Byttet ut 43 kvadrat i Oslo med småbruket hun forelsket seg i som barn

Mari Melilot vokste opp på familiegården på den andre siden av dalen i Eidsvoll.

Jenta som bodde på småbruket gikk i klassen hennes, og innvendig var huset en symfoni av rosa og pastellfarger.

– Det var en «prinsessedrøm», og det var nok litt derfor jeg forelsket meg i det den gangen, ler Mari.

Nå er småbruket ikke bare hjem til familien på fire - Mari, ektemannen Henrik og deres to barn, Ada (9) og Ivo (5) - men også til Mari sine foreldre.

Se hele intervjuet med Mari Melilot på God morgen Norge:

– Delingsøkonomi

For salget av ettromsleiligheten i Oslo ga dem ikke penger nok til å kjøpe småbruket alene. Derfor valgte Mari sine foreldre å selge slektsgården og bli med på eventyret.

– Det å selge slektsgården var en stor avgjørelse, men jeg tror de så at dette var en unik mulighet, forteller Mari.

– Innen jeg hadde lagt et barn, hadde de bestemt seg.

På gårdstunet har Mari og familien og foreldrene til Mari hvert sitt hus – store hus som barna kan springe mellom. I tillegg fikk foreldrene låven og uthuset med på kjøpet. De deler på biler, utstyr og hjelper hverandre med gjøremål.

– Det er delingsøkonomi i praksis, smiler Mari.

Uvant med plass

Mari og Henriks hus er på vel 220 kvadratmeter. Det store huset føltes nesten altfor digert da de flyttet inn.

– I starten holdt vi oss mest bare på kjøkkenet. Det var nesten som at vi ikke visste hvordan vi skulle bruke alle rommene, og vi var vant med å bevege oss innenfor en liten radius.

Ett av kriteriene for å flytte var at de skulle kunne samle arbeid og hjem på én plass. I byen pendlet både hun og ektemannen, som er grafisk designer, mellom den lille leiligheten og et verksted.

Mari, som er utdannet i klesdesign fra Kunsthøgskolen i Oslo, har drevet med syformidling, skrevet bøker og hatt syskole siden hun gikk ut fra skolen for over ti år siden - lenge før «sybølgen» tok helt av. Akkurat nå er hun aktuell med en ny bok om å sy klær som passer alle kropper, som gikk rett inn på førsteplass på bestselgerlisten da den kom ut.

Inspirert av Japan

På gården har Mari både fått plass til stor systue i en etasje og et kontor på toppen som hun deler med Henrik.

Der systua er lys og fargerik, har kontoret blitt kledd i furu og har fått et lunt preg.

– Både mannen min og jeg er veldig glad i Japan, så vi ville gjenskape den naturlige stemningen som ofte er i japanske hus, forteller Mari om skrivestuen på toppen.

Gir seg selv «karantene»

Svært få ting i huset er kjøpt nytt. Mari elsker å gå på jakt etter gamle skatter på bruktbutikker og loppemarkeder. Trenger hun noe spesielt sier hun gjerne fra til de som driver bruktbutikkene i nærområdet. Etter mange år med faste runder kjenner de Mari godt, og holder gjerne av ting som hun er på jakt etter.

Der mannen er minimalist, beskriver Mari seg selv som maksimalist, men én regel prøver hun å etterleve når det gjelder innkjøp av nye ting:

– Når jeg finner ut at vi trenger noe, gir jeg meg selv en karantenetid. På den måten finner man ut om man virkelig trenger noe, og om det kan skaffes brukt, forteller hun.

Elsker å lure systemet

En annen fordel ved å flytte ut av byen, er å flytte langt fra byens fristelser og kjøpepress.

Mari elsker roen hun finner til å skape. I tillegg til å sy klær og ting til interiøret, liker hun å finne bruk for ting som ellers bare ville bidratt til søppelhaugen.

– Vi er begge glad i byen, særlig mannen min må ha byen for hånden, mens jeg er glad for å være langt fra butikker og mas. Jeg elsker det hver gang jeg kan «lure systemet» litt ved la være å kjøpe noe - enten ved å lage det selv eller ved å finne en fin brukt ting og snike seg unna kjøpskarusellen.