Sirajuddin Haqqani blir innenriksminister i Talibans nye regjering.
Sirajuddin Haqqani blir innenriksminister i Talibans nye regjering.

Barbarenes revansj

Klokka hadde akkurat passert 18 på kvelden. Jeg bråvåknet av noen smell fra håndgranater som ble kastet mot hotellets inngangsparti. Så fulgte en voldsom skuddveksling mellom vaktene og to menn som angrep hotellet.

Serena hotell, 14. januar 2008

I løpet av de neste minuttene sprengte en av angriperne seg i lufta. Den andre, 22 år gamle Muhammed Ramadan, stormet inn i hotellet. Han skjøt og drepte resepsjonisten, så fyrte han av en skuddsalve mot min gode kollega gjennom flere år, Dagbladets Carsten Thomassen (38). Deretter skjøt han en filippinsk kvinne med to skudd i brystet og amerikaneren Thor Hesla gjennom hodet før han fyrte av enda en salve mot Carsten og fikk øye på utenriksdepartementets Bjørn Svenungsen. Diplomaten ble skutt bakfra. En kule sneiet ansiktet, en annen gikk gjennom den ene lungen.

I hotellets kjeller trakk norske politifolk våpen og sørget for å få daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i sikkerhet. Flere av oss jobbet de neste timene hardt for å redde liv. Historien er godt kjent i Norge. Bjørn klarte seg. Carsten derimot ­– det var tungt. Tyngst var det selvfølgelig for Carstens samboer og døtre.

Ny minister

Så, hvorfor skriver jeg om dette nå? Jo, fordi jeg vil fortelle deg om hvem som nå skal styre Afghanistan. Mannen som planla og beordret angrepet, Sirajuddin Haqqani, er landets nye innenriksminister. En mektig mann med ansvar for den afghanske etterretningstjenesten og intern sikkerhet. Han er også leder for Haqqani-nettverket som i sin tid samarbeidet med Osama Bin Ladens Al Qaida.

At folk som har ansvar for gjentatte angrep på sivile nå skal lede landet som Vesten, med USA i spissen, i 20 år har forsøkt å løfte ut av elendighet gjør inntrykk på mange, og kanskje spesielt oss som har et spesielt nært forhold til Afghanistan og noen av landets utallige tragedier.

Norske tap

Norske soldater risikerte livet for å bidra til å utrydde Al Qaida, og senere sørge for at Afghanistan ikke lenger skulle være et skjulested for internasjonale terrorister. I dag er det vanskelig å si at oppdraget har vært vellykket. Vi mistet 10 norske soldater i det som våre politikere aldri ville omtale som en krig.

Og vi mistet en dyktig journalist. Det føles tungt når hovedmannen bak drapet på Carsten nå har fått tildelt en av de viktigste statsrådpostene i Afghanistans nye regjering. Selv om det er forståelig at Taliban vil inkludere også de som ellers kan innta en fiendtlig holdning til grupperingen som i årevis har forsøkt å bekjempe det de omtaler som den amerikansk-ledede okkupasjonen og nå tilsynelatende har jagd de vestlige soldatene over alle hauger.

Bortkastet krig

Det kan virke så bortkastet. Alle livene som gikk tapt. All bombingen. All frykten. All sorgen. For hva sitter vi igjen med annet enn håpet om at også Taliban har forandret seg? Håpet om at Kabuls stadionanlegg ikke lenger vil være åsted for grusomme henrettelser og at folk ikke får hugd av seg en hånd for simpelt tyveri? Håpet om at barbariets tid er over.

Har de endret seg? Tja. Det er, ikke overraskende, ikke en eneste kvinne i den nye afghanske regjeringen. Politiske demonstrasjoner blir møtt med skuddsalver, og tusenvis er på flukt i frykt for hva Afghanistan har i vente. Selv om Taliban-ledelsen insisterer på at de har blitt til bedre folk. Hvordan skal vi kunne stole på dem?

Terrorregimet

Riktignok får vestlige journalister jobbe i fred for nå. Men hvor lenge varer det? Er det et signal om endrede holdninger, eller er det bare et spill? Å følge Afghanistans utvikling gjennom de neste ukene, månedene og årene blir en av utenriksjournalistikkens viktigste oppgaver. Jeg ønsker alle mine kolleger på jobb i det krigsherjede landet lykke til. Stay safe!

For ordens skyld: Jeg ble selv angrepet av Haqqani-nettverket den kvelden min venn Carsten døde. Jeg kan på ingen som helst måte oppfattes som en objektiv observatør til terroren.