Anniken (29) ville bli mann – så angret hun

GOD MORGEN NORGE (TV 2): De siste ti årene har det vært en markant økning blant unge voksne som ønsker å gå gjennom kjønnskorrigerende behandling. Noen få av disse ombestemmer seg. Anniken Kjær var én av dem.

Allerede fra tidlig alder skjønte Anniken Kjær (29) at hun ikke var som flertallet i skolegården. Likevel skulle det ta mange år før hun fant ut at hun ville være en annen enn den hun var født som.

– Jeg oppdaget tidlig at jeg var mer interessert i jenter enn gutter, men det var ikke før jeg var 21 år at jeg virkelig begynte å føle at jeg var født i feil kropp, forteller Anniken Kjær, som først fortalte sin historie i Aftenposten-podcasten «Folk».

Hatet graviditeten

Selv om Anniken tidlig følte seg annerledes, hadde hun som mange andre et sterkt ønske om å bli mamma.

I begynnelsen av 20-årene ble hun derfor gravid med sin daværende kvinnelige kjæreste. Å gå gravid er en positiv opplevelse for de fleste, men for Anniken var ikke dette en selvfølge. I dag er 29-åringen stolt mamma, men graviditeten ser hun fortsatt tilbake på som trøblete.

– Det var helt forferdelig. Jeg har aldri følt meg så fæl i hele mitt liv. Jeg hadde ikke kontroll på det som skjedde. Brystene vokste, og det samme gjorde magen. Det var et mareritt, forteller hun.

Det var ikke før etter graviditeten at Anniken for alvor turte å kjenne på ønsket om å bli mann. Hun begynte gradvis å kle seg enda mer maskulint, samtidig som hun skjulte brystene, både dag og natt. Det førte til gode tilbakemeldinger fra omgivelsene

– Endelig følte jeg at jeg passet inn. Jeg fikk flere kommentarer om at jeg så bra ut og at jeg var kjekk. Det gjorde at det hele eskalerte enda mer.

Voldsom økning

De siste ti årene har det vært en svært stor økning blant unge mennesker som blir henvist til Rikshospitalet fordi de føler at de er født i feil kropp.

Mellom 1975 og 1990 var det totalt 100 mennesker i Norge som ønsket å gå fra kvinne til mann eller omvendt. Fra 2013 begynte tallet å skyte i været, og de siste årene har Rikshospitalet tatt imot mellom 450 og 500 nye henvisninger hvert eneste år. 2021 ser i tillegg ut til å nærme seg et rekordår, ifølge Rikshospitalets egne tall.

– Grunnen til dette vet vi ikke sikkert, men vi vet at det har vært større oppmerksomhet rundt temaet de siste årene, og det har vært mye i media her hjemme. Likevel ser vi den samme trenden i resten av Norden, og generelt i de vesteuropeiske landene, forteller Kjersti Gulbrandsen, avdelingsleder for kjønnsidentitetsutredning av voksne, ved Rikshospitalet i Oslo.

I tillegg til alle som blir henvist til Rikshospitalet, er det også noen som av ulike årsaker ønsker behandling på andre måter.

Anniken skulle vise seg å bli en del av denne statistikken.

For utålmodig

De positive tilbakemeldingene fra omverdenen gjorde at Anniken fikk hastverk med å skifte kjønn. Det måtte skje snart, og helst så fort som råd. Hun tok kontakt med fastlegen sin, som igjen henviste henne til Rikshospitalet for utredning og eventuelt en kjønnskorrigerende behandling.

Tilbakemeldingen fra helsepersonellet på Rikshospitalet var nedslående for Anniken, som allerede følte at hun var på overtid.

HEMMELIGHETSFULL: Anniken begynte på mannlige hormoner før Rikshospitalet hadde gitt klarsignal, men holdt det skjult for resten av familien.
HEMMELIGHETSFULL: Anniken begynte på mannlige hormoner før Rikshospitalet hadde gitt klarsignal, men holdt det skjult for resten av familien. Foto: privat

– Beskjeden var at dette kom til å ta mange år, og at det måtte tenkes grundig gjennom. Jeg fikk rutinemessig henvisning til psykolog, noe jeg også benyttet meg av. Jeg kjente likevel at jeg ikke hadde tid til å vente flere år på å bli mann.

Hun tok derfor saken i egne hender. Omsider fikk hun kontakt med venn av en venn som kunne gi henne hormoner tilsvarende det Rikshospitalet på sikt hadde gitt henne.

– Jeg følte meg så bra. Jeg endret meg psykisk. Jeg begynte å trene, jeg var rak i ryggen og sluttet å skjule meg. Så endret jeg meg etter hvert også fysisk. Jeg begynte å få ny hårvekst og merket at stemmen kunne sprekke hvis jeg prøvde å synge, forteller hun.

Søsteren endret alt

Den innvendige entusiasmen var stor, men Anniken prøvde likevel å holde kortene tett til brystet for venner og familie. Hun fortalte ikke familien at hun hadde begynt på testosteron, men da de kroppslige endringene ble synlige, skjønte flere hva som foregikk.

Og det var søsteren som til slutt tok bladet fra munnen og stilte de harde spørsmålene.

– Søsteren min er den nærmeste jeg har, og jeg fortalte henne hva jeg holdt på med. Hun sa at hun elsket meg uansett, men at hun tvilte på at dette var det riktige for meg. I ettertid kvernet denne samtalen i hodet på meg. Var det jeg som ville dette, eller var det et resultat av alt som skjedde rundt meg, begynte jeg å lure på.

Etter mye om og men falt brikkene på plass for Anniken. Ja visst var hun annerledes, men hun var en kvinne. Og hun ville fortsette å være en kvinne også i fremtiden.

– Jeg innså at jeg liker å kle meg i dress, men jeg trenger ikke skifte kjønn på grunn av det. Jeg hadde rett og slett blitt påvirket av omgivelsene som hadde gitt meg en aksept som jeg ikke hadde følt på før, forteller Anniken.

Bare noen få angrer seg

Anniken kastet de mannlige hormonene og sluttet etter hvert også å skjule brystene. Dermed ble hun også én av få som valgte å avslutte en påbegynt kjønnskorrigerende behandling.

Gulbrandsen forteller at de fleste som ombestemmer seg, gjør dette tidlig i prosessen, og i løpet av de siste 15 årene er det bare fem ferdigbehandlede pasienter som har angret seg.

LYKKELIG SOM KVINNE: Etter praten med søsteren sin, skjønte Anniken at hun ikke trengte å skifte kjønn selv om hun likte å gå i dress og være maskulin.
LYKKELIG SOM KVINNE: Etter praten med søsteren sin, skjønte Anniken at hun ikke trengte å skifte kjønn selv om hun likte å gå i dress og være maskulin. Foto: God morgen Norge

– En god grunn til dette, er at prosessen er lang og grundig, påpeker Gulbrandsen.

Og det er det som er grunnen til at Anniken vil være åpen og fortelle sin historie. Kjønnskorrigerende behandling er nødvendig, og kan også være livreddende for mange - men for noen er det ikke riktig vei å gå.

– Prosessen må aldri bli kortere. Det er vanskelig å vokse opp i dag, og det er vanskelig å finne seg selv. Da er det noen som kan ty til det jeg gjorde, og så ender man feil. Og da er det for sent, for de kroppslige forandringene er store.

Gleder seg til fremtiden

I dag er Anniken fornøyd med den hun er. Sammen med samboeren venter hun sitt andre barn i februar, og bryllup står for tur neste sommer.

Allerede nå kan hun avsløre hva antrekket på den store dagen blir.

– Jeg skal ha kjole i vielsen og dress på festen. Jeg er flytende, sier Anniken.

Relatert