har tatt en vanskelig, men helt nødvendig avgjørelse.

Hun kunne ha skyldt på en diffus skade eller gjemt det bort i generelle ord og vendinger. I stedet sier hun rett ut at hun nå er for tung til å kunne prestere i verdenstoppen, og at hun ikke har klart å finne en måte å gå ned i vekt tidsnok på en forsvarlig måte.

Det at Maren Lundby velger å være så åpen om vektutfordringene sine setter en helt ny standard innen idretten. Og det er på høy tid.

I altfor lang tid har det nærmest vært tabu å snakke om vekt i idretten, spesielt når det gjelder kvinnelige utøvere. I frykten for spiseforstyrrelser har vi kollektivt valgt å ignorere det at vekt helt åpenbart er viktig i mange idretter hvis du skal prestere helt i toppen. Et par kilo fra eller til kan være forskjellen på medalje og tiendeplass. Alle vet det, men ingen vil snakke åpent om det.

Derfor er på høy tid at ledere og trenere i norsk idrett begynner å gjøre det. Aller helst i dag.

Idrettsutøvere har kroppen sin som sitt viktigste arbeidsverktøy. Hver eneste dag handler om å gjøre kroppen i stand til å prestere på et høyest mulig nivå, enten det handler om å løpe fort, hoppe langt eller gå fort på ski. Det er et hardkjør de færreste av oss ville tålt, og det kan koste dyrt hvis man ikke klarer å finne den riktige balansen.

Toppidrettsutøverne har stort sett et apparat rundt seg som kan hjelpe dem i den evige balansegangen mellom vekt, trening og matinntak. Mange idretter, som hopp, har regelverk og systemer som skal hindre utøvere i å bli for tynne. Men hva med alle de som enda ikke har nådd toppen? Hva med unge håpefulle idrettsutøvere som drømmer om medaljer og suksess, men som ikke har et profesjonelt team rundt seg som kan lære dem hvordan de skal håndtere de kravene idretten stiller til kroppen deres?

Hva gjør en 14-åring som merker at puberteten gjør at kroppen plutselig forandrer seg? Hvordan skal foreldre håndtere en ungdom som begynner å ta kampen mot kiloene for å kunne holde følge med konkurrentene? Hvor går grensen mellom sunt kosthold og en gryende sykdom?

Det er håpløst naivt å tro at unge idrettsspirer ikke tenker på kropp og vekt bare fordi man ikke snakker høyt om det. Enhver 16-åring med ambisjoner om å nå toppen i en kondisjonsidrett vet at vekt kan være en avgjørende faktor.

Forhåpentligvis vet de også at å få i seg nok næring til å tåle treningsmengden er enda viktigere. Men jeg frykter at altfor mange havner i en skvis der veien til en spiseforstyrrelse er farlig kort. Det hjelper ikke dem at landslagsutøverne har gode rutiner for å sikre sunn trening, så lenge ingen våger å snakke åpent om disse utfordringene og hvordan man kan være trygg på at kampen om vekta ikke tar overhånd.

Når vektproblematikk er så tabu, blir det også vanskeligere å si ifra hvis man merker at tankene som svirrer rundt mat og vekt er i ferd med å ta overhånd. Hvor lett er det for en lovende 15-åring å gå til sin lokale trener eller sine lagvenninner med denne typen bekymringer?

Det er derfor Maren Lundbys åpenhet er viktig. Hun åpner opp et rom for å snakke om hva det koster å prestere i toppen, og sier at det er både lov og fornuftig å sette ned foten hvis den prisen blir for høy.

Hoppsporten er en av de idrettene der vekt har fått mest oppmerksomhet. Du trenger ikke være rakettforsker for å forstå at kroppsbygning har noe å si når målet ditt er å kunne fly lengst mulig gjennom lufta på et par ski. Det sier seg selv.

Maren Lundbys åpenhet står i sterk kontrast til hva vi har blitt vant med fra for eksempel langrennssporten. Der snakker man gjerne om helseutfordringer, men man kvier seg hele tiden for å ta ordet “vekt” i sin munn. De langrennsløperne som har fortalt om vektutfordringer og spiseforstyrrelser forteller stort sett om det først i ettertid.

Det hadde vært mye bedre for oss alle om flere idretter kunne fullt Maren Lundbys spor og vært åpne om de utfordringene de har knyttet til akkurat dette. Når “alle” vet at vekt og matinntak er problemet, hjelper det ikke å prøve å gjemme det bort. Dette er ikke unikt for hopp og langrenn. Balansegangen mellom trening og kaloriinntak er sentral i de aller fleste idretter.

Toppidrett er ikke sunt. Prisen å betale for å bli best er hard når man hele tiden må tyne kroppen så langt det lar seg gjøre. Jeg tror ikke det er farlig å fortelle folk nettopp det. Tvert imot tror jeg det kan gi flere utøvere på alle nivåer de verktøyene de trenger for å finne ut hvordan de skal behandle kroppen sin på en måte som ikke er helseskadelig.

Relatert