Mange har fått livet satt på vent etter leirskredet som gikk i Gjerdrum.
Foto: Fredrik Hagen / NTB
Mange har fått livet satt på vent etter leirskredet som gikk i Gjerdrum. Foto: Fredrik Hagen / NTB Foto: Fredrik Hagen
Mening

Et liv på vent

Selv om dagene, timene og minuttene flyr forbi, står fortsatt tiden på vent for oss.

Gjerdrum 30/12-2020

Julen er så fin, den vakreste tiden på året spør du meg.

Alt er hvitt, og rundt omkring er det lys i alle vinduer.

Slik var det i Nystulia også. Frem til alt ble mørkt, så mørkt som det kunne bli.

Vi koste oss på hytta på Sjusjøen. Det var egentlig bare tilfeldig, for hadde det ikke vært for koronarestriksjonene, ville denne julen vært fylt med store familieselskaper, slik som årene tidligere.

Men, vi pakket bagene og bestemte oss for å tilbringe resten av året på hytta.

Lite visste vi at det var siste gang vi satte våre føtter i Nystulia i Gjerdrum, og at det vi hadde med oss i bagasjen var det eneste vi kom til å eie.

Alle julegavene til jentene - den splitter nye trehjulssykkelen.

Apatisk

Den 30/12 bråvåknet jeg litt før kl 08:00, telefonen står alltid på lydløs natten igjennom. Jeg ser at jeg har flere ubesvarte anrop, men jeg har også fått en melding fra en av mine søstre.

«Har dere fått med dere jordskredet? Godt å vite at dere er på hytta…»

Jeg klarer ikke helt å forstå, febrilsk kommer jeg meg ut av senga, stormer ut i stua for så å skru på tv’en.

Ambulanser, politi, blålys, sludd, mørkt, og en stund preget av alvor. Det tar nok over 1 time før vi får se at det er Nystulia som er blitt til et stort mørkt krater.

Helt apatisk og ute av stand til å tenke klart; Hvor er naboene? Hva med huset vårt som står der ved et stup?

Heldigvis - vi er alle på hytta, samboeren min og jeg, våre to jenter, hund og kanin, alle er med.

Vi vil hjem

Operasjonssentralen har forsøkt å komme i kontakt med meg,¨så jeg får raskt gitt beskjed om at vi er trygge. Men, det er ikke før vi får pratet med politiet senere på dagen at vi forsvinner fra listen over savnede. «Familie med barn var på hytta».

Vi vil hjem, eller rettere sagt, hjemover.

For noe hjem har vi ikke. Huset vårt raste senere på dagen, den filmen spilles på repeat i hodet mitt, i tide og utide.

Hvordan kommer man seg på beina etter noe sånt? Hvor er livet vårt på vei nå? Hvem skal hjelpe oss? Hva har vi krav på?

Disse spørsmålene stiller jeg meg fortsatt. Kanskje er det bare meg, jeg hadde forventet at prosessen med å få «livet» tilbake skulle gå mye fortere.

Forventningene til hva man hadde krav på, til hvor «fort og enkelt» det skulle være å få erstattet det man hadde mistet.

Slik ble det ikke.

Forsøk å liste opp alt i huset ditt. Fra hver minste sølvskje, og i tillegg ha alle kvitteringer for alle kjøp.

Hvem har det?

For et tidkrevende arbeid, når man har mistet absolutt alt.

I tillegg har vi forsikring på huset, hvor man plutselig ser hvorfor man skal lese alt med liten skrift.

Hvem gjør det?

Fortsatt sitter vi alle og venter, venter på «dommen». For hva var verdien på huset vårt, den 30/12. Prisstigningen fra den gang til nå; den blir ikke tatt med i beregningen.

Så, hvor er livet på vei? Hva har vi krav på?

Det er snart ett år siden da livet ble totalt snudd på hodet og alt ble mørkt.

Hvor skal vi gå?

Og hvor går vi mennesker når ting blir vanskelig?

Jeg går i hvert fall hjem, til hjemmet mitt. Der jeg kan låse døren bak meg og trekke meg tilbake. Det er jo der vi føler trygghet, der vi har alle minnene våre.

Når kan vi kalle noe «vårt hjem» igjen?

For vi lengter etter å gi barna våre et hjem, et hjem der vi ikke behøver å være redde for å slå en spiker i veggen, i frykt for at noen ikke ville ha den spikeren akkurat der.

Et hjem der de kan løpe i hagen, og igjen hoppe på den trampolinen de savner.

Et hjem der vi kan låse døren bak oss og skape helt nye minner.

Selv om dagene, timene og minuttene flyr forbi, står fortsatt tiden litt på vent for oss.

Den 30/12-2020 vil stå skrevet i historiebøkene, vi vil alltid minnes.

Men, jeg håper at med tiden, så vil minnene gi oss lys og håp for fremtiden.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no

Relatert