Det meste stemte med designet på Toyota Supra i 1986. De vippbare hovedlyktene var et ekstra pluss den gangen...
Det meste stemte med designet på Toyota Supra i 1986. De vippbare hovedlyktene var et ekstra pluss den gangen... Foto: shutterstock

Sjelden har det gått fortere å komme seg hjem fra Paris

Men å suse rett forbi passkontrollen var ikke populært!

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om 1986-modellen av Toyota Supra – den japanske gigantens sportslige alibi.

Sportsbiler er ikke det folk flest vanligvis forbinder med Toyota. Men i et modellprogram som alltid har vært dominert av fornuft, brukervennlighet, driftssikkerhet og problemfritt bilhold, har det nesten alltid også vært et alternativ for dem som ønsker seg noe mer.

For enkelte tidlige Celica-modeller handlet det mest om å tilfredsstille estetisk sans gjennom lekkert design. Ytelsene, derimot, var ikke spesielt imponerende – men så kom Supra.

Fornuftig familiebil - men man kunne ha det moro også

Fart i sakene

Egentlig het modellen Celica Supra fra lanseringen av første generasjon i 1979. Den var altså en ny variant av Celica, men med mer «krutt» i en sekssylindret motor på 2,6 liter.

Også i andre generasjon, i 1981, var en av de viktige forskjellene at Supra hadde seks sylindre, mot Celicas fire. Nå hadde Celica Supra også noe lengre akselavstand for å ha plass til den større motoren, den hadde uavhengige bakhjulsoppheng, og hovedlykter av vippe-typen, som var kjempetøft på den tiden.

Virkelig fart i sakene ble det med tredje generasjon, som kom som 1986-modell. Her skilte Celica og Supra lag for godt.

Toyota Supra traff også amerikanske bilkjøpere godt. US-modellene hadde et noe mer markert støtfangerparti, både foran og bak.
Toyota Supra traff også amerikanske bilkjøpere godt. US-modellene hadde et noe mer markert støtfangerparti, både foran og bak. Foto: Mad4cars

Til Paris

Nå ble Celica en mindre og lettere sportsbil med forhjulsdrift, mens Supra skulle være en større GT/Grand Touring modell med drift på bakhjulene – og med en ny og sterkere 3-liters rekkesekser med doble overliggende kamaksler. Motoren leverte nå 204 hk, noe som var et godt løft opp fra forgjengeren.

Bilen hadde dessuten fått et design som fikk folk til å snu seg etter den, så i Vi Menns motorredaksjon fant kollega Arne og jeg ut at dette var noe vi virkelig måtte få prøvekjørt skikkelig.

Det fikk vi – Toyota-importøren tilbød oss å bruke bilen til høstens bilmesse i Paris, for dit brukte jo vi bil, hver eneste gang. Med flere titalls kilo brosjyrer, bilder og tekniske data på vei hjem, ville overvekten på fly blitt massiv!

Tro det eller ei - denne bilen er 50 år gammel

Trodde man var av jern...

Så ble det slik at vi delte på det. Arne kjørte bilen til Paris, og tok fly hjem, mens jeg fløy ned og satte meg bak rattet hjemover. Der satt jeg svært godt!

Det ble en ekstra minneverdig høst; det var den høsten jeg var totalt nedkjørt – uten å forstå det selv før jeg gikk i veggen rett før jul. Men til høstens bilutstilling fungerte jeg sånn noenlunde. Litt sliten, kanskje, men pytt-pytt. Den gangen trodde man jo at man var støpt av jern og tålte alt...

To ting hindrer meg i å kjøpe godbilen - en gang til

Donald og jeg

En god bekjent med forbindelser både her og der sørget for at jeg fikk sete nr. 1 A med Air France til Paris. Setet ved siden av hadde Donald Sutherland, som på den tiden spilte inn film i Norge. Dette ville normalt ha fristet enormt til en prat, men jeg var såpass sliten at det bare ble med en alminnelig-høflighet-hilsen.

Jeg orket ikke en gang å simulere star struck. Så der satt vi, Donald og jeg, med hver vår bok fra Fornebu til Charles de Gaulle…

Interiør av den absolutt godkjente sorten!
Interiør av den absolutt godkjente sorten! Foto: Toyota

Puttgarden - Rødby

Om hjemturen skal sies at den gikk over i historien som en av mine beste Paris-Oslo-etapper noen gang (det har vært mange!), og det skal Supra ha æren for – en fabelaktig bil å dra på langtur med, ikke minst der det var helt legalt å la den lange ut skikkelig.

Det var det rike muligheter til, for den gangen var det ennå fri fart på det meste av det tyske Autobahn-nettet. Toyota lovet selv en toppfart i overkant av 220 km/t, og det var i alle fall ingen overdrivelse; såpass fikk jeg da testet bilen!

Jeg var med andre ord godt våken helt til jeg igjen befant meg under skandinaviske fartsgrensers noe strengere regime, etter fergeoverfarten fra Puttgarden til Rødby.

Han kom galopperende!

Derfra foregikk turen videre i et mer adstadig tempo gjennom Danmark, over Øresund fra Helsingør til Helsingborg, og videre landeveien hjem.

Helt uten viderverdigheter foregikk turen likevel ikke. De som reiste fra Puttgarden til Rødby på den tiden, vil huske at det sto en vaktbod på venstre side av inngående kjørefelt til fergekaien i Puttgarden. Inne i den satt det en tysk politimann med forventninger om å se passet ditt før du kjørte videre mot båten.

Jeg kom i godt sig etter mange timer på Autobahn, og fôr forbi vaktboden i høyt tempo, uten tanke på å stoppe. Stoppe gjorde jeg likevel ganske raskt, da jeg så den tyske politimannen komme galopperende etter meg.

Han var ikke veldig blid, kan jeg fortelle...

Klart det gikk an å trives i et førermiljø som dette!
Klart det gikk an å trives i et førermiljø som dette! Foto: Toyota

50-60 kilo pressemapper

Hverken dansk, svensk eller norsk toll ga meg noen som helst utfordringer på veien videre.

Det skulle da også bare mangle. Toyota Supra 1986 hadde et bagasjerom på 288 liter. Når dette var pakket med bagasje for en uke, skrivemaskin og fotoutstyr, foruten 50 – 60 kilo med pressemapper, sier det seg selv at det var lite plass igjen for vill og uhemmet shopping!

Meget rask – den gangen

Toyota Supra var absolutt en oppsiktsvekkende lekker GT-modell på sin tid. Bilen var en 2+2 sportscoupé med stor bakluke, og konvensjonelt layout: Langsstående rekkemotor foran og drift på bakhjul. Girkassen var 5-trinns manuell med et sporty og nydelig girskift, og trekkraften var for sin tid meget god – 254 Nm, som ble nådd ved 4.800 omdreininger.

Med 204 hk ga dette godt drag. Toyota oppga selv en toppfart på 224 km/t, mens akselerasjon 0-100 km/t gikk på drøyt 8 sekunder.

Det siste får vel mange til å trekke på smilebåndet i dag, men midt på 1980-tallet var dette en meget rask bil.

Testet Camry, BX, Sierra og Galant - dette ble vinneren

Literen på mila

Stor var Supra 1986 også. Bilen var 4,63 m lang og 1,75 m bred, mens akselavstanden var 2,59 m og høyden 1,31 m. Altså i nærheten av beskrivelsen «knallhard markkryper». Det var en kraftig pakke – egenvekten var hele 1.583 kg, og tillatt totalvekt var 2.070 kg. Tanken rommet 70 liter superbensin.

Hvordan forbruket var på hjemturen fra Paris, husker jeg ikke lenger, men jeg har funnet tall som viser at fabrikken tydeligvis oppga et forbruk ved blandet kjøring på 1,00 l/mil.

Derfor er dette Norges dyreste bil

Video: Noe av det mest spesielle vi har sett på en bilutstilling