DRAMATISK DØGN: Niklas Heier i ambulanse til Ullevaal sykehus. Timer tidligere hadde han fått sjokkbeskjeden om at han hadde kreft.
DRAMATISK DØGN: Niklas Heier i ambulanse til Ullevaal sykehus. Timer tidligere hadde han fått sjokkbeskjeden om at han hadde kreft. Foto: Privat

Legen ville ikke si hva resultatene viste – timer senere ble Niklas (21) fraktet bort i ambulanse

«Jeg kan faktisk ikke fortelle hva vi ser», sa legen etter å ha sett på MR-bildene. Det ble starten på åtte måneders behandling for Niklas Heier. Nå er 21-åringen frisk, men hockeykarrieren er over - i hvert fall på isen.

– Jeg er sjeleglad for at hun sa det, sier Niklas Heier.

Han sikter til stemorens beskjed om at han burde flytte timen for taking av MR-bilder. Han hadde fått time den 5. mai, men hun syntes det var for lenge til.

Hun mente Niklas skulle ringe og høre om han fikk time tidligere. Det fikk han. Få dager senere, den 30. mars 2020, dro han for å få svar.

Niklas stresset ikke og tenkte at det ville gå fint. Han hadde jo bare vondt i hodet.

– Helt ærlig så har jeg surfet på en bølge om at alt går bra. Jeg var supernaiv, og var ikke redd for å være syk. Da jeg kom til fastlegen og fikk høre at jeg hadde en tumor i hodet, tenkte jeg at det var som å knekke en arm. Jeg forsto ikke alvoret, sier Niklas.

– Helt kaotisk

Han ble sendt videre til Sykehuset Østfold. Faren kjørte.

Til tross for beskjeden fra fastlegen, tok de to det med stor ro, og tenkte at det sikkert var godartet og ikke så farlig.

– Der var det helt kaotisk. Det var da alvoret traff meg. Ut av ingenting ble jeg kvalm og kastet opp i en søppelbøtte. En sykepleier ba meg legge meg i en sykeseng, og sa «deg har vi ventet på». Det overasket meg. Jeg var der i tre kvarter, før jeg ble kjørt i ambulanse til Ullevaal sykehus, sier han.

– Var du redd?

– Jeg tror egentlig at jeg aldri var redd. Familien var nok mer redd. De ville hjelpe, men kunne ikke gjøre noe, svarer han.

Det var først da de var på vei til Ullevaal at moren og storebroren fikk beskjed om hva legene hadde funnet ut.

– Jeg fikk inntrykk av Andreas kjente veldig på det. Vi har alltid vært vant til å fikse ting selv, men da måtte vi stole på andre fikset det. Hele familien følte seg nok hjelpeløse, sier Niklas.

Fredriksstad Blad har tidligere omtalt Niklas sin sykdomsperiode.

TOK ANSVAR: Andreas Heier, Niklas sin storebror, tok vare på lillebroren under sykdomsperioden.
TOK ANSVAR: Andreas Heier, Niklas sin storebror, tok vare på lillebroren under sykdomsperioden. Foto: Erik Monrad-Hansen / TV 2

Tok vare på lillebroren

Andreas Heier, broren til Niklas, er kaptein på Stjernen.

De har alltid hatt en felles lidenskap for hockey og hatt et nært forhold. Niklas sin sykdomsperiode gjorde forholdet enda sterkere.

30. mars 2020 er en dato Andreas aldri vil glemme. Telefonen fra faren om at lillebroren hadde en «klump i bakhodet» satte følelsene i sving.

– Jeg ble lei meg. Vi har opplevd noe lignende i familien for noen år tilbake, med et familiemedlem som døde i midten av 20-årene. Dette bragte tilbake vonde minner. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle hjelpe, sier han.

Da Niklas var hjemme fra sykehuset bodde brødrene på samme adresse. Andreas var hjemme stort sett hele tiden, sett bort fra da han var på treninger.

Sammen raste de gjennom filmer og serier og fikk tiden til å gå innendørs.

– Det han likte så godt, var at jeg behandlet han som en vanlig person. Han så at jeg ikke så på han med frykt i øynene for hvordan dette skulle gå. Den perioden ga oss et sterkere bånd enn hva vi hadde tidligere, sier Andreas.

På dette tidspunktet var flere utenlandske klubber interessert i å lokke storebroren til deres klubb. For Andreas var det uaktuelt å dra fra broren.

– Det var totalt uaktuelt. Det hadde føltes feil å skulle reise fra familien da alt var så uklart, sier han.

- Kiloene raste på

Torsdag, tre dager etter de fant ut at Niklas hadde kreft, ble han operert.

– Den første cellegiftkuren var helt forferdelig, sier han.

Svulsten ble operert ut den torsdagen, men Niklas fortsatte å få cellegift. Det ble til sammen syv cellegiftkurer og 30 strålebehandlinger.

Behandlingen påvirket han både fysisk og psykisk. Han var mye kvalm, og den ellers spreke gutten opplevde også å bli vesentlig tyngre.

– Det var til slutt fælt å se på vekta. Kiloene raste på. Jeg tror jeg gikk opp åtte kilo på seks uker. Til sammen gikk jeg opp mellom 15 og 20 kilo, sier han med et smil.

Under sykehusoppholdene da han fikk behandlinger, fikk han ikke ha besøk av familie og venner. Det synes han egentlig var greit.

– Det var litt fint, for da har ikke folk sett meg på det sykeste. Hvis folk hadde sett hvordan jeg så ut etter de to første kurene, tror jeg de hadde blitt vel redde, sier han.

Nå er han frisk og ferdig med behandlinger.

20-åringen er svært takknemlig for alle de som var med å hjelpe han gjennom den tøffe tiden. Han er imponert over den jobben sykepleierne gjør.

– De gjør mer enn det som står i arbeidskontrakten. Sykepleierne skal ha en stor takk for at jeg har følt meg så trygg. For eksempel det at de tilbød meg å være på ungdomsrommet selv om jeg var for gammel, og ordnet til der og lot meg spille PlayStation og føle meg litt normal, betydde veldig mye, sier Niklas.

Får angst

Niklas føler seg stort sett i god form og har få merkbare fysiske senskader etter sykdommen, men han blir kvalm av ting som tidligere ikke påvirket ham.

– Så fort jeg kommer i nye og ukjente omgivelser kan jeg få angst og bli kvalm, sier han.

Under behandlingen var han mye kvalm. Han omtaler det som "noe som lå og ulmet i åtte måneder".

Tidligere ble han ikke ukomfortabel i slike situasjoner.

– Jeg har alltid vært en som tar alle utfordringer på strak arm, sier han.

– Blir grisesjalu

Før han ble syk, var han et stort hockeytalent. Niklas var kaptein på U21-laget til Stjernen, og hadde fått sin debut for A-laget.

Han drømte, og var på god vei, til målet om å kunne leve av å spille hockey.

Nå står han uten lag og blir kvalm når han tar i på trening. Drømmen om å bli ishockeyspiller er lagt på is. Han er ferdig med satsingen på toppnivå.

Det er tungt å tenke på, og han innrømmer at det var ambivalent å se tidligere lagkamerater få godt med spilletid i sesongoppkjøringen.

– Helt ærlig synes jeg det er dritkjipt å ikke skulle spille mer. Det er mange unggutter som har fått sjansen på A-laget nå, og jeg blir grisesjalu, helt ærlig. Samtidig er det ikke noe poeng å irritere seg over noe jeg ikke får gjort noe med. Når en dør lukkes åpnes en annen, sier 21-åringen.

Han skulle gjerne fortsatt å spille hockey på et lavere nivå, men det er ikke så mange lag han kan spille med.

– Det er veldig synd at ishockey i Norge har så dårlig bredde. Det hadde vært veldig ålreit å spille på for eksempel Rolvsøy i 7. divisjon, sier han.

TILBAKE: Niklas Heier tilbake på skøytene etter endt behandling.
TILBAKE: Niklas Heier tilbake på skøytene etter endt behandling. Foto: Privat

En ny karrierevei

Selv om han er ferdig som hockeyspiller på toppnivå, er nok ikke hockeykarrieren over.

Han har lyst til å skape seg en karriere som hockeytrener.

Denne sesongen er han med som assistenttrener for U14-laget til Stjernen.

Den nye Stjernen-treneren Anders Olsson har også tilbydd Niklas å kunne hjelpe til med å lære bort noe av sin kunnskap, og at Niklas kan være med å følge han noe i treningsarbeidet.

– Det er kult å få være med å se hvordan det fungerer. Jeg får forsøke å være som en svamp og suge til meg all kunnskap, sier Niklas med et smil.

Han tror på mange måter at en trenerkarriere kan passe ham enda bedre enn en spillerkarriere.

– Jeg har hatt min sjanse. Nå kan jeg forsøke å hjelpe andre på veien til å bli ishockeyspillere. For meg er det aller morsomste å legge forholdene til rette for andre, sier Niklas.

TRENER OG SPILLER: Niklas Heier ser for seg en karriere som hockeytrener. Andreas Heier er i gang med sesongen som spiller og kaptein på Stjernen. Her er de på trening som trener og spiller.
TRENER OG SPILLER: Niklas Heier ser for seg en karriere som hockeytrener. Andreas Heier er i gang med sesongen som spiller og kaptein på Stjernen. Her er de på trening som trener og spiller. Foto: Privat

«Er livet så skjørt?»

Nå som behandlingen er over, har han hatt tid til å reflektere over hva han har opplevd siden 30. mars i fjor.

– I ettertid skjønner du hva du faktisk har vært gjennom. Det har fått meg til å tenke: «Oi, er livet så skjørt». Jeg har vært heldig som stort sett aldri før hatt noen problemer, så fikk jeg en smell.

Sykdomsperioden har lært ham å sette mer pris på det andre gjør for ham, og han ser på det hele som en nyttig erfaring.

– Det er fælt og rart å si, for jeg unner ingen å oppleve det samme, men jeg er glad jeg opplevde det, sier Niklas.

Relatert